Navn og forventninger til uttale

[Guava]

Jeg uttaler navnet August og måneden august på samme måte. Det er vanlig der jeg kommer fra. Jeg synes det blir rart for meg å uttale det på samme måte som Skilpadda, men det er heller ikke så rart med tanke på at dialektene er ganske ulike.

[Mex]

Der jeg bodde mine første leveår (landlig vest for Bergen), så ble konsekvent alle navn med e-ending gjort om til a-ending.
Her jeg bor nå, gudbrandsdalen, blir ofte enkelt konsonant erstattet med dobbel, feks for banan så sier de bannan. Jeg er derfor veldig tydelig på at lillebror sitt navn skal uttales slik det skrives, og ikke med dobbelt konsonant.

[Candy Darling]

Jeg kaller Skilpaddas sønn for August. Men med, eh, bergensk tonem. Hvilket ble det igjen?

[Candy Darling]

Hah, jeg kom på et unntak fra den bergenske tonem-deficiten! Hvis man er meget skeptisk og bruker spørreform: -Hæ? Hilden? E du sikkar?

Da bruker vi motsatt tonem.

[LittLemen]

Har ingen nevnt navn som Aslak enda? Som østlending er det naturlig å uttale det Ashlak, men jeg vet jo at mange synes det er veldig stygt. Føler meg som en slange når jeg sier det med tynn s, men klarer det jo, og gjør det hvis navnebæreren gjør det

[Input]

Så fint navn du har, Nyx!

Jeg må være en rar østlending, for det er helt utenkelig for meg å si Ashlak, i tillegg til Maarn og Anners som allerede nevnt. Også sier jeg Erlend med veldig tydelig R, samme med Carl. Jeg er nok for preget av mange år i Bergen.

[Nelly Nickers]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg trodde våre navn var temmelig safe. Men til og med mannen min sier Hellene til vår datter, Helene. (Det la jeg ikke merke til da vi valgte navnet.) Til og med mitt idiotsikre navn (som jeg ikke outer her) sier han feil. Med kort vokal der det skal være lang.

Skal den være lang?
I mitt hode heter du med kort.
Min mann og jeg uttaler også navnet på eldstesønnen vår forskjellig: Han med å-lyd (østlandet) og jeg med o-lyd (vestlandet). Det gikk flere år før vi oppdaget at vi sa det ulikt.

Jeg retter meg stort sett etter navn slik folk vil ha det uttalt, og naturligvis alltid på jobb (med barn). Det er likevel en type navn jeg sliter skikkelig med å si: Aslaug/Aslak/Asle. Jeg hater tynn l og det vrenger seg i meg når jeg må uttale de med separat s-l lyd. Mannens mellomnavn er Asle og jeg nekter å si noe annet enn ASCHLE. Noe han selvsagt hater, oppvokst med svensk TV som han er. Heldigvis bruker han det aldri så det er ikke akkurat gjenstand for noen krangel.

[Hyacinth]

Nelly: Ikke med trykk på siste stavelse! Men med lang i begge steder. Og trykk på første stavelse.

Med kort i i siste stavelse ville man jo skrevet det med dobbel konsonant til sist.

[Hyacinth]

Din yngstes navn uttaler vi forresten sikkert også ulikt. Jeg har stum bokstav til slutt. Dere uttaler nok siste bokstav nokså tydelig.

[Sola]

Min Sarah får av og til navnet sitt skrevet Sarha når hun, eller jeg for den saks skyld, sier at hun heter "Sarah med h". Jeg synes Sarha ser helt fjernt ut, hadde aldri falt meg inn å skrive Sara eller Sarah slik.

[Nelly Nickers]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Din yngstes navn uttaler vi forresten sikkert også ulikt. Jeg har stum bokstav til slutt. Dere uttaler nok siste bokstav nokså tydelig.

Nei, stum. Eller, med t-lyd.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Nelly Nickers, her.

Nei, stum. Eller, med t-lyd.

Jepp. Og på stavsngersk ville det sluttet med r.

[Toffskij]

Jeg pleier å prøve å rette meg etter det trykket, tonemet og vokallengden som navnets eier selv bruker, men jeg dropper ikke den østnorske fonologien min for å glede noen, altså. For eksempel kjenner jeg to August med trykk på første stavelse, men hvert sitt tonem, og dem holder jeg fra hverandre og fra månedsnavnet (som jeg uttaler med trykk på siste stavelse). Derimot blir alle Anders Annesj og alle Karen Kaarn. Fordi det er automatiske østnorske fonologiske prosesser (jeg sier faarn, baarn, kommentaarn også). Fonotaksen min får du aldri!

For øvrig finnes det ikke uttalenormering på norsk, så man har rett og slett ingenting å appellere til om man ønsker å hevde at en uttale er riktigere enn en annen. Jeg synes det er kjempemorsomt.

[Candy Darling]

Ikke en gang sjirke, altså.

[Toffskij]

Dessverre. Man kan appellere til tradisjonen og flertallet, da, så klart.

[Toffskij]

«Gamlingene sier det.»

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg pleier å prøve å rette meg etter det trykket, tonemet og vokallengden som navnets eier selv bruker, men jeg dropper ikke den østnorske fonologien min for å glede noen, altså. For eksempel kjenner jeg to August med trykk på første stavelse, men hvert sitt tonem, og dem holder jeg fra hverandre og fra månedsnavnet (som jeg uttaler med trykk på siste stavelse). Derimot blir alle Anders Annesj og alle Karen Kaarn. Fordi det er automatiske østnorske fonologiske prosesser (jeg sier faarn, baarn, kommentaarn også). Fonotaksen min får du aldri!

For øvrig finnes det ikke uttalenormering på norsk, så man har rett og slett ingenting å appellere til om man ønsker å hevde at en uttale er riktigere enn en annen. Jeg synes det er kjempemorsomt.

I forhold til andre europeiske språk, er det oppsiktsvekkende å ikke ha uttalenorm eller er det vanlig?

[Toffskij]

Det er oppsiktsvekkende. Og et produkt av norskens unikt merkelige normeringshistorie.

[Polyanna]

Fortell mer!

[Toffskij]

Greia er at den norske språklovgivingen har som utgangspunkt at norsken skulle frigjøre seg fra dansken. Dermed ble det innført en lov om at det ikke var tillatt å korrigere skoleelevers talespråk, og den står fortsatt.

Sitat:

Etter at Norge blei fritt fra unionen med Danmark i 1814, var det mange som bare ville godta bygdedialektene våre som virkelig norske. De argumenterte derfor aktivt for at skoleelevene ikke skulle lære et normalisert talemål etter boka når de gikk på skolen. For i boka stod det danske ord og former, og de ville ikke at barna skulle lære å tale "dansk". Derfor blei dialektene så viktige. Å snakke etter boka ville, mente de, bare bli å knote, og det ville bli å knote dansk i tillegg. Dette var den viktigste grunnen til at Odelstinget i Stortinget i 1878 bestemte at elevene skulle få den muntlige undervisninga i skolen på sin egen dialekt. I 1915 og 1917 kom dette prinsippet inn i skolelovene, og der står det ennå. I Opplæringslova av 1998, § 2-5, annet avsnitt, står det at "I den munnlege opplæringa avgjer elevane og undervisningspersonalet sjølve kva for talemål dei vil bruke. Undervisningspersonalet og skoleleiinga skal likevel i størst mogleg grad ta omsyn til talemålet til elevane i ordval og uttrykksmåtar."

(Herfra.)

Så norsk språkrådgivning er utformet for å beskytte norske dialekter mot et høyspråk som ikke er norsk. Men det betyr jo i praksis at man ikke kan skille mellom de ulike talemålene som er i omløp i Norge, og at faktisk bruk blir den eneste målestokken. Så hvis en form eller en uttale er vanlig (og ikke en ekte talefeil, som lesping og r-uttale som avviker fra dialektmiljøets), er det ingen som helst hjemmel for å si at den er feil. Lingvister elsker dette.