Introvert eller ekstrovert? Eller begge deler?

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg er typen som sier alt dette du tenker, og så tenker jeg de tankene etterpå. Det er der fyllaangsten kommer inn.
Jeg kjeder meg lett når samtalen blir gpp og overfladisk, så værprat er drepen for meg.

Ja, jeg får også "fylleangst" når jeg kjenner at jeg har sagt for mye - men jeg jobber med å få litt grøvre filter.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og.

Sånt hjelper på paranoian min - takk!

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Pebbles? Det var JEG som sa noe klokt, altså, JEG, JEG! Ser du meg ikke? Hæ? Får jeg ikke den oppmerksomheten jeg fortjener?

Five seconds out of fame, så smuldrer alt for ekstrosene!

[Candy Darling]

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Ekstros får også fylleangst når de har vært veldig plaprete sammen med masse intros. :avslører: Jeg får av og til følelsen av at intros ser bittelitt ned på ekstros som tar mye plass og "må være i sentrum". Det er sikkert sant at jeg trives bedre i rampelyset enn mange, men jeg kjenner det som beinhard jobbing av og til å måtte være den som har ansvaret for at samtalen glir og det er god stemning.

Er ikke det en holdning som har blitt til fordi mange introverte har følt seg som outsidere og lite forstått ( - nei, men som i at det ofte er ekstroverte som er "malen" som introverte bør bli mer lik), også har det blitt mer fokus på at det er helt ok og fint å være introvert, og da blir det gjerne litt for mye av det gode slik at noen fremstiller det som om det er best og ikke bare greit? Jeg synes ihvertfall jeg ser en tendens til det blant folk som er opptatt av å fronte introverte i sosiale medier. Det holder ikke å si at "det er fint å være sånn", det må liksom forsterkes til "vær glad for at du ikke er slik".

Jeg er kjempeglad for ekstroverte, og omgir meg nesten bare med den slags - de andre blir jeg jo aldri kjent med. (og litt )

[Serafin]

Jeg er ekstremt sosial introvert, med sosial angst.

Jeg elsker å være sosial, jeg er masse sosial, men får jeg ikke alenetiden min, da blir jeg mannevond. Jeg tappes av krefter ute blant folk, og samler krefter alene. Men på en måte får jeg energi av å være sosial også, for hvis jeg blir bare sittende alene, så blir bare alt dumt.

[Ruslebiffen]

Jeg er ganske introvert, men oppfattes av de fleste til som å være veldig ekstrovert. Spesielt på jobb. Jobben min er veldig ekstrovert av seg (om man kan beskrive en jobb som ekstrovert, hehe), og det betyr at jeg gjerne vil være mye alene på fritiden. Men det betyr ikke at jeg ikke er sosial av meg, tvert om er jeg veldig sosial, men for å klare å være det må jeg være en del alene også. I heimen kaller vi det for "å introverte".

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Ruslebiffen, her.

Jobben min er veldig ekstrovert av seg (om man kan beskrive en jobb som ekstrovert, hehe), og det betyr at jeg gjerne vil være mye alene på fritiden.

Dette er litt interessantmorsomt, synes jeg. I mange år har jeg hatt en veldig sosial jobb, med svært mye menneskekontakt (uten mulighet for å regulere det selv). Jeg har opplevd meg selv som direkte usosial som person, men jeg ser jo nå som jeg har en mindre konstant sosial jobb (og ikke minst nå som jeg er i foreldrepermisjon!) så er jeg jo egentlig ikke det. Nå kan jeg faktisk savne å treffe folk! Nå får jeg jo ladet opp hele tiden.

Ja, det er jo egentlig veldig logisk, men jeg har liksom ikke tenkt på det før jeg nå plutselig er helt annerledes. Og poenget er jo at jeg tipper flere er slik, at de definerer hvordan de er som person litt ut ifra miljøfaktorer som jo kan endres.

[Blåbær]

Introvert her også. Jeg syns det er slitsomt å være for sosial når jeg er sliten. Liker å være med andre, men må ha aleinetid daglig.

Jeg fikk meg en liten aha-opplevelse her i august.
Var forlover i bryllup i Danmark, og fra jeg kom på fredagen. Gjorde alt bruden ba meg om, var sosial, løpte rundt, snakket med alle, holdt tale osv.

Etter middagen på lørdagen ferdig ville jeg helst være for megselv, men det var jo ikke mulig. Litt brisen så fant jeg en løsning da: jeg danset villt og hemningsløst 4 timer i strekk. På den måten slapp jeg å snakke med noen.

[Ruslebiffen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Ja, det er jo egentlig veldig logisk, men jeg har liksom ikke tenkt på det før jeg nå plutselig er helt annerledes. Og poenget er jo at jeg tipper flere er slik, at de definerer hvordan de er som person litt ut ifra miljøfaktorer som jo kan endres.

Helt enig!

Jeg er faktisk helt avhengig av å ha kontor når jeg har en så ekstrovert jobb som denne. Innimellom må jeg lukke døren og bare være alene. Hadde jeg hatt kontorplass i landskap nå er jeg sikker på at det hadde klikket for meg. Jeg synes det er ille nok å sitte i landskap i utgangspunktet, liksom.

[Strutsen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Dette er litt interessantmorsomt, synes jeg. I mange år har jeg hatt en veldig sosial jobb, med svært mye menneskekontakt (uten mulighet for å regulere det selv). Jeg har opplevd meg selv som direkte usosial som person, men jeg ser jo nå som jeg har en mindre konstant sosial jobb (og ikke minst nå som jeg er i foreldrepermisjon!) så er jeg jo egentlig ikke det. Nå kan jeg faktisk savne å treffe folk! Nå får jeg jo ladet opp hele tiden.

Ja, det er jo egentlig veldig logisk, men jeg har liksom ikke tenkt på det før jeg nå plutselig er helt annerledes. Og poenget er jo at jeg tipper flere er slik, at de definerer hvordan de er som person litt ut ifra miljøfaktorer som jo kan endres.

Dette har jeg også tenkt over. Jeg hadde også en jobb som innebar mye sosial omgang. Jobben jeg har nå kan også til tider være det, men det er ikke hele tiden. Jeg kan regulere det selv om jeg vil. Og jeg savner pittelitt å jobbe med mennesker, slik jeg gjorde før.

Opprinnelig lagt inn av Blåbær, her.

Etter middagen på lørdagen ferdig ville jeg helst være for megselv, men det var jo ikke mulig. Litt brisen så fant jeg en løsning da: jeg danset villt og hemningsløst 4 timer i strekk. På den måten slapp jeg å snakke med noen.

Det var løsningen sin.

[Gaia]

Jeg kjenner igjen følelsen av "fylleangst" når man har snakket for mye, altså. Det å ha det sosiale ansvaret for å holde samtalen i gang fører innimellom til mye plapring. Det positive er at jeg kan holde i gang en samtale med en gråstein. Det slitsomme er å være i situasjoner hvor det er mitt ansvar for å få i gang praten. Spesielt siden jeg i tillegg til å være ganske langt ut mot 100 % på ekstrovertskalaen har gleden av å være den sjarmerende kombinasjonen sjenert ekstremekstrovert (ja, vi finnes).

Jeg scoret før jeg tilnærmet 100 % ekstro, nå kan jeg faktisk finne på å ha lyst til å være litt alene innimellom (men da henger jeg på forum, da). Men jeg henter all energien min sammen med andre. Det beste er å henge med andre ekstroverter, eller sosiale introverter jeg kjenner godt. Da slipper jeg å måtte forholde meg til sjenertheten min.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Tenk så slitsomt det er for en intro å skulle holde i gang en samtale med en som er enda mer intro! :btdt:

Det er virkelig grusomt!

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja! Sånn er det.
Jeg synes det er utrolig deilig å være sammen med ekstroverte personer innimellom, for da kan jeg være introvert om jeg vil. Eller i alle fall la noen andre styre samtalen og ta ansvar for praten.

Yes!

[Strutsen]

Opprinnelig lagt inn av frukt, her.

Tenk så slitsomt det er for en intro å skulle holde i gang en samtale med en som er enda mer intro! :btdt:

Ja, grøss!

[Fløyel]

Jeg er begge deler. Prater og er sosial ute blant folk (selger av yrke), men stortrives i mitt eget selskap - helt stille rundt meg, gjerne langt unna folk.

Jeg kjente meg igrunnen ganske godt igjen i videoen.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg kjenner igjen følelsen av "fylleangst" når man har snakket for mye, altså. Det å ha det sosiale ansvaret for å holde samtalen i gang fører innimellom til mye plapring. Det positive er at jeg kan holde i gang en samtale med en gråstein. Det slitsomme er å være i situasjoner hvor det er mitt ansvar for å få i gang praten. Spesielt siden jeg i tillegg til å være ganske langt ut mot 100 % på ekstrovertskalaen har gleden av å være den sjarmerende kombinasjonen sjenert ekstremekstrovert (ja, vi finnes).

He-he, vi er motsetninger, tror jeg Gaia - jeg er en superintrovert skravlebøtte som ikke finnes sjenert. Det kan nok tenkes at vi utad fortoner oss som ganske like.

Jeg kjenner også på ansvaret for å holde en samtale i gang, og frykten for da å bli over i plapring. Det er litt derfor jeg ofte spiser lunsj ved kontorpulten.

[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

jeg er en superintrovert skravlebøtte som ikke finnes sjenert.

Hvordan fungerer det med å være superintrovert skravlebøtte, egentlig? Jeg tenker at det å være introvert ofte også handler om å være litt inne i sitt eget hode (ikke bare hvordan man lader opp), men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre?

[Marla Singer]

Ellers er jeg, som sagt, veldig glad for ekstroverte som evner å holde igang en interessant samtale. Samtidig kan jeg bli ganske svett av de som må prate absolutt hele tiden. Jeg tåler stillhet ganske godt, og rekker jo ikke å tenke i slike situasjoner. Men det å ikke takle noen sekunders stillhet har vel strengt tatt ikke så mye med å være ekstrovert å gjøre.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Hvordan fungerer det med å være superintrovert skravlebøtte, egentlig? Jeg tenker at det å være introvert ofte også handler om å være litt inne i sitt eget hode (ikke bare hvordan man lader opp), men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre?

Jeg blir stressa og sliten hvis jeg ikke får nok alenetid for å lade batteriene, men samtidig skravler jeg (ofte) som bare det når jeg først har tvunget meg til å gå ut blant folk. For meg er det nok dette med måten å lade batterier på som er det sentrale i introvert-diagnosen. Jeg er i mitt eget hode også, bevares (mesteparten av tida skravler jeg jo nettop ikke med andre) - og det kan for øvrig være slitsomt, det også. Jeg er jo ganske slitsom og grubler altfor mye, samtidig som jeg kjeder meg gal.

[Toffskij]

Det er ikke bare ekstroverter som kan holde i gang en interessant samtale, altså. (Jeg sliter litt mer med å holde i gang en uinteressant samtale, men jeg har da trent litt på det også. ) Alt det man koker opp inne i hodet sitt, skal jo ut også.