Når maten spyttes ut og man sier æsj

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Forventer du virkelig respekt fra en femåring for deg som kokk og for den tiden du har brukt på å lage maten? Virkelig? Jeg har problemer med å få husets tenåringer til å respektere slikt, og da langt mindre husets 2007-modell.

Gutten er fem. Han trenger å bli lært opp i hvordan man oppfører seg uten at man kjefter og smeller, og uten at man skal fortelle ungen at han har oppført seg dårlig.

Nå kan det selvsagt være at dere gjentatte ganger har fortalt ham at det å spytte ut mat og det å høylydt proklamere at dette var "ÆÆÆSJ" verken er ønsket eller blir satt pris på. Og at dette likevel er et stort og tilbakevendende problem for dere. Da blir jo dette en litt annen sak, tenker jeg, og reaksjonen må jo stå i stil.

At det finnes en toåring i husholdet som kan forventes å ta etter femåringen syns jeg på et vis er mer dere voksnes ansvar enn femåringens ansvar. Han må selvsagt gjerne læres opp til å være forståelsesfull og å forstå at hans gjerninger har innvirkning også for andre unger, men jeg syns ikke reaksjonen han får på sin oppførsel skal være basert på om toåringen er i nærheten eller ei.

Min femåring viser respekt for at jeg har brukt tid på å lage god middag, ja. Hun takker alltid for maten, hun roser meg opp i skyene hvis det er noe hun liker ekstra godt, hun spiser litt av alt selv om hun ikke liker alt like godt og om det er noe hun ikke orker å spise alt av legger hun det bare på kanten av tallerkenen uten å snakke noe mer om det. Dette har hun behersket i hvert fall siden hun var tre år. Det samme gjelder Storebror på syv.

Jeg synes overhodet ikke det er for mye å forlange av en femåring - for ikke å snakke om tenåringer.

[Lille meg]

Jeg må si jeg sperret øynene opp da jeg leste innlegget ditt, oslo78. Mener du virkelig at jenta di fra hun var tre år gammel har hatt noen som helst forståelse for hva tid betyr, og ikke minst hva tid betyr for andre? At hun forstår at du bruker masse tid på å lage middag? Og at hun er oppriktig takknemlig for at du bruker den tiden på å lage middag?

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at dette koker ned til følgende: Hva mener du egentlig med "respekt", og er det nødvendig å ha denne respekten?

Selv var jeg et særs kresent barn, og middagene hjemme hos oss var en kamp. Det ble selvsagt ikke noe bedre av at jeg hadde en lillebror som spurte "Liker vi dette, Lille meg?", og jeg svarte "NEI!". Selvsagt ikke. Og, nei, jeg hadde ingen respekt for min mor som lagde maten. Og hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg har i ettertid forstått at jeg var et barn som for det første smakte veldig mange smaker og smakte dem veldig sterkt. Og i tillegg var jeg ekstremt følsom for varme. For eksempel måtte jeg ofte vente veldig veldig lenge før risengrynsgrøten ble kald nok til at jeg klarte å spise den. Mens å spise den rett fra kjøleskapet var himmelen for meg. Var jeg respektløs som ikke bare spiste maten, men gjorde opprør ved å nekte?

Hvis jeg lager middag som husets barn og tenåringer ikke ønsker seg, hvem er det da som er respektløs? Jeg syns det er noe å i det minste tenke gjennom, kanskje særlig om man har barn/tenåringer som ikke er spesielt glad i varm middag, men heller foretrekker brødskive. Slik var jeg, og jeg fikk ikke mye respekt for akkurat den holdningen.

Til slutt, for å komme curling-anklager i forkjøpet, så er jeg krystallklar i forhold til tenåringene på at om de på et generelt grunnlag ikke gidder spise den middagen jeg lager, så får de gi meg beskjed. Så skal jeg rett og slett slutte å beregne porsjon til dem. Jeg ønsker ikke å kaste mat, så enten er de med og spiser sin andel, eller så er de ikke med.

[Toffskij]

Jeg slås alltid av hvor forskjellige unger du må ha fra mine, oslo78. Mine er skikkelig arrige. Rett og slett kamphaner. Og de er partners in crime. Du kan tro jeg får mye respekt av dem som kokk (dvs., det slumper, jeg hører de skryter av meg til vennene). Men ved bordet? Vi konsentrerer oss om å jobbe med at det ikke er greit å få hysterisk raserianfall fordi man er misfornøyd med dagens meny. Alt annet får ligge inntil videre.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg slås alltid av hvor forskjellige unger du må ha fra mine, oslo78. Mine er skikkelig arrige. Rett og slett kamphaner. Og de er partners in crime. Du kan tro jeg får mye respekt av dem som kokk (dvs., det slumper, jeg hører de skryter av meg til vennene). Men ved bordet? Vi konsentrerer oss om å jobbe med at det ikke er greit å få hysterisk raserianfall fordi man er misfornøyd med dagens meny. Alt annet får ligge inntil videre.

Her kjenner jeg meg mer igjen ja

[Røverdatter]

Jeg syns ikke en femåring trenger å være så innmari takknemlig for å få middag, det ser jeg på som en ren selvfølge og det vil jeg at barna mine skal se på som en selvfølge, men jeg forventer av så store barn at de holder fred ved måltidene likevel. Av respekt for oss voksne som gjerne vil ha fred ved matbordet. Jeg er streng med mattull. Helt greit å ikke like noe eller bare spise makaroni, men overhodet ikke greit å spytte ut eller grise med vilje.

Innrømmer at jeg har noen runder med toåringen som er hakket verre å oppdra enn niåringen.

Respekt for matlaging og tiden det tar får de dersom de er med på å lage maten selv, og særlig når de kan begynne å ha ansvar for hele middagen. Learning by doing.

[Toffskij]

Da min yngste var to år, hadde hun et helt år der hun daglig lå under bordet ved middagstid og hadde hysterisk raserianfall over et eller annet hun var misfornøyd med. Da er det ikke rart at æsjing og smake på alt kom litt i andre rekke. Man må jo jobbe med det som faktisk er mulig.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Da min yngste var to år, hadde hun et helt år der hun daglig lå under bordet ved middagstid og hadde hysterisk raserianfall over et eller annet hun var misfornøyd med. Da er det ikke rart at æsjing og smake på alt kom litt i andre rekke. Man må jo jobbe med det som faktisk er mulig.

Veldig enig. Minstemann er superkresen. Å smake på alt er så uendelig fjernt for ham, så vi har hatt fokus på å spise de delene han faktisk synes er greit og ikke "offe" seg over at det finnes ting på min tallerken han ikke vil nærme seg.

Stort kryss i taket i går da han faktisk smakte på omelett, konkluderte med at det var "slett ikke så verst!" og spiste både pølse, ost og omelett (godt dynket i ketsjup) uten å mokke. Dette er nye takter fra ham.

[Røverdatter]

Toåringen er jo som regel kaputt utslitt ved middagstid da. Hun har et voldsomt tempo hele dagen i barnehagen, så det er helt uaktuelt å kreve noe som helst av henne klokken fem på ettermiddagen. Veien til hysteri er farlig kort på den tiden av dagen. Oftest er hun heldigvis sulten og siden hun ikke finnes kresen går middagen som regel ned med god apetitt. Også tørker hun fingerne på faren sin når hun er ferdig. HVer eneste dag - på t-skjorten hans.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg må si jeg sperret øynene opp da jeg leste innlegget ditt, oslo78. Mener du virkelig at jenta di fra hun var tre år gammel har hatt noen som helst forståelse for hva tid betyr, og ikke minst hva tid betyr for andre? At hun forstår at du bruker masse tid på å lage middag? Og at hun er oppriktig takknemlig for at du bruker den tiden på å lage middag? Hun er ikke oppriktig takknmelig for at jeg bruker så mye tid på å lage middag, men hun er takknemlig for at jeg lager god mat til dem - og variert mat til dem. Hun har vært tidlig ute med språk og har helt fra hun var tre år gammel sagt "takk for at du lager så god mat til oss, mamma" uten at vi har sagt noe om at det er hyggelig å si. Om hun ikke hadde vært den typen, hadde det selvsagt vært helt greit. Men som femåring ville vi uansett forventet at hun klarte å oppføre seg hyggelig ved bordet av respekt både for den som hadde laget middagen og fordi det bidrar til en hyggelig stemning rundt middagsbordet som, ihvertfall hos oss, er "høydepunktet" på dagen hvor vi alle er samlet og forteller om hvordan dagen har vært og hører om triste ting og glade ting og generelt føler oss som en samlet gjeng.

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer forstår jeg at dette koker ned til følgende: Hva mener du egentlig med "respekt", og er det nødvendig å ha denne respekten? Respekt for meg er en anerkjennelse av hverandre som mennesker og empati i forhold til at handlinger vi gjør påvirker andre. Jeg har masse respekt for barna mine. Jeg regner dem som like viktige i familien som oss voksne og prøver alt jeg kan å behandle dem på en god måte. Når det glipper, er jeg opptatt av at jeg skal be ordentlig om unnskyldning og forklare hvorfor jeg oppførte meg galt. Det samme gjør barna mine. Likevel har vi forskjellige roller, og noen ganger gjør det at vi voksne legger lista for hva som er greit. Oppførsel rundt middagsbordet er det vi som har laget reglene for, og jeg forventer at de har respekt for disse reglene - akkurat som de skal ha respekt for trafikkregler, respekt for lærerens regler på skolen, respekt for det de voksne sier i barnehagen, osv. Jeg liker å diskutere med barna mine og synes det er fint når de tar opp ting de synes er dumt og ønsker ikke å være en diktator, men tross alt er det jeg som vet hva som forventes av dem i det øvrige samfunnet - så alt de reagerer på kan de ikke få gjennomslag for Når vi har snakket om det og jeg eventuelt har sagt at dette kan vi dessverre ikke endre på, så forventer jeg respekt for at det er regelen.

Selv var jeg et særs kresent barn, og middagene hjemme hos oss var en kamp. Det ble selvsagt ikke noe bedre av at jeg hadde en lillebror som spurte "Liker vi dette, Lille meg?", og jeg svarte "NEI!". Selvsagt ikke. Og, nei, jeg hadde ingen respekt for min mor som lagde maten. Og hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg har i ettertid forstått at jeg var et barn som for det første smakte veldig mange smaker og smakte dem veldig sterkt. Og i tillegg var jeg ekstremt følsom for varme. For eksempel måtte jeg ofte vente veldig veldig lenge før risengrynsgrøten ble kald nok til at jeg klarte å spise den. Mens å spise den rett fra kjøleskapet var himmelen for meg. Var jeg respektløs som ikke bare spiste maten, men gjorde opprør ved å nekte?

Jeg var også et kresent barn og synes det er helt greit å ikke like ting. Jeg synes ikke det er greit å spytte maten utover bordet og si æsj. Storebror brekker seg for eksempel av tomatsaus (det begynner å bli bedre nå), og jeg har aldri gjort noe nummer ut av det. Å plutselig ikke like gulrøtter når man har likt det i fem år, er derimot ikke greit. Da sier jeg at de må ta en bit og så får de avgjøre etter en biten om de har lyst til å spise mer. De har som regel det.

Hvis jeg lager middag som husets barn og tenåringer ikke ønsker seg, hvem er det da som er respektløs? Jeg syns det er noe å i det minste tenke gjennom, kanskje særlig om man har barn/tenåringer som ikke er spesielt glad i varm middag, men heller foretrekker brødskive. Slik var jeg, og jeg fikk ikke mye respekt for akkurat den holdningen.

Siden vi er fem i familien med forskjellige preferanser, må det nødvendigvis bli mat noen av oss ikke er så glad i av og til. Jeg synes det er viktig å spise middag fordi det gir variasjon i kostholdet, så jeg serverer ikke brødskiver Hvis du ønsker å gjøre det, er jo det helt opp til deg, men hos meg forventes man å spise noe av det som er på bordet til middag. Nå er det ikke noe særlig problem siden de alle er veldig glade i grønnsaker, det kan godt hende jeg hadde svelget den kamelen om det hadde vært noe stort problem.

Til slutt, for å komme curling-anklager i forkjøpet, så er jeg krystallklar i forhold til tenåringene på at om de på et generelt grunnlag ikke gidder spise den middagen jeg lager, så får de gi meg beskjed. Så skal jeg rett og slett slutte å beregne porsjon til dem. Jeg ønsker ikke å kaste mat, så enten er de med og spiser sin andel, eller så er de ikke med.

Hørtes lurt ut.

Har svart inni quoten.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg slås alltid av hvor forskjellige unger du må ha fra mine, oslo78. Mine er skikkelig arrige. Rett og slett kamphaner. Og de er partners in crime. Du kan tro jeg får mye respekt av dem som kokk (dvs., det slumper, jeg hører de skryter av meg til vennene). Men ved bordet? Vi konsentrerer oss om å jobbe med at det ikke er greit å få hysterisk raserianfall fordi man er misfornøyd med dagens meny. Alt annet får ligge inntil videre.

Jeg vet at jeg har enkle barn, tro meg. Og jeg tar ikke en gang kredit for det, de har vært greie å ha med å gjøre fra tre års alder (men ikke spør meg om alderen mellom halvannet og tre) ganske av seg selv. Men forventninger til skikkelig bordskikk, det ser jeg de har for femåringene også i barnehagen (observerte et måltid der i forigårs faktisk), og det så ikke ut som det var noe problem for noen av dem å oppføre seg greit der ihvertfall.

De to eldste hos meg krangler så godt som aldri, de hjelper til i huset med et "jippi, det er gøy" hver gang jeg spør, de passer Lillebror så lenge det trengs, Storebror gjør leksene sine uten å klage, de blir alltid kjempeglade når de får noe, lite eller smått, og de har aldri sagt "jeg hater deg" eller "du er dum" eller noe lignende til oss voksne i det hele tatt. De er rett og slett utrolig harmoniske, så jeg aner at tenårene kanskje blir bøygen her i huset - en eller annen gang må det jo komme. Og jeg tror ikke vi har gjort noe revolusjonerende for å få dem til å bli slik, jeg tror bare vi har hatt flaks. Lillebror ser ut til å ha mer temperament i seg, så det blir spennende å se utviklingen der i gården.

At jeg har enkle barn (foreløpig), betyr ikke at jeg forventer at alle andre barn skal oppføre seg som mine. Men akkurat det med å sitte ordentlig ved bordet, ikke si æsj, ikke spytte ut maten (annet enn hvis det er for varmt eller sterkt som en spontanreaksjon) og lignende, regner jeg for noe man kan forvente av en femåring sånn i utgangspunktet.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg syns ikke en femåring trenger å være så innmari takknemlig for å få middag, det ser jeg på som en ren selvfølge og det vil jeg at barna mine skal se på som en selvfølge, men jeg forventer av så store barn at de holder fred ved måltidene likevel. Av respekt for oss voksne som gjerne vil ha fred ved matbordet. Jeg er streng med mattull. Helt greit å ikke like noe eller bare spise makaroni, men overhodet ikke greit å spytte ut eller grise med vilje.

Innrømmer at jeg har noen runder med toåringen som er hakket verre å oppdra enn niåringen.

Respekt for matlaging og tiden det tar får de dersom de er med på å lage maten selv, og særlig når de kan begynne å ha ansvar for hele middagen. Learning by doing.

Mine eldste har vært mye med og laget mat, jeg tror kanskje det er derfor de har fått med seg at den ikke kommer på bordet helt av seg selv, ja. Også er jeg relativt flink til å lage mat også (tror jeg), så de synes som regel at det de får er godt. Og det er de altså glade for.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Også er jeg relativt flink til å lage mat også (tror jeg), så de synes som regel at det de får er godt. Og det er de altså glade for.

Jeg tror ikke problemet for de barna som ikke vil spise eller ikke liker mat er at foreldrene lager dårlig mat. Det er nok mer sammensatt enn som så.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg tror ikke problemet for de barna som ikke vil spise eller ikke liker mat er at foreldrene lager dårlig mat. Det er nok mer sammensatt enn som så.

Det var ikke min intensjon å antyde heller! Bare forklare at når barna mine skryter av maten min så tror og håper jeg ikke det er fordi de tror jeg forventer det, men fordi de faktisk liker maten.

Og jeg har forøvrig en toåring som overhodet ikke spiser middag for tiden - bare fordi han har bestemt seg for det - så god mat hjelper ikke på barn som ikke VIL, det ser jeg tydelig. Men han sitter heldigvis ved bordet og er hyggelig ellers, så jeg venter bare på at det skal snu og gjør ikke noe særlig med det. Han spiser middag så det koster etter i barnehagen, så det er ikke det at han ikke liker heller.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Forventer du virkelig respekt fra en femåring for deg som kokk og for den tiden du har brukt på å lage maten? Virkelig?

Nei, jeg forventer ikke at han har slikt innebygd. Men alt må læres og jeg synes ikke en 5-åring har vondt av å lære at noen faktisk har brukt tid på å lage mat, og at denne personen godt kan få litt ros en gang i blant. Og ihvertfall ikke spytting som skjer med vilje.

Respekt for kokken var for øvrig ingen stor greie i denne sammenheng, men et av flere momenter vi tok opp med ham i etterkant. Mannen sa noe sånt som at "nå har mamma brukt tid på å lage middag til oss, da er det ikke pent å spytte ut maten på tallerknen" eller noe sånt. Er det virkelig så ille å lære 5-åringer? Jeg synes det er helt på sin plass.

Respekt er noe som er viktig for oss å lære opp barna i, men det går selvsagt begge veier. Barna fortjener også respekt, og vi tar dem på alvor.

Sitat:

Gutten er fem. Han trenger å bli lært opp i hvordan man oppfører seg uten at man kjefter og smeller, og uten at man skal fortelle ungen at han har oppført seg dårlig.

Nå kan det selvsagt være at dere gjentatte ganger har fortalt ham at det å spytte ut mat og det å høylydt proklamere at dette var "ÆÆÆSJ" verken er ønsket eller blir satt pris på. Og at dette likevel er et stort og tilbakevendende problem for dere. Da blir jo dette en litt annen sak, tenker jeg, og reaksjonen må jo stå i stil.

Jeg ser overhodet ikke noe galt i å påpeke når barns oppførsel går ut over alle støvleskaft. Og ja, denne middagen ble det kjefting og smelling. Men det var det ikke i de 5 minuttene i forkant der han satt og sutret og søyt ved bordet. Da ba vi ham pent gjentatte ganger om å slutte med slikt, på en fin og høflig måte.

Æsjing og sutring er et generelt problem i heimen. Spytting har ikke forekommet før. Å bli sendt på rommet når man spytter ut mat på den måten han gjorde, synes jeg står fullt og helt i stil med hans oppførsel denne ettermiddagen.

Sitat:

At det finnes en toåring i husholdet som kan forventes å ta etter femåringen syns jeg på et vis er mer dere voksnes ansvar enn femåringens ansvar. Han må selvsagt gjerne læres opp til å være forståelsesfull og å forstå at hans gjerninger har innvirkning også for andre unger, men jeg syns ikke reaksjonen han får på sin oppførsel skal være basert på om toåringen er i nærheten eller ei.

Selvsagt er det vårt ansvar og han lastes i liten grad for dette. Men det er helt klart et arguemnt som brukes jevnlig, siden han ofte gjør ting han mestrer, som ikke er så ok - bla. fordi lille ikke mestrer det. feks riste på vannglass så vannet nesten skvulper ut (alt sprutes rundt når Lille gjør det et nanosekund etterpå), holde glasset med bare to fingre (Lille mister glasset med en gang), åpne munnen full av suppe uten at det renner ut (alt renner ut hos Lille). Hans oppførsel får konsekvenser, og det kan han fint gjøres oppmerksom på. Dvs i denne sammenheng at det ikke går så bra når Lille kopierer ham, hvilket hun stort sett gjør - og at det er for er best om han lar være med slike handlinger. I tillegg til at mye av det generelt er dårlig bordskikk.

Jeg har for øvrig selv vært kresent barn, og Junior har det atskillig enklere enn meg basert på den spisetvangen jeg ble utsatt for omtrent daglig.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Respekt for kokken var for øvrig ingen stor greie i denne sammenheng, men et av flere momenter vi tok opp med ham i etterkant. Mannen sa noe sånt som at "nå har mamma brukt tid på å lage middag til oss, da er det ikke pent å spytte ut maten på tallerknen" eller noe sånt. Er det virkelig så ille å lære 5-åringer? Jeg synes det er helt på sin plass.

Jeg eksploderte skikkelig en gang med akkurat dette. Ungene hadde i lengre tid vært misfornøyd med stort sett alt vi serverte som ikke var fiskegrateng eller fiskepinner. Vi forsøkte på en vennlig måte å gi beskjed om at dette ikke var akseptabelt. Så en dag bare klikket det for meg under middagen. :brølemamma:

Jeg bruker mye tid hver eneste dag på å lage en god og næringsriktig middag til familien min. Jeg finner meg ikke i at unger på 4 og 7 år sitter og surver ved bordet bare fordi de ikke fikk favorittretten sin den dagen også. Vi voksne vet hva små og store kropper trenger, og vi tvinger dem aldri til å spise noe de synes er ekkelt. Dette skulle jeg ha slutt på, og dette skulle jeg ha slutt på NÅ.

Det ble bedre etter den tordentalen. For det ble virkelig en tordentale. Man har lov til å bli sint en gang i blant når man har gitt beskjed på en langt mer vennlig tone mange ganger tidligere.

Vi ble også enige om at de skulle få bestemme litt mer over middagene, men ikke hver dag. Vi har gjennomført det for snuppa sin del, men er ikke like flinke med knerten.

[Pøblis]

Jeg er på linje med Tjorven og pelle, kjenner jeg. En ting er at man ikke kan forvente at 5-åringer skal forstå hvor mye arbeid som kreves for å sette mat på bordet. Men man kan forvente at de oppfører seg - og man har da jammen lov til å bli sint som voksen hvis man blir demonstrativt ignorert over lenge tid når man sier fra på en ordentlig måte.
Jeg synes ikke sutring og demonstrering hører hjemme rundt matbordet¨og tenker at femåringer definititv er store nok til å forstå det.

Og når det gjelder sutring og klaging på maten, så synes jeg kommentaren til en venninne da sønnen hennes for n-te gang klaget på maten var helt på sin plass. "Hver dag er ikke noen jævla fest, heller!" sa hun. Med utestemme.