Unge utenfor arbeidslivet - NAVere

[Tallulah]

Dagbladet har startet en artikkelserie om ungdom som står utenfor arbeidslivet, og har i dag et intervju med en gutt fra Notodden som får støtte til livsopphold fordi han har droppet ut av videregående. Han skal riktignok begynne igjen til høsten, så det er bare midligertidig. Serien skal også presentere forskning på området.

Hvorfor tror dere unge voksne velger å stå utenfor arbeidslivet og blir passive? Det er selvsagt sammensatt, og man kan sikkert ikke peke på en grunn, men tror dere det finnes en hovedtrend? Har unge i dag et feil bilde på hva det vil si å bli voksen og selvstendig? Hva som egentlig ligger i å jobbe? Er det for vanskelig å finne arbeid, kanskje spesielt for dem uten noe særlig utdannelse?

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Hvorfor tror dere unge voksne velger å stå utenfor arbeidslivet og blir passive? Det er selvsagt sammensatt, og man kan sikkert ikke peke på en grunn, men tror dere det finnes en hovedtrend? Har unge i dag et feil bilde på hva det vil si å bli voksen og selvstendig? Hva som egentlig ligger i å jobbe? Er det for vanskelig å finne arbeid, kanskje spesielt for dem uten noe særlig utdannelse?

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

Jeg tror kanskje at enkelte forventer at livet skal være litt mer behagelig enn hva som er en realitet. Hverdag er for mange litt pes, og det er helt normalt. At man ikke har helt innsatsviljen helt til å stå i det, når ting ikke føles udelt lystbetont. Tror også mange tror de skal finne et arbeid de føler er meningsfylt, på første forsøk. De fleste begynner å jobbe i en butikk, på en bensinstasjon eller på Burgerking. De har en vei å gå.

[rine]

Jeg har ikke lest artikkelen, men vet jo hva det handler om i grove trekk. Og det er nok et veldig sammensatt problem, ja. Litt henger nok sammen med teoretiseringen av yrkesfag, noen som gjorde svake elever som egentlig hadde lyst på en yrkesutdanning, droppet ut fordi de ikke klarte kravene. I tillegg finnes det jo ikke noe tilbud til unge som ikke har videregående utdanning, alle må i samme "kverna" og for en del unge er faktisk ungdomsskolen mer enn nok. Å presse disse elevene inn i vg. skole, fører selvsagt også til frafall og Naving.
Det største problemet, fordi det er mindre konkret og derfor vanskeligere å gjøre noe med, er at "vanlige" normalt skoleflinke elever i større og større grad heller ikke finner motivasjon til å begynne på/fullføre vg. skole. Jeg hadde knapt hørt om ME, forsinket søvnfasesyndrom og skolevegring for 15 år siden, nå er disse diagnosene skummelt vanlige hos landets tenåringer, og de er dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse. Mitt inntrykk er at dagens ungdom har et utrolig lite realistisk bilde av hva og hvordan livet skal være. Det er ikke godt nok å være Vanlig. Ikke godt nok å ha 4,2 i snitt og ha en sunn og frisk kropp. Har man ikke 5,9 i snitt og en kropp som er en toppidrettsutøver verdig, har man ikke noe å stille opp med. Kravene til skoleprestasjoner, kropp og prestasjoner utenom skolen er skyhøye hos mange elever, og altfor mange har selvsagt ikke sjanse til å leve opp til dette. Det skaper skuffelser, motivasjonstap, fravær -og frafall. Og så har vi foreldrene til dagens tenåringer, da, som i større og større grad er opptatt av å realisere seg selv. "Når man er 47, skal man sykle Birken, poden er stor nok til å klare seg selv nå, heldigvis..." Satt på spissen, selvsagt, men dessverre er det for mange som later til å tro at skole/NAV/BUP eller Noen Andre må ta over når tenåringen ikke oppfører seg som man vil.
Til sist: Jeg tror også at et urealistisk bilde av hva arbeidslivet innebærer må ta en del av skylda. Stå opp tidlig? Tjene lite? Jobbe lenge? Det vil man ikke ha noe av, selv om man bare er 18 og verken har utdanning eller arbeidserfaring å skilte med. Jeg ser jo tendensene hos egen tenåring som har begynt å sysle med tanken på sommer/helgejobb. Det er uaktuelt å tjene mindre enn x-antall kroner i timen, og det er iallfall uaktuelt å sette på plass varer i en butikk, eller å klipppe plenen. Jeg prøver hardt å realitetsorientere, men det er jammen ikke lett, altså.

[Daisy]

Da jeg leste dette begynte jeg å tenke på denne artikkelen jeg leste før i dag. Jeg tror det er noen sammenhenger her. Jeg er redd for at mine skal ende opp slik som disse ungdommene. Jeg stiller krav til de og de må yte og lære seg å jobbe rett og slett. Å jobbe er noe man må lære seg.

[Tjorven]

Så dette er en artikkel i en serie på flere artikler som kommer?

Jeg blir skremt av det som sies i artikkelen. Å ikke ville ta en hvilken som helst jobb fordi man vil bli slurvete f.eks. Jeg kjenner at det er en veldig fremmed tankegang for meg. Og døgnrytmen han har lagt seg til virker jo lite formålstjenlig. Jeg vet ikke helt hva de forventer av livet. At alt alltid skal være så himla gøy?

Jeg har jo små barn, men de er allerede nå informert om at hvis man ikke går på skole, så må man betale for seg for å bo hjemme hos oss. Jeg har selv høy arbeidsmoral, og forventer at mine unger har det samme. Sakte, men sikkert har vi også fortalt om den norske samfunnsorden. Hvem som betaler for at de skal gå på skole, og hvor disse pengene kommer fra. Og jeg håper at min "jeg betaler min skatt med glede"-holdning skal smitte over på dem. Samtidig som jeg ikke egentlig synes det er spesielt ålreit at skattepengene brukes til at store barn kan være oppe hele natta og sove hele dagen uten å ha noen retning på hva de skal gjøre.

Dette er jo lettere å si når man har så små unger som jeg har, men noen krav må det jo være lov til å stille selv til store barn?

[noen]

Det er kort vei til NAV for de som ikke fullfører videregående. Og det er også mange felles kjennetegn ved de som dropper ut (kilde):

Sitat:

Vi ser en klar sammenheng fra barn som sliter med mangelfull språkutvikling allerede i førskolealder til de som dropper ut av videregående. Skolen viderefører og til dels forsterker allerede eksisterende forskjeller, i stedet for å utjevne ulikhet. Dette må vi endre, sier Djupedal.

Vente-og-se-holdning på helsestasjon, i barnehage og skole har vært veldig ødeleggende, har jeg inntrykk av. Nå tror jeg dette er i ferd med å snu, siden tidlig innsats er høyt oppe på dagsorden, men fortsatt er det mye å hente i forhold til bedre systemer for å fange opp og hjelpe barn som trenger ekstra støtte.

Den gruppen du nevner, rine, vet du om det har vært en endring her de siste 10-20 år. Er det flere "vanlige" skoleflinke som dropper ut og "NAVer"?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

. Å jobbe er noe man må lære seg.

Jepp, og man må lære seg at life`s a bitch noen ganger. Og foreldre må ikke curle. Aldri curle. Forstå, snakke, lytte, være gode eksempler. Og forklare hvordan velferdsstaten fungerer, hva den er basert på. Det tror jeg også er viktig.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er jo lettere å si når man har så små unger som jeg har, men noen krav må det jo være lov til å stille selv til store barn?

Greia for mange av de som dropper ut er vel at de har foreldre som ikke interesserer seg noe særlig for skolegangen til barna, som ikke er forbilder i forhold til hva som kreves for å få en jobb og holde på den.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Den gruppen du nevner, rine, vet du om det har vært en endring her de siste 10-20 år. Er det flere "vanlige" skoleflinke som dropper ut og "NAVer"?

Jeg har ikke tall på dette, skriver bare om det jeg ser, og jeg har vært ganske lenge i skolen nå. Jeg har også et bestemt inntrykk av at for mange av disse elevene, er det heller ikke NAV som er målet, de ville aldri stilt opp i en reportasje av typen i HI (som jeg nå har lest) og mange har foreldre som kan betale for et år eller tre på gutte/jenterommet mens poden/jenta prøver ut litt forskjellig (en jobb her, et fag der osv) Problemet er jo bare at det ikke er så greit å begynne på videregående når man er 23 og de andre 16-17, og at de man møter på en evt. voksenopplæring kanskje heller ikke er folk man matcher helt med. Så blir det NAV-tiltak, så blir man kanskje sett på med skeptiske øyne fordi man har hull i CV og har vært i kontakt med NAV (noe man ikke burde bli, men...) og så har man det gående. Den første gruppen havner på NAV fort, og kanskje uten blygsel, den andre gruppen havner der gradvis, og med mye mer skam og frustrasjon knyttet rundtdet.

Mitt inntrykk, det er ikke sikkert at det stemmer.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

(Også vil jeg minne om det er unge folk som er intervjuet, så vi bør vel ikke spekulere om og karakterisere de intervjuede i negative ordelag)

Og nettopp derfor syns eg ikkje desse intervjua burde gått i trykken. Her burde Vær varsom lagt framme i journalistane og faktisk beskytta ungdomen mot seg sjølv.

Et element som ikkje blir så mykje belyst er at dette i grunn ikkje er noko nytt. Men det som er annaleis og nytt er krav og rettigheter, blant anna at norma er at alle skal gjennom 12 års skulegang. Min påstand er at før var det både fleire jobbar til denne gruppa (spesielt sjølivet, i alle fall her på Vestlandet) og ikkje minst ei større nødvendighet at dei forsørga seg sjølve. Min far ynde stadig å fortelle om då han feira 15-årsdag på New Foundland Det var jo aldri snakk om at han skulle la foreldra forsørge seg, hans bidrag var høgst nødvendig for familieøkonomien.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mitt inntrykk, det er ikke sikkert at det stemmer.

Det hadde jo vært veldig interessant og funnet ut om det har vært en endring, for det er jo ingen tvil om at de som vokser opp nå har det annerledes enn da jeg var ung (og der følte jeg meg plutselig 50 år eldre).

[Guava]

En ting som jeg tenker at vi godt kan utfordres på er hvordan vi kommuniserer ut holdninger til verdien av arbeid, selv om det ikke er snakk om høytlønnede yrker hvor man må ha ørtifjørti studiepoeng.

Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.
Jeg har også registrert at særlig foreldre med lista hengende svært høyt ikke håndterer særlig godt at avkommet ikke er like teoretisk anlagt og hvor det å ikke være skoleflink må forklares i diagnoser og sykdom.

Man er ikke mislykket, syk, dum, og det er slettes ikke noe å skjems over å ha jobber som ikke krever allverdens utdannelse.

Det er selvsagt bare en faktor.
At mange rett og slett ikke er vant til å bli stilt krav til er også en realitet.
Sosial arv er også viktig. Og nettopp derfor må en del yrker løftes fram.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Det hadde jo vært veldig interessant og funnet ut om det har vært en endring, for det er jo ingen tvil om at de som vokser opp nå har det annerledes enn da jeg var ung (og der følte jeg meg plutselig 50 år eldre).

Helt klart, veldig annerledes. Og media må ta skylden for en ustanselig strøm av reportasjer, bilder og dilldall der totalt uviktige og tåpelige ting (hud, kropp, hår, partytips) blir framstilt som viktige. (Eller vi må ta skylden, for de lever av klikk...) For ikke å snakke om hva sosiale medier, trutmunnselfier, stramme rumper og "likes" gjør med stakkarene. Tolvåringen min sa det her forleden dag: "Hvis jeg ikke har fått 20 likes innen en time på Insta, sletter jeg bildet. Det er Looser å ikke ha likes. ." Det var ikke et bilde av ham selv, men av hunden til tanten. Stakkars unger, som ikke har installert (og ikke burde ha installert) et tykt bullshitfilter, som ikke ser hva som bare er fasade og fjas og hva som faktisk er viktig. Det er utrolig viktig å snakke med dem om disse tingene, og å begynne tidlig.

Guava: Veldig enig.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

En ting som jeg tenker at vi godt kan utfordres på er hvordan vi kommuniserer ut holdninger til verdien av arbeid, selv om det ikke er snakk om høytlønnede yrker hvor man må ha ørtifjørti studiepoeng.

Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.

Veldig enig i dette.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg synes det er litt for mye nedlatende holdninger blant høytutdannede akademikere med tanke på helt vanlige gode jobber som samfunnet er avhengig av.
Jeg har også registrert at særlig foreldre med lista hengende svært høyt ikke håndterer særlig godt at avkommet ikke er like teoretisk anlagt og hvor det å ikke være skoleflink må forklares i diagnoser og sykdom.

Dette synes jeg er en vanskelig balansegang. Det er helt essensielt for samfunnet at folk jobber som assistenter på SFO, som hjelpepleiere og i kassa på Rema. Dette er jobber jeg i aller høyeste grad synes er viktige, samtidig som det ikke er det jeg ønsker for egne barn. Det er hardt arbeid for veldig lite penger, så lite penger at de ikke får den økonomiske friheten jeg ønsker dem.

Men det er jo også snakk om å se an hva man har potensiale for å gjøre. Dessuten blir det veldig feil å sammenligne folk med skikkelige jobber med folk som ikke jobber i det hele tatt (og som ikke ser ut til å ha noe stort ønske om å jobbe heller).

[vixen]

Selv om jeg har jobbet med akkurat denne gruppen hos NAV så synes jeg det er litt vanskeliger å noe om dem som gruppe. Har møtt alle typer og det er ikke bare de fra "ressurssvake" hjem det gjelder. Noen er typisk innom og nesten snur i døra fordi de bare trenger et dytt i riktig retning eller hjelp til å skaffe lærlingeplass. Feilvalg der de venter på nytt skoleår, men ikke har foreldre som kan/vil betale for å gjøre ingenting. Men så er det de som blir og som det er vanskelig å få i gang igjen. En god del av de elevene jeg fulgte opp hadde opplevd veldig lite mestring på skolen og hadde gjerne en del utfordringer enten av sosial eller faglig art. Ganske mange med adhd, add, lese og skrivevansker osv. En god del som hadde flyttet mye og som entern hadde bodd i fosterhjem eller kom fra annen ustabil hjemmesituasjon var det også. De fleste hadde veldig veldig lite erfaring med jobb. Ikke sommerjobb, ekstrajobb eller noen ting. Ingen kjennskap til krav i arbeidslivet overhode. Veldig mange hadde et ekstremt urealistisk bilde av hvilke muligheter de faktisk har når de har null erfaring og ingen utdannelse. Holdningen om at ingen jobb er å foretrekke fremfor "dårlig" jobb var veldig vanskelig å forstå. Jeg tror at det handler om at de i så stor grad hadde gitt litt opp og klarte ikke å tenke at en jobb på f.eks mcDonalds kunne være en steg i riktig retning. Motløs er vel kanskje den fellesnevneren jeg tenker på når jeg tenker tilbake på disse ungdommene. De følte de hadde tapt og at toget hadde gått på et vis. De ble alltid litt glad når kollegaen min fortalte om sin reise der hun i mange år ikke ante hva hun skulle bli og jobbet flere år på Shell før hun begynte på utdannelsen sin. Løypa er liksom så satt på mange vis og de føler at de har tapt helt om de faller ut og at det umulig å hoppe på igjen. Lav selvfølelse blandet med lite kunnskap om arbeidslivet.

[rine]

Men hvor får ungene disse holdningene fra? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har snakket nedsettende om å jobbe i butikk eller i helsevesenet, jeg tror heller aldri jeg har uttrykt "forakt" på andre måter, sikkert fordi jeg ikke ser ned på folk som har disse yrkene. Jeg har heller aldri sett at faren har gjort noe slikt. (Jeg er ned på folk som heller vil Nave enn å jobbe på butikk, men det er en annen sak... ) Likevel har min tenåring ganske klare oppfatninger om at noe er "drittjobber" og at noe annet ikke er det. Vi snakker mye om at det viktigste er å ha en jobb man trives med, men at man selvsagt har mer å velge i av utdannelser og jobber hvis man gjør det bra på skolen, men holdningene han til hva som er bra og ikke, er ganske vanskelige å endre, altså.

[noen]

Jeg leste denne i dag tidlig, og jeg synes den har noen gode poenger i forhold til hvordan vi voksne er som forbilder.

Jeg får inntrykk av at mange voksne mener at man skal fjerne alt kjedelig, ubehagelig og slitsomt i livet sitt, slik at man kan bruke tiden på egen "image" og nytelse. Ja, og samtidig sutre over at man har for lite ferie, at været er for dårlig, at flybillettene er for dyre og kaffen ikke helt perfekt.

Jeg er en sånn særing som synes vi skal ha litt mer protestantisk pliktetikk og litt mindre hedonisme.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Motløs er vel kanskje den fellesnevneren jeg tenker på når jeg tenker tilbake på disse ungdommene. De følte de hadde tapt og at toget hadde gått på et vis. De ble alltid litt glad når kollegaen min fortalte om sin reise der hun i mange år ikke ante hva hun skulle bli og jobbet flere år på Shell før hun begynte på utdannelsen sin. Løypa er liksom så satt på mange vis og de føler at de har tapt helt om de faller ut og at det umulig å hoppe på igjen. Lav selvfølelse blandet med lite kunnskap om arbeidslivet.

Det er så trist at mange sitter med denne følelsen som 17-18-19-åringer. År etter år i skolen der man ikke opplever mestring (og der sammenlikningen med jevnaldrende er så tydelig) gjør noe med hvordan du ser deg selv.

[Tjorven]

Altså; jeg har hatt mange jobber underveis i livet som ikke akkurat var prestisjejobbene. Jeg har jobbet i butikk, vært avisbud, vært reklamebud, flippet burgere på gatekjøkken, vasket gulv på et sykehjem, sittet i kassa i bank og det var helt ålreite ting å gjøre. Jeg fikk både penger og arbeidserfaring samtidig som jeg gikk på skole. Og alt dette gjorde det så enkelt å få den neste jobben ... og den neste.

Og det forsøker jeg jo også å formidle - at vi alle må starte et sted og den første jobben er slitsom og betaler deg dårlig. Men det er helt greit.