Introvert eller ekstrovert? Eller begge deler?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Ekstros får også fylleangst når de har vært veldig plaprete sammen med masse intros. :avslører: Jeg får av og til følelsen av at intros ser bittelitt ned på ekstros som tar mye plass og "må være i sentrum". Det er sikkert sant at jeg trives bedre i rampelyset enn mange, men jeg kjenner det som beinhard jobbing av og til å måtte være den som har ansvaret for at samtalen glir og det er god stemning.

For det er vel ikke sånn at intros synes det er ok at 4 mennesker sitter helt stille og sjekker mobilene og neglene sine på mer eller mindre tvungne sosiale sammenkomster?

Ja! Nettopp! Sånn!

Og så får jeg lyst til å dra alene på hytta i et år etterpå.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Jeg blir stressa og sliten hvis jeg ikke får nok alenetid for å lade batteriene, men samtidig skravler jeg (ofte) som bare det når jeg først har tvunget meg til å gå ut blant folk. For meg er det nok dette med måten å lade batterier på som er det sentrale i introvert-diagnosen. Jeg er i mitt eget hode også, bevares (mesteparten av tida skravler jeg jo nettop ikke med andre) - og det kan for øvrig være slitsomt, det også. Jeg er jo ganske slitsom og grubler altfor mye, samtidig som jeg kjeder meg gal.

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det er ikke bare ekstroverter som kan holde i gang en interessant samtale, altså. (Jeg sliter litt mer med å holde i gang en uinteressant samtale, men jeg har da trent litt på det også. )

Jeg surrer egentlig sammen masse rart i intro/ekstro-kategoriene, ser jeg. Jeg vet at det er feil, men så blir det slik likevel. Det jeg tenker på er egentlig noe helt annet, som har med det Toffen skriver videre å gjøre:

Sitat:

Alt det man koker opp inne i hodet sitt, skal jo ut også.

Slik er det nemlig ikke for meg! Skriftlig, ja, men ikke verbalt. Det virker som om tankene sitter fast i hodet og for det meste kommer ut gjennom hendene. Når jeg snakker er ikke tankene på riktig plass, slik at et foredrag uten manus er for eksempel ganske vanskelig for meg. Tankene surrer liksom rundt i en udefinerbar tåke før jeg får skrevet dem ned. Det innebærer at jeg ofte må tenke veldig mye på ting før jeg får lagt det frem på en forståelig måte verbalt (litt avhengig av hva det er, altså), og trenger derfor folk rundt meg som evner å trekke i de riktige tanketrådene og som prater mens jeg tenker meg om.

Dette må det jo være minst én diagnose for. Men, er det noen som kjenner seg igjen?

[Strutsen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Slik er det nemlig ikke for meg! Skriftlig, ja, men ikke verbalt. Det virker som om tankene sitter fast i hodet og for det meste kommer ut gjennom hendene. Når jeg snakker er ikke tankene på riktig plass, slik at et foredrag uten manus er for eksempel ganske vanskelig for meg. Tankene surrer liksom rundt i en udefinerbar tåke før jeg får skrevet dem ned. Det innebærer at jeg ofte må tenke veldig mye på ting før jeg får lagt det frem på en forståelig måte verbalt (litt avhengig av hva det er, altså), og trenger derfor folk rundt meg som evner å trekke i de riktige tanketrådene og som prater mens jeg tenker meg om.

Dette må det jo være minst én diagnose for. Men, er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg kjenner meg igjen.

I jobb klarer jeg fint å snakke uten manus. For da er jeg i en annen "rolle". Men kroppen reagerer likevel ved å prøve å flykte. Det er den indre Noldus som ikke vil samarbeide med jobb-Noldus.
Mitt problem er at jeg ikke tenker for mye. Jeg burde gjort det, for hele "tåken" kommer gjerne ut i et usammenhengende sammensurium. Jeg blir på en måte "stresset" av å være så introvert, at jeg prøver å gjøre det motsatte. Og da blir det ihverfall feil.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling;[QUOTE

For det er vel ikke sånn at intros synes det er ok at 4 mennesker sitter helt stille og sjekker mobilene og neglene sine på mer eller mindre tvungne sosiale sammenkomster?

Ehe. Joda. Det er sånn
De finnes folka er de som fikser en slik stillhet uten at det blir kleint

[Candy Darling]

Jeg kan godt være stille sammen med folk jeg kjenner, men i tvungne sosiale sammenhenger?




(OK, jeg KAN være stille, men er det jo sjelden. )

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

He-he, vi er motsetninger, tror jeg Gaia - jeg er en superintrovert skravlebøtte som ikke finnes sjenert. Det kan nok tenkes at vi utad fortoner oss som ganske like.

Ja, det er ikke helt utenkelig.

Into/ekstro handler vel utelukkende om hvor man henter energien sin. Sett utenfra så er det ingen som skulle tro at jeg har ett introvert barn. Hele familien fremstår som relativt ekstroverte, og hvis noen skulle tippe på hvem av oss fire som er intro, så hadde de tippet på mannen (han er for øvrig ekstro. Ikke like ekstrem som meg og det ene barnet mitt, men godt over på ekstrovertsiden av skalaen). Begge barna er tilsynelatende like sosiale utad. Men det ene trenger mye alenetid, for å veie opp for at hun er omgjengelig og snakkesalig utad. Mens det andre trenger folk rundt seg til enhver tid, og blir nesten ulykkelig av å være alene.

Jeg tror intro-barnet har tjent mye på at jeg har skjønt at hun er introvert, ikke minst fordi hun skjermes mye mer enn hun hadde klart uten hjelp.

Vi hadde for øvrig en interessant samtale om intro/ekstro i sommer. Eldste var helt tydelig på at han trenger folk rundt seg når han er sliten og sur, mens minste var like tydelig på at da trenger hun rom og tid for seg selv. Hun løper rett og på rommet etter skolen, mens eldste sitter i stuen, og vil helst ha minst en annen person der. Gjerne flere, om mulig.

Jeg er for øvrig sjelden stille når jeg er sammen med andre. Det ligger rett og slett ikke til meg å holde kjeft.