Kall eller yrke

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Ok. Det er cirka det jeg tenker man burde ha kommunalt også. Du skal være i overkant idealist for å gå ned i lønn, miste alle arbeidstakerrettigheter og jobbe tjuefire timer i døgnet hjemme hos deg selv. Kall er sikkert et bra begrep.

Men vil ikke de fleste barn gå i barnehage eller skole? Tenker man at oppfølgningsbehovet er så stort i de fleste tilfeller at det ikke vil være mulig å jobbe?

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg tenker at skikkelig lønn i yrker som krever mye tillit i en viss grad kan virke korrupsjonsforebyggende. Gi ordenlig bra lønn til politikere og politifolk feks; da rekrutterer man bra folk og fristelser for å motta bestikkelser eller forsynes seg av lasset vil i hvert fall i utgangspunktet være mindre.

Bra poeng.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Men vil ikke de fleste barn gå i barnehage eller skole? Tenker man at oppfølgningsbehovet er så stort i de fleste tilfeller at det ikke vil være mulig å jobbe?

I beredskapshjem, og i forsterkede fosterhjem (og kanskje i starten med nye fosterbarn?) må en av fosterforeldrene være hjemme på dagen. Det er sikkert fler grunner til det, men det handler vel mye om å være tilgjengelig for møter og evt. oppfølging. Det kan være større behov for å følge til tannlege, psykolog osv enn hos andre barn som gjør at det er vanskeligere å kombinere omsorgen med jobb.

[Darth]

Jeg tror at sterk motivasjon for yrket er en fordel i en del yrker - som barnevern, fosterhjem, helsevesen, skole. Uten motivasjon tror jeg man fort blir slått til bakken av virkeligheten - om ikke alltid, så ofte. Jeg vil ikke kalle det et kall, for meg blir det noe annet. Det er fordi jeg virkelig vil være lærer at jeg er det, mannen min gav seg, og gikk over i en bedre betalt jobb som ikke innebar f.eks. retting, foreldresamarbeid, stadig konfliktløsning, brutale møter med virkeligheten (desken, det er mange unge som sliter). Den dagen jeg ikke er motivert for jobben min, den dagen tror jeg ikke at jeg orker å holde på lenger - jeg håper den dagen ikke kommer.

Men - betyr det at helsefagarbeiderne skal ha dårlig betalt? Nei. "De varme hendene" er et tåpelig begrep - man trenger kloke hoder, og hendene må gjerne være varme. Jeg kan ikke skjønne at unge jenter utdanner seg til helsefagarbeidere - de blir lurt rett og slett. Vanskelig å få læreplass til tider - og enda vanskeligere å få jobb, særlig siden stillingsbrøken gjerne er 27,6 prosent - og så må man spe på med ekstravakter for å overleve. Gaaah - det provoserer meg sånn.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

I beredskapshjem, og i forsterkede fosterhjem (og kanskje i starten med nye fosterbarn?) må en av fosterforeldrene være hjemme på dagen. Det er sikkert fler grunner til det, men det handler vel mye om å være tilgjengelig for møter og evt. oppfølging. Det kan være større behov for å følge til tannlege, psykolog osv enn hos andre barn som gjør at det er vanskeligere å kombinere omsorgen med jobb.

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Men vil ikke de fleste barn gå i barnehage eller skole? Tenker man at oppfølgningsbehovet er så stort i de fleste tilfeller at det ikke vil være mulig å jobbe?

Men er ikke det å ta seg av fosterbarn også en jobb? Hva er det med den oppgaven som gjør at vi definerer det som en omsorgsoppgave, istedenfor et yrke?

[Katta]

Det er vel forskjell på fosterhjem og fosterhjem også. Du har vanlige fosterhjem der barna kanskje i større grad burde hatt status på linje med adoptivbarn, og du har forsterkede fosterhjem som i aller høyeste grad er en jobb. Jeg tenker at for "vanlige" fosterhjem er oppfølgingen hovedsaken å få på plass, mens for forsterkede fosterhjem er det definitivt på sin plass å få på plass arbeidstakerrettigheter i tillegg.

[Perhonen]

Jeg kunne vurdert å opprette et statlig familiehjem, stiller meg mer tvilende til rollen som kommunalt forsterket fosterhjem. Også på bakgrunn av at jeg har søsken som er kommunale fosterhjem, og hvor oppfølgingen har vært dårlig, lønnen har vært dårlig, og forventningene er skyhøye. Tror likevel det vil være store variasjoner fra kommune til kommune. Som det også er i andre yrker.

[celebelen]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Men er ikke det å ta seg av fosterbarn også en jobb? Hva er det med den oppgaven som gjør at vi definerer det som en omsorgsoppgave, istedenfor et yrke?

Jobben er å ha omsorgen for barnet. For flisespikkingens skyld kunne jeg sikkert presisert det til jobb utenfor hjemmet, men det regnet jeg som underforstått.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Men vil ikke de fleste barn gå i barnehage eller skole? Tenker man at oppfølgningsbehovet er så stort i de fleste tilfeller at det ikke vil være mulig å jobbe?

Det er svært vanlig at man har i hvert fall ett år med forsterking når barnet flytter inn. Veldig mange av de mindre barna behøver å gå redusert eller ikke i barnehage i det hele i en tilknytningsfase, og veldig mange av de større har en del issues som gjør det krevende å skulle ha full jobb ved siden av innkjøringstiden med barnet.

Det er ikke helt uvanlig at fosterhjemmet forblir forsterket over flere år heller.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Men er ikke det å ta seg av fosterbarn også en jobb? Hva er det med den oppgaven som gjør at vi definerer det som en omsorgsoppgave, istedenfor et yrke?

Men er det alltid en fulltidsjobb?

[him]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg oppfatter det som om mange mener at det er en motsetning mellom kall og lønn. At hvis man lønner fosterforeldre, sykepleiere eller politikere så vil kallet forsvinne. Det var et tilsvarende innlegg i klassekampen her om dagen om kunstnere også, at dårlige støtteordninger gir bedre kunstnere.

Jeg har erfaring fra en arbeidsplass hvor jobben på mange måter fungerte som et "kall", man fikk veldig stor frihet til sette sin egen agenda, men også luselønn og kjeft. Det jeg opplevde var følgende: I alle "vanlige" jobber jeg har hatt har man hatt en ansattprofil som var normalfordelt. En eller to skikkelig dårlige arbeidstakere, en eller to skikkelig geniale og resten var sånn midt på treet. I den jobben var det en vanvittig mengde folk som var dårlig, veldig mange som var utrolig dyktige og nesten ingen midt-på-treet. Det var som kulturen presset folk inn i to leire. De som var gode nok holdt ut med luselønna og kjeften fordi de fikk gjøre det de virkelig elsket (og slapp unna timesføring, byråkrati og andre "tidstyver" fra det de mente var den virkelige jobben deres), og de ble helt geniale. De som ikke var gode nok ble presset inn i "dårlig arbeidstaker"-rollen. De evnet ikke å prestere uten støtte, byråkrati, lederoppfølgning etc

Jeg tror nok at et "hardt" arbeidsmiljø (herunder luselønn, ingen arbeidstakerrettigheter etc) skaper flere enere enn ett "normalt" ett. Musikk må jo være det beste eksemplet på dette. Her snakker vi om folk som har vanlige jobber for å finansiere sitt "egentlige liv". Jeg tror også vi ser det i Norge generelt. Nordmenn har det veldig bra, og det fører til færre samfunnstapere, men også færre samfunnsvinnere. Kunne Bill Gates vært norsk? Jeg er usikker. Det er noe med å være "sulten nok" til å gi mer enn alt, gi 120% fremfor 100% eller 90%. Men det er ikke alle forunt, så snart du senker lista til 80% kommer det mange over.

Det betyr ikke at jeg mener at fosterforeldre ikke skal ha en OK lønn. Men jeg er enig i mekanismene som driver frem enere. Se på Peter Northug, han er en vinner, men det å ha vinnere på dette nivået fordrer at det blir mange tapere. Jeg tror utfordringen er å legge lista på rett nivå. Noe må være kall, vi må ha folk som er interessert i selve jobben og vi må ikke ha kravlista så lav at alle og enhver kan komme inn.

[Charlie]

Jeg syns de eksemplene som er nevnt er typisk mye mer arbeidskrevende enn folk er klar over. Godtgjørelsene man får for å være fosterhjem tilsvarer vel 8 kr/ timen eller noe. Det betyr at dersom mange av oss skal gi fosterbarnet det samme som man gir sine egne barn av utstyr, fritidsaktiviteter, ta dem med på ferie osv. så går man i minus. Då ha fosterbarn betyr også et barn til (ofte et mer "krevende" barn) som man må ta avspasering for å gå på møter ifht., fler foreldremøter o.l. på kvelden man kanskje må betale barnevakt for å gå på osv. Jeg syns det er kjempetullete å måle "motivasjon" ut fra hvor lite man kan klare seg med. I arbeidslivet klarer vi fint å skille kandidater med mer eller mindre motivasjon for jobben uten å be dem jobbe "gratis". Forsterket fosterhjem er som regel at den ene voksne må gå kraftig ned i lønn for å være hjemme. Det illustrerer vel at fosterhjemmet i endel tilfeller "sponser" fosterhjemstjenesten. Er man avhengig av familiens inntekt for å betjene huslånet har man jo ikke råd til å bli fosterhjem da...

For politikere skal du jobbe VELDIG mange timer i måneden gratis på møter, stands osv. for å kunne gjøre deg håp om å få et verv som gir godtgjøring. Og når du får det vervet må du fremdeles delta i alle "gratis"-møtene i tillegg til vervet. Så hvis penger er motivasjonen er det bedre å ta en vaskejobb. Mye bedre. Og med mer regulert arbeidstid.

Jeg syns ikke nødvendigvis at politikere skal få betalt for alt de gjør. Men jeg syns definitivt fosterforeldre bør få bedre betalt. Med høyere godtgjøring blir det kanskje flere å velge mellom. Og så kan barnevernet få lov til luksusen av å være litt kresne på barnets vegne. Det hadde vært fint.