Diskusjonstråd: Jane Eyre og Wuthering Heights

[Skilpadda]

Ikke minst er Jane Eyre skrevet i første person, og det er veldig lett å identifisere henne, og hennes refleksjoner (og kanskje også drømmer og moralske verdier), med forfatteren. Heathcliff er mye mer "foreign" og utelukkende beskrevet utenfra.

[Toffskij]

En ting jeg så veldig tydelig i Jane Eyre denne gangen, er hvordan boka setter opp alternativer, variasjoner over egenskaper Jane har, i de andre personene. Georgiana Reed, som er følelse uten noen form for prinsipper; Eliza Reed, som er prinsipper uten noen form for følelse; St. John Rivers, som lar prinsipper og tro seire over hjertet sitt; Helen Burns, som har hjerte, tro og prinsipper i harmoni, og derfor selvsagt må dø ung.

Og så liker jeg at boka sier at du må velge den beste versjonen av deg selv. Om du er best egnet til å leve et verdslig, jordisk liv fullt av kjærlighet, så er det galt å gjøre noe annet, så lenge du er innenfor din egen moralske kodeks.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nja, men se på Catherine, da. Hun mener jo at det er greit å kline med eksen mens ektemannen ser på. Tror ikke det ble ansett som særlig kult i 1847.

Det er jo sant, men likevel, en så voldelig kvinne fra gata i Manchester som lurte alle pengene fra en overklassemann, nærmest kuttet av han hånda, mest sannsynlig drepte han og deretter fortsatte å undertrykke hans arvinger som eneveldig hersker på to gårder som var overtatt via bestikkelser av sakføreren og andre skumle omveier - det ville vært drøyt.

[Skilpadda]

Helen Burns er veldig viktig for Jane, det er jeg helt enig med deg i, Røverdatter. Det er jo flere sider der Jane legger ut om sin oppfatning om at man må slå igjen og forsvare seg mot dem som er slemme, åpenbart både fordi hun selv har vært nødt til å forsvare seg selv (siden ingen andre har gjort det), og fordi hun ikke har lært noe om ydmykhet og tilgivelse og medmenneskelighet enda (hvor skulle hun lært det?). Sånn som teksten er skrevet, antar jeg det er meningen vi skal se at Helen har den riktige tilnærmingen, og vi forstår senere at Jane også lærer seg disse tingene (selv om hun fortsetter å være både hissig og steil, om enn mer inni seg). "I must dislike those who, whatever I do to please them, persist in disliking me; I must resist those who punish me unjustly." Hos Heathcliff er det absolutt ingen og ingenting som hindrer ham i å utvikle denne tanken til sin ytterste konsekvens, og siden stort sett alle behandler ham dårlig, slår han tilbake til hele verden så hardt han kan.

[Toffskij]

WH gasser seg jo i fortellerdistanse, ved å la historien bli fortalt av den atale og ryggradsløse idioten Lockwood, som stort sett bare gjengir Nelly Dean.

Fortell hvorfor du ble så irritert på Nelly, da, Skilp!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nja, men se på Catherine, da. Hun mener jo at det er greit å kline med eksen mens ektemannen ser på. Tror ikke det ble ansett som særlig kult i 1847.

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Det er jo sant, men likevel, en så voldelig kvinne fra gata i Manchester som lurte alle pengene fra en overklassemann, nærmest kuttet av han hånda, mest sannsynlig drepte han og deretter fortsatte å undertrykke hans arvinger som eneveldig hersker på to gårder som var overtatt via bestikkelser av sakføreren og andre skumle omveier - det ville vært drøyt.

Helt klart. Men for en kvinne å være så tydelig seksuell, og det med en annen enn ektemannen - og mens hun selv er høygravid! - det tror jeg ville blitt oppfattet som mer sjokkerende enn at en mann er voldelig og herskesyk til langt nærmere vår tid enn vi liker å tenke på.

[Røverdatter]

Jane blir i det store og det hele ikke behandlet dårlig av menneskene på Lowood bortsett fra av Brocklehurst. Hun møter en respekt og omtanke der som har vært helt fraværende i oppveksten hos tanten. Det vil si at hun blir behandlet med respekt i stort sett de samme årene Heathcliff virkelig blir behandlet ekstremt dårlig.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Helt klart. Men for en kvinne å være så tydelig seksuell, og det med en annen enn ektemannen - og mens hun selv er høygravid! - det tror jeg ville blitt oppfattet som mer sjokkerende enn at en mann er voldelig og herskesyk til langt nærmere vår tid enn vi liker å tenke på.

Det har ikke slått meg at det er noe seksuelt over den scenen før nå faktisk. Sånn det blir beskrevet er det mer en slosskamp enn en kjærlig omfavnelse.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

WH gasser seg jo i fortellerdistanse, ved å la historien bli fortalt av den atale og ryggradsløse idioten Lockwood, som stort sett bare gjengir Nelly Dean.

Fortell hvorfor du ble så irritert på Nelly, da, Skilp!

Ja, sant. Jeg glemte det litt mot slutten av boken. Men jeg irriterte meg grenseløst over at hun er så totalt ryggesløs, at hun blander seg inn og manipulerer på begge (alle?) sider, og at hun legger seg på rygg og ber om tilgivelse så snart noen tar henne for det. Hun forteller hvor glad hun er i Hareton, men virker som hun gir fullstendig blaffen i hvor dårlig han blir behandlet, og har liten forståelse for at han senere ikke er så snill og kjærlig lenger. Og hun uttrykker vel at hun alltid har hatt en "soft spot" for Heathcliff (og det er sikkert sant, gitt hvor mye slækk hun gir ham gjennom hele historien), men hun blåser gjerne til glørne for å få det til å flamme opp mellom Heathcliff, Linton og Cathy ved å fortelle - eller ikke fortelle - den ene av dem hva den andre gjør til stadighet. Og selv senere, med Cathy Linton, som hun nesten har et morsforhold til, så går hun tilbake til å stelle for Heathcliff med genuin omsorg etter at han har kidnappet og sperret dem begge inne, slått Cathy og tvangsgiftet henne med den fryktelige sønnen sin.

Det er klart at hun, som nær livegen tjenestejente, ikke har hatt noe særlig valg eller noen genuin mulighet til å hjelpe noen. Men hun virker som hun stortrives med å være den som vet hva som foregår, og ikke som om hun egentlig bryr seg om noen av de unge menneskene hun har hatt ansvaret for. Geskjeftig, ufølsom sladrekjerring, tenkte jeg.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nja, men se på Catherine, da. Hun mener jo at det er greit å kline med eksen mens ektemannen ser på. Tror ikke det ble ansett som særlig kult i 1847.

My point exactly. Hun er jo vill og gal og ustyrlig.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Jane blir i det store og det hele ikke behandlet dårlig av menneskene på Lowood bortsett fra av Brocklehurst. Hun møter en respekt og omtanke der som har vært helt fraværende i oppveksten hos tanten. Det vil si at hun blir behandlet med respekt i stort sett de samme årene Heathcliff virkelig blir behandlet ekstremt dårlig.

Nettopp. Og jeg synes akkurat den samtalen mellom Helen Burns og Jane demonstrerer/illustrerer godt hvor viktig en ordentlig oppdragelse (i vid forstand) er for at en person skal bli et skikkelig menneske - at det ikke holder med bare gode gener, liksom. Jane er jo også inne på det senere, i forhold til Adéle, og i forhold til elevene på den fattige skolen til St. John Rivers.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

En ting jeg så veldig tydelig i Jane Eyre denne gangen, er hvordan boka setter opp alternativer, variasjoner over egenskaper Jane har, i de andre personene. Georgiana Reed, som er følelse uten noen form for prinsipper; Eliza Reed, som er prinsipper uten noen form for følelse; St. John Rivers, som lar prinsipper og tro seire over hjertet sitt; Helen Burns, som har hjerte, tro og prinsipper i harmoni, og derfor selvsagt må dø ung.

Og så liker jeg at boka sier at du må velge den beste versjonen av deg selv. Om du er best egnet til å leve et verdslig, jordisk liv fullt av kjærlighet, så er det galt å gjøre noe annet, så lenge du er innenfor din egen moralske kodeks.

Nemlig. Og det er Janes tanker om dette (og hvordan hun argumenter med eller mot St. John) helt på slutten av boken - når St. John har foreslått (eller nærmest forlanger) at Jane gifte seg med ham og bli med til India for å jobbe som misjonær, at jeg synes boken virkelig når sitt klimaks.

[Røverdatter]

Den delen av boka hvor hun underviser de fattige elevene og virkelig ser dem sånn de er, hvordan hver og en av dem er mennesker med et eget potensiale, det er den fineste syns jeg. I tillegg til samtalene med Rochester i begynnelsen.


Ja, og resten av boka. Den er veldig fin.

[Pøblis]

Jeg leste en biografisk roman om Brontë-familien i fjor sommer; A taste of sorrow. Jeg likte den kjempegodt. Her er en anmeldelse:
http://www.guardian.co.uk/books/2009...-morgan-review

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Og så liker jeg at boka sier at du må velge den beste versjonen av deg selv. Om du er best egnet til å leve et verdslig, jordisk liv fullt av kjærlighet, så er det galt å gjøre noe annet, så lenge du er innenfor din egen moralske kodeks.

Ja. Og det er lett, ikke sant, å trekke en linje nesten hundre år frem i tid, til en marginalt mer løssluppen tidsalder, der Lord Peter Wimsey sier "The worst sin - perhaps the only sin - passion can commit, is to be joyless." Og det er en av de avgjørende grunnene til at Jane ikke kan gifte seg med St. John.

[Maverick]

Nå har jeg lest tråden og glemt alle egentlige meninger.

Jeg irriterte meg veldig mye mer over WH enn Jane Eyre, men det har også ført til at jeg har tenkt mer på den i ettertid. Jevnt over fikk jeg følelsen av at det var så veldig overdramatisk, så stort, så mye, så, heh, stormende!, mens Jane var mer dempet, men også mer interessant nettopp pga. det dempede. Mer ukjent for meg, på en måte.

Heathcliff var absolutt den mest interessante karakteren i WH, jeg likte hvordan han kunne oppføre seg svært dannet og rolig, og samtidig være fullstendig klin gæærn. Jeg har nok faktisk egentlig litt mer sans for ham enn for Rochester, men veldig mye mer sans for Jane enn alle de andre karakterene i WH til sammen.

[Toffskij]

Jeg elsker Rochester. Dream fulfilment eller ei (eller kanskje nettopp derfor ).

[Røverdatter]

Jeg fikk lyst til å lese P&P etter denne runden, jeg. Engelsk drama avler engelsk drama.

(Også er jeg veldig bekymret for hvor det har blitt av BBC-P&P'en min. Den er søkk vekk og ingen vil tilstå at de har lånt den. )

[Pøblis]

The Tentant of Wildfell Hall er også lesverdig. Den er skrevet av Anne Brontë og er kommet litt i skyggen av Jane Eyre og Wuthering Heights, men den er også en strålende bok som handler om temaer som var tabu på den tiden. (Jeg sier ikke hva - i tilfelle noen vil lese. )
Det hevdes jo at de plagede mennene i Brontë-søstrenes bøker var inspirert av broren, Bramwell Brontë. Det er spennende å lese biografier om Brontë-familien!

[Toffskij]