Hva gjør du med fobien/angsten din?

[HSJ73]

Jeg var i mange år livredd orm/slanger, uten å ha sett en eneste én, ute i det fri, rett nok. Jeg trodde at bare jeg fikk se en, så kom angsten til å slippe taket. Tvert imot. Da jeg traff på en orm på stien ved hytta til svigers en sommer, klikket det helt for meg. Sommeren etter så jeg en orm til, i samme område, og panikken var på ingen måte mindre. De få gangene jeg har vært i dyreparker, er det ormene/slangene som har størst tiltrekningskraft på meg, men det blir noe annet. Glasset mellom meg og dyret får meg til å føle meg trygg og at jeg har overtaket.

Jeg har høydeskrekk også - høyder gjør meg fysisk uvel - og unngår høyder så langt jeg kan.

[Siri]

Dersom det er en plagsom fobi forsøker jeg å eksponere meg for det, men jeg har heldigvis ikke plagsomt mange fobier.

[Noba]

Jeg har virkelig prøvd dette med "face your fears" i forhold til bilkjøringen, men det har ikke hjulpet. Jeg kjørte bil til jobb og i jobb hver dag i ett år, men jeg var fortsatt like redd. Nå har jeg resignert litt og har ikke kjørt siden høsten 2002. Men jeg håper å kunne få gjort noe med det, for det er virkelig tungvint å ikke kjøre. Finnes det andre fremgangsmåter enn å bare hive seg i det tro?

[Zip]

Korleis takla du slangefobien Sitron?.

Eg har kun slangefobi og har eigentleg ikkje planer om å gjera noko med det. Er ikkje så lett her heller. Har kun sett slange ein gong i mitt liv i eit glassbur på lang avstand.
Eg kan jo sikkert reise til reptilparken i Oslo eller noko men det er ikkje ofte me er der og eit besøk dit gjer vel ikkje at den forsvinn trur eg.

[Sitron]

Tv. Begynte rett og slett til å tvinge meg til å se på programmer på tv som inneholdt slanger, fremfor å bytte kanal eller snu meg bort.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tv. Begynte rett og slett til å tvinge meg til å se på programmer på tv som inneholdt slanger, fremfor å bytte kanal eller snu meg bort.

Snakes on a Plane, for eksempel. Den er fin akklimatisering. De er jo så dataanimerte at de ikke er skumle, de fleste slangene.

[Sitron]

Det var vel mer i retning Animal planet, tenker jeg.

[Maverick]

Ditto, jeg også var innom Animal en del. Men jeg så noe på Discovery, "Worlds most dangerous jobs" eller noe, hvor det var en slangefarm med gigantiske kobraer, den største het Elvis. Jadda. Jeg husker rare ting. Anyways, det var fortsatt veldig skummelt å se, skal jeg ærlig innrømme. Slanger uten ryggskjold er best.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Telefonskrekken min - det at jeg ikke liker å ha andre folk i rommet når jeg ringer, den er jeg mer usikker på ...

Uff, nei det liker ikke jeg heller. Passer skikkelig godt med jobben min hvor jeg stadig vekk må snakke med fremmede (som ofte kjefter) ...

Opprinnelig lagt inn av Noba, her.

Jeg har virkelig prøvd dette med "face your fears" i forhold til bilkjøringen, men det har ikke hjulpet. Jeg kjørte bil til jobb og i jobb hver dag i ett år, men jeg var fortsatt like redd. Nå har jeg resignert litt og har ikke kjørt siden høsten 2002. Men jeg håper å kunne få gjort noe med det, for det er virkelig tungvint å ikke kjøre. Finnes det andre fremgangsmåter enn å bare hive seg i det tro?

Hvis du finner ut av det vil jeg gjerne få vite hva det er.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tv. Begynte rett og slett til å tvinge meg til å se på programmer på tv som inneholdt slanger, fremfor å bytte kanal eller snu meg bort.

Jo der har eg blitt bedre og bedre, så er jo eit steg i riktig retning. MEN levande utan bur....trur eg hadde daua på flekken...

[Mistral]

Gjør og gjør, fru Blom... Min verste fobi (hvis man kan kalle det det) gikk over mer eller mindre av seg selv.

Jeg var i mange år forferdelig husredd, altså redd for innbruddstyver, spesielt om natten. Men det var ikke selve tyvene eller hva de kunne finne på å gjøre jeg var så redd for, det var tanken på hvor livredd jeg kom til å bli hvis jeg lå i senga mi og plutselig hørte en innbruddstyv i huset som ikke var til å holde ut. Jeg var redd for min egen (hypotetiske) redsel, altså.

Det å sove helt alene i et hus var nærmest utenkelig, og på det verste lå jeg våken og lyttet etter lyder i timevis selv om det var flere andre i huset. Men så flyttet jeg flere ganger på kort tid, kom til steder der alt var annerledes (les landsbyhus i Afrika), og jeg tror det rett og slett var det som skulle til for å bli kvitt tvangstankene mine (for det var nok det det var, mer enn en egentlig fobi).

Jeg er fortsatt ikke glad i å sove alene i et ellers tomt hus, men jeg takler det, og det er uhyre sjelden jeg tenker på dette lenger når det er andre i huset om natten (og det er det nesten alltid nå som jeg er gift og har barn). Det er deilig å være kvitt denne redselen, for det gikk virkelig ut over søvn og livskvalitet i de årene det sto på.

Og så må jeg bare litt av den arvelige rosinfobien, selv om det sikkert ikke er morsomt for de involverte.

[Obelix]

Jeg hater slanger og en tur i reptilparken overlater jeg til andre.
Jeg hater dyr som ikke har ben. For ikke snakke om firfisler og padder/frosker :æsj:

Jeg liker heller ikke å fly, kjøre over broer eller lange tunneler, men jeg gjør det.

Jeg er opptatt av at ungene ikke skal overta mine fobier, så jeg klistrer på meg søndagsmilet på flyturer og når jeg en sjelden gang må henvise en edderkopp ut i det fri.

Jeg liker heller ikke høyder og kan ikke fatte at det går an å hoppe i fallskjerm eller stå ytterst på en fjellskrent.
Men jeg har stått i 35. etasje, på verandaen og sett ned. uten å være spes redd.
Jeg hater robåter eller båter generelt som er mindre enn Danskebåten.
Det å gå opp i en robåt eller kano tror jeg faktisk ikke at jeg hadde fikset så det unngår jeg helt bevisst.
Jeg liker heller ikke å svømme i sjøen/havet uten å vite at jeg når bunnen.

Ellers har jeg det bra og ingen av fobiene har hittill stoppet/hindret meg i hverdagen.

[Pebbles]

Jeg har vært hustredd og redd for å ta telefoner til offentlige kontorer også. Men det siste trodde jeg at jeg var helt alene i verden om, og ikke passet det til profilen til en ekte ENFP'er heller, så det skammet jeg meg faktisk veldig lenge over.

Eksponeringsterapi har tatt innersvingen på begge deler (selv om jeg ikke elsker å sove alene nå heller) - men jeg lurer på om eksponeringsterapi kanskje bare virker om man gjør det man er redd for og har en positiv opplevelse rundt det? Eller om ikke akkurat en følelse av lykke når man gjør det, men at det er litt bedre enn forrige gang, og litt bedre enn forrige gang.

Etter mange år med en ekstrem høydeskrekk fikk jeg den omsider eksponert brått og uventet. Svimte av og ble dårligere enn noensinne. Etter det kunne jeg ikke handle på Oslo City feks.

Men - så var det dette med at jeg måtte opp i liftbil med jobben da. Jeg hatet det hver eneste gang, men gjorde det likevel. Etterhvert håndterte jeg syv meter ganske bra. Men høyere enn det ble jeg like stressa av. Da var imidlertid ikke hlydeskrekken et så stort problem mer at jeg gidder å gjøre noe med den. Den plaget meg sist i sommer på veien mellom Monaco og Italia, men ellers er det sjelden.

Slangefobien er den største. Den lever jeg enkelt og greit med. Jeg er ti millioner ganger for redd til at jeg akter å ta tak i den. Jeg orker ikke.

Mørke er ikke lenger en fobi - den har jeg jobbet meg gjennom og har fin kontroll på.

Edderkopper gir meg ubehag men ikke panikk så det lever jeg også greit med.

Å falle gjennom isen presser jeg forsiktig på, men ikke så veldig hardt. Tar det så det ikke hemmer resten av familien.

Men det viktigste med fobiene mine er at jeg gjør det jeg kan for at ungene ikke skal arve dem. Jeg ler av meg selv og viser dem at dette er bra teit. Jeg lar de bli med noen andre i reptilparken, lar dem klatre høyt og holde på på isen. Det tror jeg er viktig.

[Maverick]

Fine kollegaer har lovt å ta meg opp i lift, sakte og forsiktig, og la meg venne meg til hver meter.