Hjelp meg å definere familievold

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Problemet blir da til slutt en sak om troverdighet. Og der taper de voldsutsatte hver eneste gang fordi de hevder at noe galt har skjedd og ikke kan bevise det.

Dermed er alle unntak, ordninger og lovnader til familievoldsofre verdiløse langt på vei - siden de aldri trer i kraft. Ofrene får ikke bruke dem.

Jeg syns ikke vi skal si oss fornøyd med at det er slik. Det må kunne gå an å lage en definisjonsordning som sier at når det er sånn og sånn så er det familievold og faller innunder de ordningene som gjelder da.

Det er absolutt ikke enkelt dette, jeg ser det. Og at det hele skal bunne ut i en sak som lyger og hvem som ikke lyger gjør jo ting veldig vanskelig. Men det må da være noen som har kompetanse på dette området? Og som klarer å avgjøre hvem av partene som lyger?

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Barnehage/skole har ikke kompetanse til å gjenkjenne signalene som tyder på at barn blir utsatt for vold. Jeg vet det er en kompetanseheving på gang nå som der dette skal bli et eget fag på høyskolenivå så det er jo veldig lovende. Men per i dag så blir disse barna sendt til ppt for utredning av ADHD og andre adferdsvansker. Barn som opplever vold blir ofte utagerende eller veldig innesluttet og har veldig mange fellestrekk med kjente diagnoser som ADHD.

Kanskje PPT kontoret bør ha mer veiledning og utdannelse i hvordan de kan oppdage familievold da? Hvis mange av disse barna blir utredet for ADHD etc, så bure jo en fagperson kunne avdekke den egentlige årsaken til barnets atferd og ikke bare føye det inn under en allerede så omdiskutert diagnose? (ikke missforstå her. ADHD er en riktig diagnose for mange.)

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er vel kanskje det man trenger - et slikt bindeledd med den rette kompetansen som faktisk kan ivareta at voldsutsatte familier får den hjelpen de trenger.

Hjelpen finnes jo. Ordningene eksisterer. Det finnes veiledere for rettsapparatet og det hele - det er bare at det ikke kommer ofre til gode som regel fordi de aldri kommer seg innunder den rette paraplyen.

En som er traumatisert etter en voldsrelasjon, ansvarlig for barn kanskje og som møter familievernkontoret som første instans vil jo svært ofte falle av lasset fullstendig fordi forståelsen som trengs er helt fraværende. Ikke fordi slike folk er drittsekker - men fordi de ikke har kompetanse om denne problemstillingen.

Hvor i systemet bør dette bindeleddet ligge? Hvilken kompetanse bør ligge der? Er det generelt sett mangel på kompetanse hos de ulike instansene som kanskje bidrar til at den voldsutsatte ikke blir trodd? Eller ikke når igjennom når det må rettslige skritt til?

Mex - det er en ekstremt liten vilje noe sted i dagens samfunn i noen som helst instans til å ta en avgjørelse på hvem som lyver. Dermed koker det hele ned til at dersom man ikke kan bevise sin påstand så er defaulten falsk anklage. Ergo er familievoldsofre også default prisgitt et system som ikke ivaretar dem.

Det man trenger er en instans med spesialområde vold i nære relasjoner som faktisk har som oppgave å analysere en sak og uttale seg tror jeg. Eller noe sånt.

Og denne instansen bør tidlig inn. Før familievernkontoret - eller tilkalles fra familievernkontoret idet det omtales en mulig voldsrelasjon. Slik at hele saksgangen får et mer egnet løp enn det man følger når man står overfor normale folk.

[daffy]

Dette er utrolig viktige problemstillinger, jeg skulle ønske jeg hadde noe smart å melde.

Eneste jeg kommer på er om det kan være andre land som har kommet lenger i denne problematikken enn Norge? Slik at vi ikke trenger å finne opp kruttet på nytt, men kan bearbeide/ bruke definisjoner og lære av rettspraksis fra land som er sammenlignbare med vårt.

[carolin]

Kompetansen er der, men bare et fåtall har den så man er prisgitt hvem man treffer på.

alle politidistrikt har familievoldskoordinatorer, men det er ingen automatikk i at de som anmelder blir henvist til denne. Politiet har retningslinjer på hva de skal gjøre når det dukker opp familievoldssaker men det blir ikke fulgt opp av alle.

Det som mangler er vel et ressurssenter for ofre av vold i nære relasjoner. Et sted der den voldsutsatte kan henvende seg for å få hjelp. Så kan ressurssenteret være en link til alle de andre instansene. Slik det er i dag så må offeret selv henvende seg til alle de forskjellige instansene, åpne seg opp for stadig nye fremmede, finne seg i å bli kritisert og mistrodd og de blir vel på en måte mishandlet på nytt av systemet.

Forholdsvis mange voldsanmeldelser der kvinner er offeret, dreier seg om vold
fra forhenværende partner i forbindelse med overlevering av barn etter samvær. I hovedsak er det tidligere ektefelle eller samboer som utøver volden. Dette er det statistikk på og allikevel så blir disse barna sendt til samvær med far.

Noe annet som er skremmende er denne holdningen: " I de tilfeller der volden er synlig, er det mange som likevel unnlater å gripe inn, fordi det ansees som et privat anliggende (Justis- og politidepartementet, 2004)."

Det er det med privat anliggende - men enda mer at folk er redde tror jeg. Det er lett å tenke at om jeg sier noe så kan den gærningen dukke opp hos meg. Kanskje skremme mine unger. Dermed er det nok best at Noen Andre Som Sikkert Finnes tar tak.

Og uten disse vitnene så kommer jo ikke offeret noen vei. De som er glade nok eller nær nok offeret til at de tør stå frem får jo gjerne null troverdighet nettopp fordi de er så nær offeret.

Og barn som forteller om vold avskrives ofte som manipulerte.

[carolin]

Det verste for disse kvinnene er jo at de ofte ikke blir trodd av politiet. Man kommer så langt at man endelig tør å anmelde den man har delt store deler av livet med og så blir saken henlagt. Og jeg har hørt om flere tilfeller der politiet har opptrådt arrogant og nærmest ledd av disse kvinnene.

Fant noe om akkurat det i en rapport jeg holder på å lese.

Sitat:

Mannens voldsbruk får ikke noen konsekvenser for han.

To kvinner uttrykker denne fortvilelsen slik:

”Mitt ønske er jo at vi skal få han anmeldt. At de tingene han gjør, at han skal se at det får konsekvenser det han gjør, og at han skjønner at samfunnet.. aksepterer ikke den type oppførsel.”

”Nå har jeg hatt to voldsanmeldelser, begge er henlagt og jeg har anket. Egentlig er det veldig skremmende, fordi at du, jeg føler at han kan på en måte bare fortsette å true og slå og komme hjem til meg og gjøre nesten hva han vil, og jeg kan anmelde det og så går det bare noen uker og så blir
det henlagt.”

Betydningen av å bli tatt på alvor når man først tar det vanskelige steget det er å oppsøke hjelp er veldig viktig. Mange er så redde for ikke å bli trodd, og
redde for å bli stemplet som en bitter ekskone som prøver å hevne seg.

Politiet og barnevernet er de instansene de fleste vegrer seg for å gå til, og noen har opplevd at det de sier blir brukt mot dem senere. Flere har opplevd å bli mistrodd, blant annet ved latterliggjøring og bagatellisering. Én har faktisk blitt nektet å anmelde ved førstegangshenvendelse. Flere rapporterer bedre behandling etter hvert som instansen oppdager at det er alvor bak fortellingen.
”Når jeg søkte hjelp første gang, da ringte jeg faktisk til politiet, etter den gangen hjulet falt av bilen min, og ble ledd av.”

”Han har, i tillegg til det at jeg ikke har sagt no, så har han på en måte vist seg… vist seg frem på en veldig positiv måte ovenfor andre. Og det var et kjempeproblem for meg, når jeg prøvde å gå til politi, for eksempel. Prøvde å anmelde det som skjedde etter bruddet. Det var at jeg fikk beskjed om
at han sikkert bare var litt sint, han var jo en oppegående mann. De syns at dette her kunne jeg se an litt, fordi dette mente de ville mest sannsynlig gå over av seg selv. Jeg trakk meg jo da bare ut. Så det tok veldig lang tid før jeg på en måte.. fikk anmelde noe, faktisk.”

Da én av kvinnene tok kontakt med barnevernet, opplevde hun at barnevernet trodde mer på barnas far enn på henne. Hun formidler et ønske om at barnevernet på et tidligere tidspunkt hadde snakket med barna om hvordan de hadde det.

Én av våre informanter har kontaktet barnevernet med et tydelig ønske om å få hjelp til å beskytte barnet fra foreldrenes konflikt og fars truende atferd. Hun opplever at ingenting skjer, og når hun ber om hjelp gjentatte ganger opplever hun at de truer med å ta barnet vekk fra henne. Hun sier at det var først da barnet virkelig var nedbrutt at de innså alvoret, og hun opplever det frustrerende at det var nødt til å gå så langt.

Og sånn er dessverre situasjonen for veldig mange ofre i dag.

Det er akkurat mange, mange slike historier jeg tenker på Carolin. Takk for at du henter frem eksempler.

Jeg blir så frustrert over at det er fremme familievold i avisene igjen - denne gangen og omsider - med viktig fokus på barnas situasjon.

Også ser jeg at nå kommer det sikkert enda et kjempefint tiltak. Nå skjer det noe bra - en ordning som er ment å hjelpe de som er utsatt før det ender så ille.

Og med alle eksemplene jeg hører om i hodet så erkjenner jeg at det spiller ingen rolle. For dem de dette gjelder treffer på når de henvender seg til det offentlige setter svært ofte en stopper for den hjelpen disse egentlig skulle hatt. De kommer aldri innunder den rette paraplyen og får aldri se noe til de ordningene som Storberget med flere så prisverdig jobber frem.

For det er ingen som kan si "dette er en sak med vold i nær relasjon" noe sted. Og når de utsatte sier det selv så får de nesten som en hovedregel i retur kritikk og beskjed om at manipulasjon går ut over barna. Eller synsing om hva det representanten fra det offentlige selv synes om sin egen personkjemi med den som er antatt å utøve vold.

Det er jo ikke slik at en som banker kona pleier å sparke inn døra på butikken mens han brøler som en okse. Han ser faktisk ut som en helt vanlig mann.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Noe annet som er skremmende er denne holdningen: " I de tilfeller der volden er synlig, er det mange som likevel unnlater å gripe inn, fordi det ansees som et privat anliggende (Justis- og politidepartementet, 2004)."

Huff, jeg trodde at denne holdningen var på god vei ut for 20 år siden jeg .. Må det en holdningsendring til i samfunnet? Det kan da ikke være mange som mener at vold er en privatsak???

Kanskje et krisesenter burde utvidet funksjonaliteten sin og blitt et slikt koordineringssted som order alt det praktiske uten at den voldsutsatte trenger å forklare seg trehundreogtjue ganger til like mange ulike instanser i systemet.

Må det flere ressurser til i politiet? I og med at sakene ofte blir henlagt, havner de i det hele tatt i rettsvesenet? Eller blir de henlangt før de kommer så langt?

En viktig sak oppi dette er barnas rettsikkerhet mener jeg. Som i innlegget jeg la ut i går var det vel. Barnas rettigheter og sikkerhet må vel være viktigere enn at et barn til en hver pris skal ha samvær med en foreldre? At man i usikre saker ikke tillater samvær alene hadde jo kanskje vært en start..

Mex - det du sier der er MEGET viktig. Barns rettssikkerhet i slike saker er fullstendig fraværende. I saker der det ikke eksisterer tvil om at en forelder utøver familiær vold er det fremdeles slik at denne har krav på samvær med barna sine.

I saker der en forelder beviselig utøver vold mot et av barna sine er det fremdeles slik at denne har krav på samvær med de andre barna sine.

I saker der den forelderen som ikke utøver vold forsøker å stanse samvær anvendes barneloven rått og brutalt - den daglige omsorgen skal vurderes overført til den forelderen som sørger for at ungen ser begge foreldre.

I noen familier er dette sikkert smart. Men i familier med voldsproblematikk er dette helt håpløst. Barn som vokser opp i slike familier sendes til samvær og må bare ta det som det kommer der. Uten at de kan få noen hjelp fra noe som helst hold.

[carolin]

Heldigvis er det lovendringer på vei for å styrke barnas rettsikkerhet i slike saker.
Vi får bare håpe de vil bli gjennomført også.

Jeg har tenkt litt på denne tråden og det er ikke tvil om at kompetansenivået i de forskjellige instanser må bli bedre, men hva med før de klarer å bryte ut av slike forhold? Hva kan man gjøre for å få folk mer bevisst på denne problematikken og få de til å faktisk blande seg inn om de misstenker at noen de kjenner blir utsatt for vold? Hvordan vet man at noen blir utsatt for vold? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner eller vet om blir misshandlet i sitt eget hjem?

[lijander]

Men bare for å dra opp den med naboer, venner, kjente, lærere og kanskje andre familiemedlemmer.. Vold er ikke noen privatsak, det er greit nok. Men når velger man å gå videre med det? Når man er sikker på at far slår? Der man tror mor er manipulerende og driver psykisk vold? Hvor mye må man ha sett, hvor sikker må man være? Hvor langt må personen ha gått før man melder ifra?? Jeg synes faktisk det er ganske vanskelig å vite når man skal blande seg. En ting er jo hvis man har sett far slå mor og barn flere ganger. Men hva med de gangene man ikke er sikker, bare vage anelser?


Forøvrig har jeg ei venninne som ble meldt til barnevernet fordi ungen var sent iseng om kvelden (mora har søkt hjelp til henne pga søvnproblemer) og hun spiste helst kalde pølser og ikke brødskive med leverpostei.
Faren, som ikke har hatt noe med denne jenta å gjøre (altså, sett henne tre ganger på fire år) var forbannet fordi mora ikke ville inngå privat avtale med betaling.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Skolen har en tendens til å anbefale adhd-utredning når unger utagerer veldig der. Det er meget sjelden familievoldsalarmen går der heller.

Men skolen har jo heller ikke kompetansen til å vite, tror jeg. En bred utredning der man også ser på familiesamspillet når barn og unge henvises til BUP, derimot. Det synes jeg man bør ha. Jeg vet jo at de er gode på det noen steder og har øynene mer åpne for "systemtenkingen" der man setter barnet og dets problemer i en sammenheng, uten å nødvendigvis forhåndsbedømme. Man trenger jo uansett omgivelsene som verktøy for å hjelpe barnet dersom det viser seg å være ADHD.

En ting jeg forresten er litt opptatt av når det gjelder akkurat dette er at folk skal være bevisst på at det ene ikke utelukker det andre. Barn med ADHD trenger å bli sett og hjulpet de også. Man skal ikke bruke eksisterende diagnose som knagg for alt ukritisk. Da risikerer man at barn med en funksjonshemming har dårligere vern enn andre barn.

[carolin]

Barn tvinges til samvær med voldelige foreldre
NRK melder at Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress har utført undersøkelsen, som omfatter over 160 barnefordelingssaker i lagmannsretten
Fra 2004 fikk barn over syv år rett til å uttale seg i rettssaker som angikk dem, men undersøkelsen viser at loven ikke følges opp slik den skal. I saker som gjelder både bosted og samvær, blir tre av fire barn kun spurt om ønsker om bosted, og ikke om samvær. Flere av disse barna får samvær med foreldre retten anser som voldelige, viser undersøkelsen.

[carolin]

Slik rettsystemet i dag fungerer, kan mødrenes frykt for å miste barna virke berettiget. Undersøkelser viser at selv om far begår vold mot mor, er ikke dette nødvendigvis et avgjørende argument for at mødrene får omsorgen for barna etter et samlivsbrudd.

Dersom mødrene tar med seg barna til et krisesenter, risikerer de kritikk for å ha tatt med seg barna til et sted som retten kan vurdere som lite barnevennlig. Dess lengre mor og barn blir på senteret, dess sterkere kan dette bli et
argument mot mor.

Dersom mødrene blir værende i voldsrelasjonen, rammes også barna av volden, enten direkte eller indirekte. Også her blir det mor som holdes ansvarlig for at hun ikke fjernet barna fra volden. Fedrenes voldsutøvelse mot mor er følgelig med på å svekke rettens vurdering av hennes omsorgsevne.

Mødrene risikerer å møte kritikk for mangelfull ivaretakelse av sin omsorg for barna nesten uansett hva de velger å gjøre. Disse kryssende forventningene gir svært snevre rammer for kvinnenes valg.

På dette punktet bør det skje en grunnleggende endring. Fokus bør i langt større grad rettes mot voldsutøveren i vurdering av omsorg og samvær. Voldsutøveren må ansvarliggjøres for sine handlinger også i denne sammenheng. Økt kunnskap om de rammebetingelsene kvinnene lever under i voldsrelasjonen er en forutsetning for å kunne vurdere mødrenes stilling som voldsutsatte omsorgspersoner og fedrenes stilling som voldsutøvende omsorgspersoner.

Utrolig gode innlegg, Carolin.

Jeg kan signere at dette også er mitt inntrykk. En voldelig far ansvarliggjøres ikke på noe tidspunkt for at han påvirker mor og barna. Men mors redsel kan hun kritiseres for da barna kan merke denne.

[Olive Oyl]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

, men hva med før de klarer å bryte ut av slike forhold? Hva kan man gjøre for å få folk mer bevisst på denne problematikken og få de til å faktisk blande seg inn om de misstenker at noen de kjenner blir utsatt for vold? Hvordan vet man at noen blir utsatt for vold? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner eller vet om blir misshandlet i sitt eget hjem?

Jeg tror dette, sett i ett (av flere andre) perspektiv, har sammenheng med hva slags samfunn vi lever i. Dersom det stemmer at samfunnet generelt sett går mot tendenser av distanse, individualisme, mindre fellesskapsfølelse og dermed løsere og/eller færre sosiale bånd, tror jeg det rett og slett bare vil bli vanskeligere å få hjelp av andre om man befinner seg i en slik situasjon. Men desto større grunn til å spørre slik du gjør, om hvordan man bevisstgjør folk flest. Jeg har ingen gode svar, dessverre. Men en annen sak, som jeg synes er vel så viktig å sette fokus på, er å bevisstgjøre folk på hva som er vold, i forhold til egne grenser og liv. Det er som kjent mange voldsofre som bagatelliserer og unnskylder det de blir utsatt for, på samme måte som mange voldsutøvere (i nære relasjoner her også) gjør det samme overfor sine egne handlinger. Mange voldsutøvere blir oppriktig overrasket når de skjønner at det de driver med faktisk er vold. Slik som de blir bestyrtet over at andre menn driver med. Det er tankevekkende synes jeg, hvordan man kan bli så enormt subjektiv i en situasjon som for andre virker krystallklar.

Opprinnelig lagt inn av lijander, her.

Hvor mye må man ha sett, hvor sikker må man være? Hvor langt må personen ha gått før man melder ifra?? Jeg synes faktisk det er ganske vanskelig å vite når man skal blande seg. En ting er jo hvis man har sett far slå mor og barn flere ganger. Men hva med de gangene man ikke er sikker, bare vage anelser?

Ikke sant. Avhengig av årsak er det jo sjelden at far banker mor på butikken mens alle ser på (eller mor slår far, for den saks skyld). Jeg tror også mange undervurderer den tvilen mange folk rundt de aktuelle familien sitter med - det er ingen lett oppgave å beskylde folk for vold, heller. Hvis man ikke er sikker, og det er man jo ofte ikke.

Et "usaklig" eksempel, men jeg tenkte litt på dette under Fritzlavsløringene. Naboene ble beskyldt for å være naive og unnvikende, siden de ikke hadde skjønt at noe skjedde. Det mener jeg blir forferdelig arrogant å si som utenforstående. Hvem er det som i sin villeste fantasi kan se for seg at dét skjer i kjelleren over ens egen hekk, liksom? Jeg tror litt like mekanismer slår inn ellers også; vi leter etter normalen, ikke unntakstilstandene. Og oppfatter kanskje ikke de mindre signalene som i etterkant, når man ser hele bildet, kan virke åpenbare.

Ja, her kom jeg ikke med noe nyttig, men det var et veldig spennende tema og en god tråd.