En sommer preget av vold og terror - hvordan påvirker det deg?

[him]

Prøver å ikke la det affektere meg personlig i forhold til reiser etc. Minner meg selv om at vi som var på ferie i Norge i år, holdt på å komme i to frontkrasjer (noen som kjørte forbi syklister for nært en sving, slik at da vi rundet svingen måtte mannen min stå på bremsen. Riktignok hadde vi 50 km i timen, men dog.)

Jeg er irritert på mye av journalistikken - terror og klikkhoreri er perfekte partnere. Jeg er veldig redd for å få engelske tilstander innenfor media. Jeg tenker også en del på Israel og Palestina som på en måte kan fungere som et historisk "bakteppe" med tanke på terror i Europa.

[frukt]

Jeg prøver å ikke lese for mye om det, men det går fortsatt inn på meg. Jeg begynner fort å tenke på hvordan det oppleves for de som er midt oppi det, og det er jo ikke noe særlig.
Men det hjelper jo ingen om jeg blir redd og deprimert så jeg gjør så godt jeg kan for å unngå det. Men jeg er litt nervøs når jeg er i London, jeg må innrømme det... Jeg bor jo ikke så langt unna, og har vært der flere ganger denne måneden.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Selvsagt kjenner jeg på det, men det blir også så mye, så for å sikre at familien og jeg har en ålreit ferie har jeg vært nødt til å sile vekk mye mentalt. Familien min var i Frankrike da Nice skjedde, men heldigvis et stykke unna, og jeg merket på meg selv at det ikke utløste samme redsel og tristhet som tidligere. Jeg er mer distansert, rett og slett. Jeg tror det toppet seg for meg etter skytingen på Eagles of Death Metal-konserten i Paris, etter det har jeg mentalt blokket ut mye følelser. Jeg tror ikke det er helt bra, samtidig så er det bra for mitt umiddelbare liv.

Facebook memories satte i gang endel 22. juli, når statuser dukket opp på nytt, og jeg leste endel i avisene også. Men i likhe med dagene rett etter det skjedde så var jeg på ferie med barn, og kunne ikke tillate meg selv å dvele ved det.



Vi har vært i London i sommer, og jeg kjente et stikk av "vilikke!" da det ble skutt på flyplassen i Istanbul. Men så filleristet jeg meg selv, i flere omganger, og fortalte meg selv at de skal virkelig ikke få oppnå det de vil; å innskrenke meg. Så vi dro, og vi hadde supre dager.

Vi ender nok opp med å dra så sant jeg får fri og det blir sikkert greit, men jeg tenker vi nok unngår undergrunnen så langt det lar seg gjøre.

[Einhyrningur]

Jeg velger det mer og mer bort, fordi jeg blir redd, lei meg og bekymret. Jeg må skåne meg selv selv om jeg synes det er feigt av meg. Jeg merker at jeg er mer redd en tidligere og at påvirker meg negativt. Jeg bekymrer meg mye for hvordan fremtiden til barna blir blant annet.