Meningen med livet

[banana]

For å ta vekk eventuell tvil: jeg elsker ungene mine. De er fine personer, og jeg ville jo selv ha barn. Men jeg elsker ikke fenomenet barn. Jeg synes barn er slitsomme. Jeg drømmer om egentid, tid til å lese en bok, sove når jeg vil, slippe å slite med motvillige små mennesker som alltid skal noe annet enn det man må akkurat da. 5-åring som ikke hører før femte gangen man sier noe (utenom hvis man spør om han vil ha is). Vesla som er så følsom på rutiner, og som nekter å spise kvelds hvis hun er 2% over trøtthetsgrensa, og deretter våkner sulten på natta eller halv seks neste morgen. Unger som klager på alt mulig. De er sultne, og når maten kommer på bordet liker de det ikke. Synes at jeg bruker for lang tid når jeg prøver å samle pikk og pakk for å komme avgårde et sted, og samtidig som selv bruker ørten minutter på å ta på seg sko.

Ettermiddagen i dag: Kom hjem i rimelig tid, 16:15, med begge ungene. Begge begynner umiddelbart å klage når de kommer inn, poden kan jo uttrykke seg og sier han er sulten (og jeg ser han er trøtt). Vesla sier ikke noe, men er tyedelig utilfreds med det meste. Det er umulig for meg å begynne på middagen før jeg har to hender - mannens - til i huset. Det tar nesten en time før han er hjemme. I mellomtiden har jeg gitt ungene bananer og brødskiver. Vesla trenger mamma, hele tiden. Jeg får knapt hendene fri til å gi poden mat. Når mannen kommer går vesla med han på badet, og deretter kommer hun ut med en spray-solkrem som hun har fått korken av. Jeg tar den fra henne og prøver å gi henne noe annet, til ingen nytte. Hun går fullstendig i vranglås. Poden begynner å hyle fordi han får vondt i ørene av vesla som hyler. Dessuten er han (mer) sulten. Med gråt og tenners gnissel og godt samarbeid klarer jeg og mannen å få middagen på bordet. Poden spiser to biter og er ikke sulten mer. Han vil ha bare pasta, og er påvei for å hente ketchup når vi setter foten ned og sier at maten står på bordet, du liker både kylling og brokkoli. Poden er sur. Vesla tester hvordan det ser ut når oppskåret pasta faller fra tripp-trapp-høyde ned på gulvet, samt hvor fort det er mulig å flytte en fullastet skje fra tallerkenen til munnen. Søl. Poden vil gå fra bordet, vesla tester smekke av-og-på samt reise seg opp og sette seg ned i tripptrapp. Jeg tar henne ut og tar vekk maten, det får være enten eller. Enten sitte og spise, eller ut av stolen og leke. Vesla går i vranglås igjen. Middagen er ferdig (vi også). Vesla henger på meg resten av kvelden, trenger mamma veldig. Jeg er sliten. Jeg er mye mer sliten av to timer med ungene enn 6-7 timer på jobben. Gleder meg til å få lagt dem. Kveldsmat er på mange måter en gjentagelse av middagen, bare at det ikke er mye forberedelser før de kan spise. Vesla spiser ingenting, dette ser ut til å bli en natt med gråt men vi kan jo ikke tvinge i henne mat. Nå sover ungene. Nå gjenstår det bare å vaske badet, gjøre ting klart til i morgen, dusje, rydde litt i huset, vaske et par maskiner med klær, rydde kjøkkenet. Sliten. Orker ikke begynne på noe.

Er det dette som er meningen med det hele? Dag etter dag. Og ikke si at jeg hadde hatt det bedre om jeg sluttet å jobbe. Jobben er min eneste frihet i hverdagen. Jeg hadde seriøst klikket med unger på fulltid. Jeg blir så ufattelig sliten i hodet av dem. Selv om de er rolige og greie unger objektivt sett. Jeg er bare ikke skapt for å ha unger rundt meg hele tiden. Jeg vil ha barn, men jeg vil også være uavhengig. Det går jo ikke.

Finner dere mening i sånne dager som dette, som det er altfor mange av? Hva er det som gir livet med barn mening, er det bare de små øyeblikkene når man ser på verdens vakreste små som sover, når man får klumpen i halsen og angrer på alt man ikke klarte den dagen?

[Veronal]

Først:

Så: Hva med å gjøre middagen klar kvelden i forveien/om morgenen slik at du ikke trenger å gjøre annet enn å skru på stekeovnen når du kommer hjem og ikke makter å sette i gang selv? Det høres ut som middagen godt kunne vært på bordet litt tidligere? :løsningsorientert: F.eks. fisk i folie - det mekker vi til om morgenen.

[Señora]

Dette høres ut som meg for ett år siden. Da var mini halvannet.

Løsningen for oss ble at jeg gikk ned i stilling. Vi er heldige, for barnehagen ligger 200 meter ut gaten her jeg bor, så jeg kjører hjem kl 14 og lager middag selv, før jeg henter poden i barnehagen. Eneste jeg trenger å gjøre når vi kommer hjem er å sette gryter etc. på bordet. Herlig. Nå har jeg tid og overskudd til å leke med mini etter middag.

[annemede]

Hva med å sette på TV som de kan se på mens du lager middag?

[Bergensis]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

For å ta vekk eventuell tvil: jeg elsker ungene mine. De er fine personer, og jeg ville jo selv ha barn. Men jeg elsker ikke fenomenet barn. Jeg synes barn er slitsomme. Jeg drømmer om egentid, tid til å lese en bok, sove når jeg vil, slippe å slite med motvillige små mennesker som alltid skal noe annet enn det man må akkurat da

Heilt på linje med deg her, banana. Mi løysing er å ha ein dag i veka heima der barn er i barnehage og mann er på jobb. Litt vanskeleg no som Lillebror er så liten, men eg ser fram til den dagen da eg kan gå tilbake til ei sånn ordning. "Flinke" mødre vil gjerne fnyse av å ha barnehage til barn på mor sin fridag, men dei om det. Eg ser det som ein nødvendighet, ei investering i mental helse og harmoni i heimen.

[Señora]

Jeg synes det er godt å lese at det ikke bare er meg som av og til kan tenke sånn.

[Esme]

Jeg tror det er mange som føler som deg fra tid til annen. For min del er det jammen bra at jeg er så glad i sønnen min, for familieliv hadde jeg aldri valgt å ha som hobby, så tidkrevende og kjedelig som det er til tider.

Jeg er enig med Veronal: det hjelper på å lage middag dagen før, da slipper man å stå med middagsmat mens barnet er sinna ved siden av. Det er utrolig deilig å bare svisje på varmen på komfyren og sitte og slappe av med barnet og prate mens middagen lager seg selv. Det gir en helt annen stemning her i her i hvertfall.

[Gaia]

Nå har jeg foreløpig bare én jeg må handskes med om ettermiddagen, men jeg skjønner likevel hva du mener - uansett hvor glad man er i de små gullene så kan de drive deg fullstendig til vannvidd innimellom. Mitt inntrykk er uansett at det blir enklere og enklere, jo eldre de blir. Og at alderen opp til tre år er den aller verste. Jeg har jo både venner og kolleger som sier at de første årene som går man konstant rundt som en oppvridd vaskefille, men sakte med sikkert så går det seg til og plutselig er man foreldre til selvstendige individer som har mindre behov for å være sammen med deg enn det du har med dem...

Jeg syns ofte det hjelper bare å klage litt (og få litt rom). En skravlekveld med en venninne gjør underverker for humøret - kanskje tingen er å unne seg det en gang eller to i uka, hvis du har muligheten. (Å lage middag kvelden før hadde jeg aldri fått til, jeg er ikke mer strukturert enn at jeg såvidt har fått på plass en middagsplan og ukehandler. Men det er sikkert en god idé hvis du får det til.)

To stikkord:
Bananberedskap og deltakelse.

Jeg har, i de periodene ungene er som sultnest, alltid en banan eller to med i bilen når jeg henter dem. Sultne unger er sure unger.

Dernest lager vi middag sammen. Ungene hjelper til. Det er utrolig hvor mye lettere det er å få dem til å holde seg i skinnet selv om de er sultne, samt faktisk spise middagen når de har vært med på å lage den.

[Milfrid]

Herlig å lese! og

Kjenner meg så godt igjen!

Her i huset hadde vi i dag en stk akkurat passe syk 8-åring. Dvs at hun er syk nok til å måtte være hjemme, men frisk nok til å klage og være gretten . Sov to timer midt på dagen, som resultat får hun ikke sove nå i kveld. Noe hun har vært ute åtte ganger for å fortelle meg på den lille timen siden hun ble lagt (tidlig siden hun klaget over at hun hadde såååå vondt over alt...). De syv første gangene hun klager over at hun er syk og ikke får sove får hun rolig beskjed om at det var synd og trist, men at hun i alle fall ikke får sove når hun ikke ligger i sengen. Av en tålmodig mamma med sympati i stemmen.

Åttende gangen sprekker den rolige, sympatiske mammaen og sier (bjeffer?) noe i retning av: nå ser du å komme deg i seng i en fart og jeg vil ikke se mer til deg, bortsett fra om du må på do!

Hvorpå en stk åtteåring begynner å vrælskrike og hulke "hvorfor blir du så sint for INGENTING?

Så må mamma ta fram den rolige tonen igjen og spørre om hun har glemt at jeg var heeelt rolig de syv første gangene jeg ba henne om å legge seg? "Jammen mamma, jeg får ikke sove!". Og jeg sier rolig (har lyst til å skrike det...) "Jammen lille venn, det er jo ikke rart at du ikke får sove når du ikke ligger i sengen" .

Det sank tydeligvis, for nå har jeg ikke sett henne på opp til flere minutt.

Unger er søte, men noen ganger er det slik at jeg seriøst lurer på om jeg var riktig vel navla når vi fikk dem . Men i neste øyeblikk så kan jeg ikke tenke meg et minutt uten dem .

Men ja, jeg er fryktelig glad for at de ikke skal være 2 og 8 år resten av livet .

[Lisa]

Jeg ville i alle fall ikke kuttet ned på tid på jobb siden du trives så godt (skjønner deg godt, jeg elsker også å være på jobb og kunne aldri tenkt med å jobbe redusert!)
Sånn helt konkret så tenker jeg jo at det kanskje ikke er så rart at gutten ikke spiser mye middag hvis han har spist brødskive og banan på forhånd? Er vaskehjelp et alternativ? Er mannen villig til å redusere arbeidstiden sin? Er barna store nok til å være med på å lage middag, eller blir det enda mer stress? Hva hvis de får en banan på vei hjem fra bhagen og de får slappe av med litt tv mens du lager middag?

Det ultimate er vel som allerede foreslått, å ha middagen ferdig dagen i forveien men dette krever jo enda mer tid / planleggning.

Forhåpentligvis blir dagen i morgen mye bedre en den har vært i dag

[Avatar]

banana: Du beskriver ettermiddagene våre bare at her er jenta størst.

Min eneste trøst er at det går over. Det må jo det. Jeg ser jo stor forskjell på minsten og jenta på 3. Hun på 3 klarer seg mye mer alene. Minsten henger boktavlig talt rundt bena mine fra jeg henter i barnehagen til han legger seg. Det er fryktelig slitsomt.

Middag dagen før høres fint og flott ut, men når skal den lages?
Det er jo ettermiddag da også, så akkurat den der skjønner jeg ikke...
På søndag lagde vi lapskaus, lagde nok til mandag også. Men det hadde jeg aldri i livet orket å lage på onsdagskvelden ...

Det går over banana, det gjør det. *håper*

[leliane]

Gjenkjennelig. Veldig. Fint at du setter ord på dette, for du er ikke alene, og det er urimelig at alle oss som av og til har slike dagre skal gå rundt og tro vi er unormale.

[Ariel]

Nå er mine barn større enn dine, men når jeg lager mat så kan jeg ikke ta meg av dem. Sånn er det bare, og dette vet de. Men de er flinke å hjelpe til, og jeg tror det at de alltid har hjulpet, har vært med på "å roe dem" på denne tiden av døgnet.
I tillegg lager jeg klart det jeg kan dagen før, så det er et minimum å klargjøre neste dag. Dette hjelper også mye.

Det er slitsomt med barn, det kommer man ikke bort fra. Ser ikke noe galt med å innrømme det?

[Kirsebær]

Jeg skjønner så veldig hva du mener.

HVis du kan ta en fridag i uken, men ikke tilbringe den med barna tror jeg du hadde virkelig kost deg.
om du en ettermiddag/kveld i uken kan dra ut på kafe/kino/besøk et eller annet uten barn tror jeg også det hadde gjort godt. Da blir tiden man har med barna så mye bedre ser jeg for meg.

Ellers så tror jeg det Veronal nevnte med middag er veldig lurt. Lag så mye som mulig klart dagen før.

Også må man bare satse på at på et eller annet tidspunkt blir barna så store at de ikke henger på en hele tiden.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Bella76, her.

Middag dagen før høres fint og flott ut, men når skal den lages?
Det er jo ettermiddag da også, så akkurat den der skjønner jeg ikke...

Det er jo både kveld og morgen mellom ettermiddag og ettermiddag. Jeg har nevnt fisk i folie - det tar oss bare noen få minutter å hive sammen noen foliepakker om morgenen (men gjør man det mens ikke-samarbeidsvillige barn henger rundt beina så tar det lengre tid - evt. så er det ikke et tema som i bananas tilfelle).

[Pebbles]

Jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt, banana.

Men jeg tror faktisk det blir en helt annen situasjon i heimen når barna ikke lenger er i førskolealder. Man må stille opp på mange andre måter - men bare det at man faktisk kan sette seg ned å lese avisa mens barna er istand til å smøre en brødskive selv, lese for seg selv eller gjøre noe de har lyst til på egenhånd gir noen pusterom tilbake i tilværelsen.

Jeg har lært "the hard way" at det er helt nødvendig å sette av tid til å være alene.
En dag i uka slutter jeg tidlig - da drar jeg rett hjem, også henter mannen barna i bhagen på ettermiddagen. Da har jeg tre hele timer for meg selv, og jeg elsker det. (Og jeg benytter aldeles ikke denne tiden på å få huset i orden!)
Ellers har vi en gjensidig avtale om å gi beskjed når alenetid er nødvendig. Som regel er mitt behov størst. Da kan det være at jeg går opp på soverommet og leser i en time eller to, eller at mannen tar med seg guttene ut et par timer - eller en hel dag, om de reiser til besteforeldre.

Jeg har også tvunget meg selv til å ble bevisst på å kose meg i en hektisk hverdag. Jeg blir dårlig av tanken på å kaste bort disse årene på å være sliten, sur og misfornøyd - for så å gråte over mangelen på nærhet, koser og klemmer når guttene blir større.
Jeg føler at det er lettere å virkelig kose seg med småtassene når man sørger for å fylle på egne behov med jevne mellomrom.
Så i tillegg til innlagte lesepauser på "rommet mitt" og slikt, er jeg også blitt flinkere til å legge inn kafekvelder med venninner på kveldstid.
Jeg vurderer også å ha en fridag bare for meg selv en gang i uka neste år.

[Veronal]

Er det forresten et alternativ med en rotasjonsordning slik at du og mannen bytter på hvem som henter barna på ettermiddagen?

[m^2]

det høres ut som du ikke har så mye overskudd om dagen - det er skikkelig strevsomt å ha det sånn!
Sier som flere andre- ha middagen klar til å hive på ovnen eller i mikroen når dere kommer hjem! Det er ikke verre enn å begynne å lage dobbel oppskrift hver gang du lager noe som kan fryses eller settes i kjøleskapet etpar dager, så har du "tatt det igjen". Dynegrøt en gang i uken løser middagen en av dagene.
Det høres ut som ungene er veldig sultne og trøtte når dere kommer hjem - har du sjans til å begynne litt før og komme hjem bare littebitt tidligere? Spise en fruktbit litt før (i bilen/bussen/whatever).
Stoppe på veien hjem og ta en liten rastepause med en kakaokopp og en liten bananbit? Suppe på termos og en bitteliten aketur? Det kan være koselig også og drøyer ettermiddagen litt fram til felles middag eller kvelds og barnetv Høres slitsomt ut - I know, men det er også av typen aktivitet som gir energi til hele familien...

Vi bytter forresten middag med naboen en gang i uka, det er også deilig. Da kommer de hjem til ferdig middag (grøt eller tacos) hos oss en dag i uka uten at det krever noe mer enn at jeg har dobbelt opp av det vi spiser (og så fryktelig avansert er hverken taco eller grøt), og omvendt. Vi voksne får være sosiale sammen og drikker litt vin, og ungene spiser, leker litt og glor på barnetv sammen.

Når det gjelder rydding og hus og slikt: har du sjans til å ta det litt mer oppdelt - rullere på litt hva du tar hvilken kveld? Dele med gubben? Si til deg selv at du bruker maks 30min/45 og så er det egentid?
Stå opp tidligere om morgenen og ta noe av det da?

...husmorferie?! Eller noen av de triksene Zoë skriver om

[LilleRosin]

I fjor på denne tida, følte jeg meg ganske så oppspist. Jeg gikk ned til 75% stilling, og hadde en fridag i uka som bare var min. Veldig lurt.

Nå går alt så meget bedre. Ungene blir større. Om det ikke alltid blir stille og rolig og kjedelig, så er det mest intense presset over.

Og så høster man som man sår. Om noen år, når barna er rike og berømte (i hvert fall rike), så sitter du der med leiligheta på Bahamas som de i sin takknemlighet kjøpte til dere.