Blodmat

[Mirmell]

Nei. Fikk aldri servert blodmat av noe slag da jeg vokste opp og jeg har aldri vært inne på tanken å lage det selv heller.

[LilleLeo]

Nei, nei, nei. Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å smake noe slikt heller.

[Puslingen]

Eg har vakse opp med blodmat, men kjem aldri til å servera det til min familie. Trur nok ikkje eg hadde spist det om eg hadde fått det servert heller. Som unge var eg veldig glad i blodpannekaker, men det varte berre til det var min tur til å røra i blodbøtta. Då gjekk det visst for alvor opp for meg kva det var eg hadde spist i åravis.

[Skilpadda]

Jeg var med på å lage både blodpudding og blodpannekaker da jeg bodde hjemme, og vi lagde til og med blodpudding på skolekjøkkenet. Jeg synes blodmat er godt, men har aldri laget det selv i voksen alder. Det hender vi kjøper ferdig blodpølse, men det er lenge siden sist (og det er såpass mye sukker i, for ikke å snakke om sirup på, at det kan umulig være særlig sunt).

Kanskje jeg skal lufte ideen om blodpannekaker for Poden, hvis vi finner blod et sted (det er ikke alle steder i landet det er like vanlig med blod på spann i alminnelige butikker, oppdaget jeg da jeg flyttet fra Tromsø).

[era]

Nam, gubben friker ut så jeg og unger spiser blodpølse som snack når han ikke er hjemme.Pannekaker har jeg ikke prøvd....høres digg ut.

[Sneglo]

Jeg har aldri smakt det.
Men tror egentlig det forblir sånn.
Klarer liksom ikke helt se hvordan det kan være godt.

[Tangina]

Min mor hadde et traumatisk forhold til slakting og blodrøring fra barndommen og lagde aldri det til oss. Jeg husker barnelegen vår en gang sa at hun måtte gi oss blodmat fordi vi hadde lav blodprosent, men hun nektet. Jeg har dermed aldri smakt det, og det er en av de få tingene jeg faktisk ikke kan tenke meg å smake.

[Inagh]

Jeg takler hverken blodmat eller innmat.

Jeg er vokst opp med lungemos og lever til middag, ikke snakk om at jeg spiser det nå. Jeg syns det smaker direkte vondt. Blodmat fikk jeg aldri, for mor mi vokste opp på gård, og det var hennes jobb å røre i blodbøtta. Hun fortalte at dette gjorde henne så kvalm, at hun aldri spiste blodmat etter at hun sjøl fikk bestemme, ergo ble det aldri servert hjemme.

Blodmat har jeg faktisk aldri smakt, og det byr meg så i mot, at jeg tror ikke jeg hadde klart smake på det med et åpent sinn.

[Njulaif]

Blodpudding og blodpannekaker er barndomsminner for meg, gode barndomsminner. De aller fleste sommerferiene mine som barn ble tilbragt i Vesterålen hos besteforeldre og andre slektninger, og vi bodde alltid hos farmor og farfar. Så den dagen vi kom hadde farmor alltid laget en stor langpanne full med helt fersk blodpudding med rosiner i. Så spiste vi det med sirup på som aller første sommerferiemåltid. Det har skjedd et par ganger at jeg har kjøpt en blodpuddingpølse på butikken, og det har vært godt det. Skjærer skiver av den og steker den i panna og spiser med sirup. Men å lage selv....? Not going to happen. Verken farmor eller mormor spiste blodproduktene de selv lagde, det orket de ikke. Men de spiste det gjerne når andre hadde laget det. Hehehe...

Hun brukte også å lage blodpannekaker av og til. Kjempegodt synes jeg da, vet ikke hva jeg ville synes nå for det har jeg ikke smakt siden da.

[Floksa]

Eller jeg kanskje skal røre i blodbøtta selv og la ungene står for slaktingen
Vil jo ikke ha traumatiserte unger med et dårlig forhold til blodmat.

Eh... nei.

[Alias]

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert". Da tror jeg det må være noe feil med signalene de voksne har gitt ungene. Hjemmefra har vi vært tilstede/deltatt på hele prosessen fra skudd til spising, og bortsett fra at jeg (også i voksen alder) kan kjenne litt vedmodighet i forhold til at et dyr ender sitt liv, så har det aldri føltes vanskelig å takle. Det har vært en helt naturlig del av menneskets eksistens, og for meg føles det ikke riktig at så mange av oss får helt spader av å tenke på at kjøttet vi spiser kommer fra noe som faktisk har levd. Å ta vare på og utnytte så mye som mulig av dyret anser jeg som bra, og det er synd at en så viktig mattradisjon ser ut til å være på vei bort fra norsk kultur.

Blodpannekaker anbefales på det varmeste, det smaker nydelig og ja, vi serverer med sirup. Det er nok med på å gjøre måltidet mindre sunt, men så spises det kanskje to ganger i året, så jeg syns det veies opp av bl.a tradisjonsbiten, og jeg tror vi overlever alle sammen.

[Syrin]

Vi hadde ofte blodpølse då eg var liten. Ho blei skoren i skiver og steikt på panne. Far min dryssa eit tjukt lag sukker oppå. Eg syns det var heilt grei mat - tenkte aldri noko over det. Eg hugsar ikkje for mitt bare liv kva vi hadde til, men det må da ha vore potet - som alltid?

Eg lagar det aldri sjølv. Ja, det byr meg litt imot, nå etter alle desse åra utan blodpølse. Når det er sagt så er jo dette kost som var viktig for folk før i tida. Veldig næringsrik, og dessutan var det jo eit poeng å bruke mest mulig av dyret. Er vel antagelig ikkje mulig å finne noko meir på dyret som har meir fortetta næring enn blod? Eller er det helst jern det er snakk om da?

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Alias, her.

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert". Da tror jeg det må være noe feil med signalene de voksne har gitt ungene. Hjemmefra har vi vært tilstede/deltatt på hele prosessen fra skudd til spising, og bortsett fra at jeg (også i voksen alder) kan kjenne litt vedmodighet i forhold til at et dyr ender sitt liv, så har det aldri føltes vanskelig å takle. Det har vært en helt naturlig del av menneskets eksistens, og for meg føles det ikke riktig at så mange av oss får helt spader av å tenke på at kjøttet vi spiser kommer fra noe som faktisk har levd. Å ta vare på og utnytte så mye som mulig av dyret anser jeg som bra, og det er synd at en så viktig mattradisjon ser ut til å være på vei bort fra norsk kultur.

Min mor var barn på en liten gård 1930 -40-tallet, og det er vel sannsynlig at de voksne var mindre opptatt av hvilke signaler de sendte til barna når de måtte bidra i gårdsarbeidet. Det handler ikke om fremmedgjøring fra hvor maten faktisk kommer fra, men vonde minner ved å bli tvunget til å gjøre noe hun syntes var ekkelt og sterke sanseinntrykk fra slaktinga.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av Alias, her.

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom å røre i ei spann med blod og å bli "traumatisert".

Jeg har alltid tenkt at det er pga lukten...? Nå har jeg aldri gjort dette selv, men har tenkt at det blir en ganske "massiv" jernlukt (blodlukt) som i kombinasjon med tanken på at det faktisk er blod man rører i (og alle de assosiasjoner det nå gir) som gjør at det blir en litt "spesiell" opplevelse. Men vet det jo ikke da.

[Toffskij]

Jeg har aldri lagd noe blodmat selv, men jeg har spist blodpølser (med syltetøy!) ved et par anledninger, og syntes det var veldig godt.

[Njulaif]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Jeg husker min gruppe i heimkunnskap på ungdomskolen fikk i oppgave å lage noe med sånn type lungemos, vi lagde pizza med lungemos. Har ikke falt for fristelsen å prøve det igjen, gitt.

Yummmm.... Pizza med lungemos høres jo... "godt" ut.

[Alias]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Min mor var barn på en liten gård 1930 -40-tallet, og det er vel sannsynlig at de voksne var mindre opptatt av hvilke signaler de sendte til barna når de måtte bidra i gårdsarbeidet. Det handler ikke om fremmedgjøring fra hvor maten faktisk kommer fra, men vonde minner ved å bli tvunget til å gjøre noe hun syntes var ekkelt og sterke sanseinntrykk fra slaktinga.

Ja, da ser jeg bildet mer nyansert, og på den tiden var det sikkert vanlig å være vitne til selve slaktinga av dyret, som igjen kunne reagere på en måte som var vond for barn å overvære. Å bare røre i bøtta tror jeg derimot ikke isolert kan føre til sterke, negative følelser for blodmat.

[Alias]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg har rørt i blodbøtta mens jeg var 7-8 uker gravid. Da var det litt kvalmende.

Imponerende...!

[Einhyrningur]

Savner blodpannekakene til bestemor!