Unge utenfor arbeidslivet - NAVere

[rine]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg får inntrykk av at mange voksne mener at man skal fjerne alt kjedelig, ubehagelig og slitsomt i livet sitt, slik at man kan bruke tiden på egen "image" og nytelse. Ja, og samtidig sutre over at man har for lite ferie, at været er for dårlig, at flybillettene er for dyre og kaffen ikke helt perfekt.

Jeg er en sånn særing som synes vi skal ha litt mer protestantisk pliktetikk og litt mindre hedonisme.

Jeg er også en sånn særing, noe mann og barn påpeker både titt og ofte.

Men vi voksne er noen gode sutrere, helt klart, alt som ikke er umiddelbart lystbetong skal settes bort. Vi har så lite tid at vi må bruke den på det som er Gøy. Vil jeg tilbake til martyrhusmoren som aldri satte av en halvtime i løpet av dagen til å lese i Allers? Nei.
Men vi må fanden døtte meg ta oss sammen og begynne å smøre brødskiva (for ikke å snakke om å få tenåringen opp av senga) sjøl snart.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men vi må fanden døtte meg ta oss sammen og begynne å smøre brødskiva (for ikke å snakke om å få tenåringen opp av senga) sjøl snart.

Og ikke færra te Mexico i tide og utide! :måttebare:

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Det er så trist at mange sitter med denne følelsen som 17-18-19-åringer. År etter år i skolen der man ikke opplever mestring (og der sammenlikningen med jevnaldrende er så tydelig) gjør noe med hvordan du ser deg selv.

Husker jeg spurte en gutt en gang om hva han ville bli om han kunne velge helt fritt. Uavhengig av manglende utdannelse og andre utfordringer. Han ga meg et trist blikk og sa bare: "da jeg var ung så hadde jeg mange drømmer, men nå er det for sent.." Han var altså da 21. Manglende mestringsfølelse var gjennomgående, men av ulike årsaker. Det er lite jobber å få som ufaglært og det er i hvertfall færre muligheter for å "klatre" som ufaglært nå sammenlignet med før. Jeg jobbet som alt mulig rart da jeg gikk på skolen/studier og det var helt fint. Men jeg visste at det var et sted på veien. Ikke sikkert jeg hadde sett på det på samme viset om jeg visste at jeg ikke hadde noe valg senere i livet. Litt på samme måte som jeg synes det er helt supert å kjøpe brukt til ungene, men at mange med dårlig råd synes det er kjipt. For meg er det et valg.

[rine]

Jeg reagerer på en kommentar under reportasjen: "Hvis han hadde fått jobbet med noe meningsfullt, hadde han sikkert villet jobbe..." (eller noe i den dur.) Joda, ideelt sett burde alle få velge på øverste hylle, problemet er jo at det ikke er jobber nok der. Da må man rett og slett finne seg i å ta en jobb på en lavere hylle og håpe å tro at man kan klatre etter hvert. Jeg har da virkelig hatt min andel særdeles lite interessante og givende jobber i ungdomsåra, men det er jo bare å "hang in there" så rykker man ofte fram i køen. Og gjør man det ikke, vel da burde NAV-løsningen vært det aller dårligste alternativet ikke det nest, nest dårligste.

[IzziCreo]

Det er noe som er annerledes nå enn da vi var unge :knirk: Barn og unge ser ikke like stor verdi i å arbeide og slite for noe. Vår viktigste jobb som foreldre er å forberede våre barn på det voksne liv. Og det må man starte med tidlig - ikke rett før de blir myndige og skal ut i høyere utdanning eller yrkeslivet.

Noen også over her at holdningen "vente og se" i skolen fremfor å ta tak med en gang når noe ikke helt er som det skal med en elev. Mestring er viktig i utviklingen, og hvis et barn strever tidlig så sier det seg selv at motløsheten fort kan bli altfor stor.

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg reagerer på en kommentar under reportasjen: "Hvis han hadde fått jobbet med noe meningsfullt, hadde han sikkert villet jobbe..." (eller noe i den dur.) Joda, ideelt sett burde alle få velge på øverste hylle, problemet er jo at det ikke er jobber nok der. Da må man rett og slett finne seg i å ta en jobb på en lavere hylle og håpe å tro at man kan klatre etter hvert. Jeg har da virkelig hatt min andel særdeles lite interessante og givende jobber i ungdomsåra, men det er jo bare å "hang in there" så rykker man ofte fram i køen. Og gjør man det ikke, vel da burde NAV-løsningen vært det aller dårligste alternativet ikke det nest, nest dårligste.

Min utheving.

Ja, dette er en kommentar som jeg tror kanskje kan være noe av kjernen. Unge må lære at ikke alt er en dans på roser, ikke alt hva man gjør er gøy, kult og hvahardu. Og det aller meste arbeid er faktisk meningsfullt, men kanskje man trenger hjelp til å se det også? Man må uansett jobbe seg opp. Man kan ikke sitte å vente at drømmejobben faller ned i fanget på en. Da har man et fullstendig urealistisk bilde på hvordan livet er.

[Guava]

Nei verdien i å arbeide og slite for noe synker jo når mamma og pappa tjener fett og fórer en med penger. Det sier seg selv.

Å se mening i å jobbe i et lavtlønnet yrke er heller ikke så lett når holdningen er at det er yrker som egentlig "bare" har verdi som slit på vei til noe annet som er mye bedre og hvor man får feitere lommebok.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men hvor får ungene disse holdningene fra? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har snakket nedsettende om å jobbe i butikk eller i helsevesenet, jeg tror heller aldri jeg har uttrykt "forakt" på andre måter, sikkert fordi jeg ikke ser ned på folk som har disse yrkene. Jeg har heller aldri sett at faren har gjort noe slikt. (Jeg er ned på folk som heller vil Nave enn å jobbe på butikk, men det er en annen sak... ) Likevel har min tenåring ganske klare oppfatninger om at noe er "drittjobber" og at noe annet ikke er det. Vi snakker mye om at det viktigste er å ha en jobb man trives med, men at man selvsagt har mer å velge i av utdannelser og jobber hvis man gjør det bra på skolen, men holdningene han til hva som er bra og ikke, er ganske vanskelige å endre, altså.

Allerede i barnehagen kommer disse holdningene.
Jeg har jobbet i barnehage og der uttalte en far at jobben hans var viktigere enn min, derfor kunne han ikke overholde åpnings- og stengetiden i barnehagen!
Jeg måtte forklare at om jeg ikke var på jobb i barnehagen for å passe på hans barn, kunne ikke han gå til sin viktige jobb.
Klart at barn får ned seg dette, når holdningene også blir uttalt!
I tillegg er mange foreldre fyllt opp av seg selv og ser ikke at barn er noe mer enn et visningsobjekt.

Jeg har stadig huset fullt av store unger og unge tenåringer, noe av det som overrasker meg er at mange av disse ikke er vant til å spise sammen, hverken i hverdagen eller i helgene. Enten ordner de seg selv eller så spiser alle på forskjellige steder i huset. Å bli spurt om hva som har skjedd på skolen er i stor grad en tydelig overraskelse, på samme måte som at det renten som har tid eller er tilstede for å kunne svare på alt de måtte lure på.

Faren min begynte som 12-åring å jobbe som visegutt hos bakeren, men til og med han skjønner at verden ikke er sånn i dag.
Det blir stilt større krav til teoretisk kunnskap om alt(noen "lærer" til og med å lage mat ved å bare lese teori fordi det koster for mye å kjøpe ingredienser til å lage mat i mat og helse-timene).

Jeg tror det er mange årsaker til at ungdom faller ut av systemet på denne måten, men jeg synes det er skremmende at det bare er disse som er oppe hele natten og spiller og gjør som de vil, mens de mottar penger fra NAV som blir trukket frem. Jeg tror at den fremstillingen er for ensidig og bare gjør vondt verre for disse ungdommene og for ungdom generelt.

[Daisy]

Vi har det litt for godt her i landet. Og vi har hatt det slik lenge. Sånn i makroperspektiv skulle vi nok hatt en krig snart, hatt nød og sult noen år. Da hadde vi trengt samhold og fellesinnsats, og kunne fostret en generasjon av "de som bygget landet".

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg har ikke lest artikkelen, men vet jo hva det handler om i grove trekk. Og det er nok et veldig sammensatt problem, ja. Litt henger nok sammen med teoretiseringen av yrkesfag, noen som gjorde svake elever som egentlig hadde lyst på en yrkesutdanning, droppet ut fordi de ikke klarte kravene. I tillegg finnes det jo ikke noe tilbud til unge som ikke har videregående utdanning, alle må i samme "kverna" og for en del unge er faktisk ungdomsskolen mer enn nok. Å presse disse elevene inn i vg. skole, fører selvsagt også til frafall og Naving.
Det største problemet, fordi det er mindre konkret og derfor vanskeligere å gjøre noe med, er at "vanlige" normalt skoleflinke elever i større og større grad heller ikke finner motivasjon til å begynne på/fullføre vg. skole. Jeg hadde knapt hørt om ME, forsinket søvnfasesyndrom og skolevegring for 15 år siden, nå er disse diagnosene skummelt vanlige hos landets tenåringer, og de er dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse. Mitt inntrykk er at dagens ungdom har et utrolig lite realistisk bilde av hva og hvordan livet skal være. Det er ikke godt nok å være Vanlig. Ikke godt nok å ha 4,2 i snitt og ha en sunn og frisk kropp. Har man ikke 5,9 i snitt og en kropp som er en toppidrettsutøver verdig, har man ikke noe å stille opp med. Kravene til skoleprestasjoner, kropp og prestasjoner utenom skolen er skyhøye hos mange elever, og altfor mange har selvsagt ikke sjanse til å leve opp til dette. Det skaper skuffelser, motivasjonstap, fravær -og frafall. Og så har vi foreldrene til dagens tenåringer, da, som i større og større grad er opptatt av å realisere seg selv. "Når man er 47, skal man sykle Birken, poden er stor nok til å klare seg selv nå, heldigvis..." Satt på spissen, selvsagt, men dessverre er det for mange som later til å tro at skole/NAV/BUP eller Noen Andre må ta over når tenåringen ikke oppfører seg som man vil.
Til sist: Jeg tror også at et urealistisk bilde av hva arbeidslivet innebærer må ta en del av skylda. Stå opp tidlig? Tjene lite? Jobbe lenge? Det vil man ikke ha noe av, selv om man bare er 18 og verken har utdanning eller arbeidserfaring å skilte med. Jeg ser jo tendensene hos egen tenåring som har begynt å sysle med tanken på sommer/helgejobb. Det er uaktuelt å tjene mindre enn x-antall kroner i timen, og det er iallfall uaktuelt å sette på plass varer i en butikk, eller å klipppe plenen. Jeg prøver hardt å realitetsorientere, men det er jammen ikke lett, altså.

Min utheving.

Jeg vet ikke helt hvorfor du nevner ME i samme moment som motivasjon til å fullføre utdanning og prestasjoner. Du skriver også at det er "dessverre ofte første steg på veien til en "Naver"-tilværelse". Jeg kan kun uttale meg om den første diagnosen du nevner (ME) da jeg ikke kjenner spesielt til de to andre.
ME er en fysisk, nevrologisk sykdom med påviste funksjonsforstyrrelser i en rekke organsystemer. Så ja, det kan absolutt være at noen av disse elevene blir invalidisert av sykdommen, og gjennom det blir stående utenfor arbeidslivet eller slik du benevner der "Naver"-tilværelse. Men med så mange andre sykdommer, så er det jo ikke noe man velger. Man kan altså ikke bare bestemme seg for at det vil man ikke ha og vips så er det borte. Men tidlig diagnostisering kan føre til raskere mestring, og gjennom det også et bedre funksjonsnivå. Men jeg tror kanskje du egentlig blander ME med utbrenthet eller kanskje også depresjon? Kan det stemme, rine? Det passer ihvertfall bedre med det du nevner i innlegget ditt om vansker med å takle presset, prestasjoner og motivasjon.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Vi har det litt for godt her i landet. Og vi har hatt det slik lenge. Sånn i makroperspektiv skulle vi nok hatt en krig snart, hatt nød og sult noen år. Da hadde vi trengt samhold og fellesinnsats, og kunne fostret en generasjon av "de som bygget landet".

Ja, men jeg tror ikke vi trenger en krig. Vi trenger litt innstramminger i velferdsstaten. Behovsprøvd barnetrygd og et lite kutt i sykelønnsordningen, er tiltak jeg ønsker hjertelig velkommen. Pengene burde gått til tyngre innsats for barn og unge tidlig i løpet, ikke sporadiske og dårlig fungerende tiltak for store unger med årevis med motgang og nederlag i ryggsekken. Og selvsagt "arbeid for trygd" for slike typer som han i HI.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, men jeg tror ikke vi trenger en krig. Vi trenger litt innstramminger i velferdsstaten. Behovsprøvd barnetrygd og et lite kutt i sykelønnsordningen, er tiltak jeg ønsker hjertelig velkommen. Pengene burde gått til tyngre innsats for barn og unge tidlig i løpet, ikke sporadiske og dårlig fungerende tiltak for store unger med årevis med motgang og nederlag i ryggsekken. Og selvsagt "arbeid for trygd" for slike typer som han i HI.

Ja ok, god plan B.

[IzziCreo]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ja, men jeg tror ikke vi trenger en krig. Vi trenger litt innstramminger i velferdsstaten. Behovsprøvd barnetrygd og et lite kutt i sykelønnsordningen, er tiltak jeg ønsker hjertelig velkommen. Pengene burde gått til tyngre innsats for barn og unge tidlig i løpet, ikke sporadiske og dårlig fungerende tiltak for store unger med årevis med motgang og nederlag i ryggsekken. Og selvsagt "arbeid for trygd" for slike typer som han i HI.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Behovsprøvd barnetrygd og et lite kutt i sykelønnsordningen, er tiltak jeg ønsker hjertelig velkommen.

Der er jeg uenig. Det er viktig at barnetrygden er en universell ordning, blant annet pga. det som står her:

Sitat:

Et system for "de fattige" kan derfor lett bli et "fattig system". I et universelt system kan majoriteten av velgerne nyte godt av sjenerøse ordninger som dermed også de fattige vil nyte godt av. Med målrettede, såkalt treffsikre programmer, vil den politiske majoritetens støtte til fattigdomsbekjempelsen lett smuldre bort.

Dette ser man i USA som har et (mener jeg) håpløst velferdssystem som favoriserer de rike.

Kutt i sykelønnsordningen er jeg heller ikke tilhenger av. Jeg føler meg veldig heldig som stort sett er frisk og rask. Å straffe de som blir syke, er ikke veien å gå selv om enkelte utnytter velferdsordningene.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jepp, og man må lære seg at life`s a bitch noen ganger. Og foreldre må ikke curle. Aldri curle. Forstå, snakke, lytte, være gode eksempler. Og forklare hvordan velferdsstaten fungerer, hva den er basert på. Det tror jeg også er viktig.

Men tror du det er barn av curlingforeldre som er de som dropper ut? Tror du ikke det heller er barn av foreldre som ikke bryr seg allverdens? Evt. barn av foreldre som har slitt mye i lavtlønnet, hardt kroppsarbeid og som ikke ønsker seg samme hverdag, men ikke har fått verktøyet til å komme seg videre?

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Greia for mange av de som dropper ut er vel at de har foreldre som ikke interesserer seg noe særlig for skolegangen til barna, som ikke er forbilder i forhold til hva som kreves for å få en jobb og holde på den.

Ja, det tenkte jeg også.

Samtidig fikk jeg vite for noen dager siden at det er over 20% av ungdom som dropper ut av videregående på landsbasis, og over 40% i de nordligste fylkene!

Samtidig har det kanskje noe med klassifisering å gjøre også. Da jeg vokste opp var det ganske vanlig å ta et år, enten før videregående eller underveis, hvor man tenkte seg litt om. Men det var ingen som tenkte på det som å droppe ut. Noen jobbet i frisørsalong med å vaske hår, sortere varer og koste gulv, andre jobbet i matbutikker, som hjelpepleiere og annet som da ikke krevde utdannelse. Så vidt jeg forstår så finnes knapt slike roller lenger.

Selv tok jeg ikke utdannelse utover videregående før jeg hadde jobbet i over 10 år, og jeg har gått med avis, vasket, jobbet i butikk og som håndverker. Å ikke ønske å jobbe med hobbyen min om man hadde mulighet til skjønner jeg ikke, særlig når man ikke har noe annet å velge i.

[Røverdatter]

Kutt for de svakeste hjelper lite. Jeg tror det som kunne endret samfunnsstrukturen var om vi alle ble rammet av kutt i inntekt og således tvunget til å redusere forbruket drastisk. At mat ble essensielt i husholdningsbudsjettet hos gjennomsnittsfamilien. Den norske befolkningens vilje til å gjøre noe med forbruket sitt er ikke-eksisterende mens viljen til å forbruke er så enorm at den er direkte knyttet til selvbilde, yrkesvalg og barneoppdragelse.

I tillegg blir jeg helt matt av at noen lanserer krig, sult og nød som en "løsning" på det kjempestore problemet "vi har det for godt". Sånt sier nok bare en person som aldri har opplevd krig, sult og nød.

[rine]

Betyr dette at du ikke vil ha reduksjon i noen velferdsordninger, eller er det bare disse to du er skeptisk til?
Jeg for min del kan ikke se at det er statens oppgave å sponse sertifikat til mine barn, og tenker at det kunne jeg fint ha ordnet selv, og så kunne noen andre fått de 1800 jeg får inn på kontoen hver måned. Og vi (mannen og jeg) er sånn midt på treet når det gjelder lønn, tror jeg. Når jeg tenker meg om, ligger vi nok rett under 1.mill, som jeg så at noen foreslo burde være grensen for å ikke motta barnetrygd. Den kunne godt gått litt under den summen, tenker jeg. Man kjenner da rimelig godt med 850.000 i samlet familieinntekt også.

Hvordan får dere behovsprøvd barnetrygd til å bli "kutt for de svakeste"?

Tallulah: Nei, jeg tror ikke curling er hovedårsaken til frafall i vg. skole, jeg tror det er et veldig sammensatt problem, noe jeg skrev ganske mye om i det første innlegget mitt.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvordan får dere behovsprøvd barnetrygd til å bli "kutt for de svakeste"?

Det er ganske godt belegg fra forskningen for at "middelklassen" er mer velvillige til å opprettholde ordninger som den selv nyter godt av. Universelle velferdsordninger sikrer oppslutningen om ordningene, og de blir mindre utsatt for kutt. Nå er det en del diskusjoner om den norske velferdsstaten er bærekraftig på sikt, så kanskje dette må endres, men enn så lenge mener jeg det er gode grunner til å beholde dagens system. Hvis du leser kronikken jeg lenket til som er skrevet av noen helt sentrale forskere på feltet, ser du mye av argumentasjonen.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

I tillegg blir jeg helt matt av at noen lanserer krig, sult og nød som en "løsning" på det kjempestore problemet "vi har det for godt". Sånt sier nok bare en person som aldri har opplevd krig, sult og nød.

Jeg har jo så klart aldri opplevd dette. Jeg er jo et resultat av det som resten av samfunnet vårt, her vi sitter og ikke kan ta i mot ti tusen syriske flyktninger for det er for mye stress for oss.

[Bokormen]

I nabobygget til jobben min har det startet opp en arbeidsplass med en del unge som har havnet i NAV sitt system. De fleste oppgavene er av en art man kan finne i en vanlig jobb, men det er ansatt et par veiledere. Mitt inntrykk er at en slik myk overgang til arbeidslivet er noe som kanskje kan være en god innfallsvinkel for mange. Her vil man møte forståelse for at det er en overgang å skulle komme seg opp om morgenen, gjøre oppgaver som kanskje er kjedelige osv, men samtidig er det folk der (med fagkunnskap) som rett og slett gir opplæring i "hvordan fungere i arbeidslivet."