Klart vi trenger mer autoritære foreldre!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Jeg glemmer aldri da min mor, hennes venninne og vår faste lege kappløp med meg rundt spisebordet hjemme. De kom fra hver sin side og klarte selvfølgelig å fange opp den vettskremte 5-åringen som hadde pådratt seg en byll på rompa som nå skulle skjæres opp. Mor og venninne holdt meg nede, doktor Knutsen håndterte skalpellen. Det ble et par minutters hyling, men kan ikke si det har påvirket meg i ettertid. Ingen legeskrekk eller utrygghet videre utover i barndommen. Tror det hadde mye å si at jeg hadde trygge, men bestemte voksne rundt meg som ikke speilet min egen redsel. Det var ingen nøling eller usikkerhet, bare en just do it-holdning.

Tannlegen derimot, da snakker vi traume. Dette kunne sikkert vært minimert eller i beste fall unngått, hadde jeg hatt min mor med meg. Hun ville aldri tillatt at jeg ble straffet på den måten jeg gjorde.

Trygge, og kjente voksne som ikke formidler usikkerhet i situasjonen og som ikke lar barnets redsel synlig påvirke dem, tenker jeg bidrar til at situasjonen ikke fester seg som et traume. Selv om det oppleves vondt og skremmende der og da.

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg er så enig! Det kan være ganske tøft å være den voksne også i sånne situasjoner, men det må vi stå i.

Man unngår ikke traumer av å ha trygge, stabile foreldre altså. Jeg skjønner at det er godt ment, men å tro noe slikt gjør ting vanskelig for mange foreldre. Min mor strever mye med at hun tror de ikke var trygge nok. At hun kunne hindret det på noe vis. Det er ikke bare barn av hysteriske mødre som får traumer.

[Nextlife]

Noen ganger er tvang dessverre nødvendig. Foreldre og oppdragelse kommer i alle varianten, så jeg tror at det aller viktigste er at helsepersonell settes i god stand med gode verktøy til å både forstå mekanismene i hvert enkelt tilfelle, og,- i samarbeid med pårørende håndtere det på en god måte for barnet, man kan liksom ikke begynne å oppdra foreldrene i situasjonen.
Nordlandssykehuset har hatt et fint og viktig prosjekt “Et barnevennlig sykehus” der man har fokus på å gi helsepersonell opplæring og kunnskap, og å strømlinjeforme prosedyrene rundt å møte motvillige barn

.
Mye dreier seg om holdningsarbeid. Tvangsbegrepet er vanskelig. Det er hele tiden risiko for uheldige episoder. CL-teamet har her en viktig rolle, bl.a. med å undervise om avledningsteknikker og språkbruk, og ved å gi spesialtilpasset hjelp til barna med de største utfordringene. Enkle ting som at alle barn får på EMLA-krem før stikk, bør være en selvfølge. Videre må «nyere» metoder for lindring og sedering som for eksempel lystgass gjøres tilgjengelig til bruk ved skader, sårskift og andre prosedyrer.
https://www.nordlandssykehuset.no/ny...ennlig-sykehus

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Palmen, her.

Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»

Jo. Jeg er enig med majoriteten i tråden.

[Einhyrningur]

Og nå bruker vi jo Dexdor på alt som er skummelt. Ungene husker knapt de har vært på sykehus.

Vi har mye postop barn. De får Midazolam preoperativt. Noen hater livet uansett, men de fleste har en god opplevelse. De er så søte pre-teensa, dritings og helt i sjokk over hvor bra alt har gått. Småhikkende, med flirfulle foreldre. Sykehus er heldigvis ikke det det en gang var.

[Chablis]

Dette er noe som er i fokus må blant foreldre som har barn som er mye på sykehus, heldigvis. Vi har en skikkelig dårlig opplevelse selv med største vår , heldigvis fikk vi annet personale gangen etterpå som sa at det skulle absolutt ikke være på den måten , vårt barn ble livredd sykehus og leger i etterkant , nei det hjalp ikke at jeg var en trygg voksen. ( fikk skryt av legene for å være så rolig og behersket , derfor vet jeg at jeg var rolig og trygg). Kommer aldri til å godts sånn tvang igjen , det betyr ikke at barnet lett slipper av den grunn. Det finnes heldigvis flinke personell også som ikke gjennomfører for enhver pris og som takler barn som er livredde.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

I prinsippet er jeg jo ikke uenig i at en del foreldre kan jobbe mer med "dette er det som skal skje nå, og slik gjør vi det" vs. "dilledalle skal vi prøve å gjøre sånn, eller hva tror du, vennen min?"

Men så har jeg vært hos den aktuelle legen med begge barna, og det er noe av det minst barnevennlige jeg har vært borti. Hun catchet overhodet ikke det autistiske barnet og hadde null tiltro til at vi som foreldre faktisk kunne håndtere ungen, og skremte også vannet av det i utgangspunktet pliktoppfyllende og legevennlige barnet som var helt innstilt på samarbeid. Fremstod nedlatende og temmelig uspiselig omtrent før vi fikk sagt hei. Dermed mistenker jeg vel at det kan være flere versjoner også av episoden som gjengis.

Jeg har fulgt denne legen på instagram ganske lenge og selv om hun deler mye fornuftig (om allergi feks) så syns jeg hun har en ovenfra og ned-holdning og en veldig bedreviter-måte å skrive ting på. En ting er at hun deler medisinske greier, men hun blander seg også veldig opp i mye annet som ikke er hennes rolle som lege.

Jeg tenker som endel andre her at noen ganger så må barna gjennomføre noe de ikke vil, men at det da er viktig at man gjør dette med respekt. Det finnes mange måter å gjennomføre tvang på, og ikke alle er like traumatiske. Det har også noe med hvordan de voksne rundt oppfører seg også.

Jeg har en skikkelig kjip opplevelse selv, da jeg var 2 skulle jeg fjerne polypper i nesa. Mamma og pappa møtte opp på sykehuset med meg, og legene tok meg alene inn på et rom, holdt meg fast og røsket polyppene ut uten bedøvelse. Det var best mamma og pappa ikke var med inn må vite, for da ble det så mye styr. De satt på gangen og hørte noen skrik de aldri før verken før eller senere hadde hørt. Jeg var redd folk i hvite tresko i årevis etterpå. Heldigvis er det ikke slik lenger at det er greit å behandle barn slik!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Einhyrningur, her.

Og nå bruker vi jo Dexdor på alt som er skummelt. Ungene husker knapt de har vært på sykehus.

Vi har mye postop barn. De får Midazolam preoperativt. Noen hater livet uansett, men de fleste har en god opplevelse. De er så søte pre-teensa, dritings og helt i sjokk over hvor bra alt har gått. Småhikkende, med flirfulle foreldre. Sykehus er heldigvis ikke det det en gang var.

Ja hadde de enda gjort det. Vi skulle legge en 12 åring i narkose for et enkelt inngrep som normalt gjøres bare med bedøvelse på grunn av ekstrem sprøyteskrekk og han var lovet beroligende på forhånd. Idiot legen mente han bare skulle tøffe seg opp og tåle det. Det endte med tvang og det som var et skikkelig overgrep på operasjonsstua for å sette kanyle. Gutten har knapt vært hos fastlegen siden.
Så nei, alt er ikke blitt bedre det er ekstremt avhengig av personene med makt i situasjonen. Som er helsepersonellet. Hadde nakoselegen lest den vettskremte gutten (eller i det minste lest papirene!!) så ville han sluppet den opplevelsen.

[Einhyrningur]

Så når du møter en idiot mener du vi andre og er like ille? Generelt er det flstisk blitt mye bedre. MYE! Seriøst.

[Katta]

Foreldre kommer i alle utgaver, både de som vil droppe bedøvelse fordi de selv vil få ting gjennomført fort og de som diller uendelig med valg der det egentlig ikke er noe valg. Passive foreldre, overaktive foreldre, stressa foreldre. Det er mye fokus på å unngå tvang for tiden og det er viktig. Det skal ofte ikke så mye til før en unge opplever at det er trygt. (Men joda noen ganger er det veldig utrygge unger som krever ekstra innsats, men for mange er trygge foreldre nok). Og så er det forskjell på en 1,5-2-åring som ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva som skal skje og en seksåring som er genuint redd. Ofte synes jeg at trygge foreldre som tør holde litt fast hvis det trengs gjør barnet tryggere. Da unngår man som regel fastlåst situasjon der de voksne prøver å få barnet til å si at «ja, jeg ønsker virkelig å ligge på den benken og få utført noe jeg aldri har prøvd før». Men når det er sagt - jeg synes egentlig det går bra for de fleste foreldre. Men de er avhengig av litt klare spørsmål og beskjeder de også. «Tror du dette går best på fanget eller med deg sittende ved siden av»?

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Nextlife, her.

Noen ganger er tvang dessverre nødvendig. Foreldre og oppdragelse kommer i alle varianten, så jeg tror at det aller viktigste er at helsepersonell settes i god stand med gode verktøy til å både forstå mekanismene i hvert enkelt tilfelle, og,- i samarbeid med pårørende håndtere det på en god måte for barnet, man kan liksom ikke begynne å oppdra foreldrene i situasjonen.
Nordlandssykehuset har hatt et fint og viktig prosjekt “Et barnevennlig sykehus” der man har fokus på å gi helsepersonell opplæring og kunnskap, og å strømlinjeforme prosedyrene rundt å møte motvillige barn

.
Mye dreier seg om holdningsarbeid. Tvangsbegrepet er vanskelig. Det er hele tiden risiko for uheldige episoder. CL-teamet har her en viktig rolle, bl.a. med å undervise om avledningsteknikker og språkbruk, og ved å gi spesialtilpasset hjelp til barna med de største utfordringene. Enkle ting som at alle barn får på EMLA-krem før stikk, bør være en selvfølge. Videre må «nyere» metoder for lindring og sedering som for eksempel lystgass gjøres tilgjengelig til bruk ved skader, sårskift og andre prosedyrer.
https://www.nordlandssykehuset.no/ny...ennlig-sykehus

Dette kan jeg si litt om effekten av. Jeg har vært operert to ganger ved samme sykehus av samme lege. For det samme. Begge gangene med ptsd, men med svært forskjellig utgangspunkt. Første gang var jeg ikke klar over egen diagnose og trodde jeg bare var litt redd. Jeg fikk skikkelig kjeft av den store, mannlige, østeuropeiske legen fordi jeg gråt og strevde med å snakke.
Andre gang var jeg klar over diagnosen, hadde varslet på forhånd, hadde med meg en voksen (jeg er på mange måter et svært redd barn på sykehus) og opplevde en lege som totalt endret seg. Hyggelig, respektfull, han brukte aktivt teknikker for å dempe seg (satt på huk, så til siden, dempet stemmen osv) og distraksjons teknikker (voksne damer fniser også når de blir tegnet på med tusj av en lege som tuller).
Samme lege som 6 mnd før hadde vært skikkelig sint på meg…..

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Dette kan jeg si litt om effekten av. Jeg har vært operert to ganger ved samme sykehus av samme lege. For det samme. Begge gangene med ptsd, men med svært forskjellig utgangspunkt. Første gang var jeg ikke klar over egen diagnose og trodde jeg bare var litt redd. Jeg fikk skikkelig kjeft av den store, mannlige, østeuropeiske legen fordi jeg gråt og strevde med å snakke.
Andre gang var jeg klar over diagnosen, hadde varslet på forhånd, hadde med meg en voksen (jeg er på mange måter et svært redd barn på sykehus) og opplevde en lege som totalt endret seg. Hyggelig, respektfull, han brukte aktivt teknikker for å dempe seg (satt på huk, så til siden, dempet stemmen osv) og distraksjons teknikker (voksne damer fniser også når de blir tegnet på med tusj av en lege som tuller).
Samme lege som 6 mnd før hadde vært skikkelig sint på meg…..

Så utrolig modig du var som ga samme lege en ny sjanse.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Einhyrningur, her.

Så når du møter en idiot mener du vi andre og er like ille? Generelt er det flstisk blitt mye bedre. MYE! Seriøst.

Nei. Men de som henger igjen gjør utrolig mye skade som dere må streve tidobbelt med når de kommer tilbake nestegang.
Vi har opplevd utrolig mye flotte folk også. Men denne tråden handler på mange måter om nettopp de som ikke har fulgt med i tiden og ikke forstår forskjellen på litt motvillig og genuin angst.

[Charlie]

Ofte handler det vel mye om generell oppdragerstil. Jeg ser at flere av mine barns venner har fått veldig mange valg av sine foreldre. Valg jeg ikke tenker på at mine barn skal eller bør ha. Legg så på at ting skal være komfortabelt og at barnet hele tiden oppfordres til å gi uttrykk for hva de liker eller ikke liker. Bare ta en ting som mat. Jeg spurte ikke mine barn om de "likte" maten. Jeg spurte om de var sultne. Er du sulte kan du spise for vi har mat, og er du mett trenger du ikke spise (mer). Om du liker det eller ei er ikke et tema. Dette er den maten vi har ved dette måltidet. Eller omvendt; vi spurte mor til en venn om hen ville være med oss på kino. Moren til kiden spør da barnet og kan meddele at hen kan være med men ikke vil se den filmen for den har hen sett alt. Hadde spørsmålet blitt stilt andre veien hadde jeg ikke spurt barnet om hen ville være med. Jeg hadde bare sagt at du er invitert med på kino, det var hyggelig, vi møter dem der kl. 17. (Nei, vi endret ikke filmplaner fordi det ikke passet gjesten. Det var synd, sa vi. Kanskje en annen gang. Men klart - da står ikke den på toppen av lista).

Alle de små valgene får noen konsekvenser når mye står på spill - f.eks. ved noe som er skummelt. Da handler det mye om god forberedelse. Og ofte går det om ikke "bra" så ihvertfall "greit". Og noen ganger går ikke det heller, sånn er det jo. Uansett er man vel ikke god eller dårlig forelder, bare forskjellig ifht hva man legger mest vekt på.

[Input]

Jøss. Jeg kunne nok funnet på å svare som den moren i kino-historien og synes det er veldig snålt å reagere på det. Når jeg, eller barna mine, blir invitert på kino, tenker jeg ikke at det nødvendigvis er en invitasjon til å se den filmen, men en invitasjon til å gjøre noe sammen. De fleste ganger ville jeg endret kinoplaner, med glede. Jeg ville selvfølgelig også spurt barnet mitt om hen ønsket å være med, å inngå sosiale avtaler (som i hovedsak er for barna) uten at barnet er involvert slutter jeg med når de er ca. 3 år gamle. Jeg håper virkelig foreldrene til de barna vi omgås også gjør det, for jeg er ikke så innmari interessert i å ha med barn på kino eller hjem som ikke egentlig vil.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jøss. Jeg kunne nok funnet på å svare som den moren i kino-historien og synes det er veldig snålt å reagere på det. Når jeg, eller barna mine, blir invitert på kino, tenker jeg ikke at det nødvendigvis er en invitasjon til å se den filmen, men en invitasjon til å gjøre noe sammen. De fleste ganger ville jeg endret kinoplaner, med glede. Jeg ville selvfølgelig også spurt barnet mitt om hen ønsket å være med, å inngå sosiale avtaler (som i hovedsak er for barna) uten at barnet er involvert slutter jeg med når de er ca. 3 år gamle. Jeg håper virkelig foreldrene til de barna vi omgås også gjør det, for jeg er ikke så innmari interessert i å ha med barn på kino eller hjem som ikke egentlig vil.

Jeg er også der. Også syns jeg hvilken film faktisk er en del av opplevelsen. Jeg ville selvsagt ikke forventet at de endret sine planer, men ville ment at vi hadde rett til å takke nei om vi allerede hadde sett filmen og det var den de absolutt ville se.

Jeg er er helt med på at barn kan få for mange valg, men jeg syns dette var litt odde eksempler, og mener at å frata barn valg også gjør dem dårlig rustet til å møte livet. Jeg syns det er veldig viktig å lære at man faktisk kan takke nei og nekte også. Jeg tror ikke man blir bedre på å vurdere når det er innafor eller ikke ved å ikke få lov til å velge enkle ting, eller oppleve å ikke bli tatt hensyn til.

[Input]

Ja, jeg hadde ikke gått på kino for å se samme filmen flere ganger selv (med enkelte unntak!), og forventer ikke at barna mine skal gjøre det heller. Kino er dyrt, det er også et aspekt jeg tar med i beregningen når jeg sier at jeg ikke ser samme film på kino flere ganger.

Barna mine er også i veldig stor grad delaktige i avgjørelser om hva vi spiser. Vi planlegger middag for en uke fremover, fra fredag til torsdag, og dette er barna med på. Vi snakker sammen om hva vi skal spise, hva vi må handle for å lage det, hva som passer å lage på dager med dårlig tid og alt det der. Når vi spiser middag får alle i familien litt av alt på sin tallerken, også velger man helt selv hva eller hvor mye man vil spise, og ingen har lov til å kommentere andres spising. Til alle andre måltider velger de selv blant tilgjengelige alternativer, eller vi spør om noen har noen forslag til noe vi alle kan spise.

[Pelle]

Jeg synes det er rart å bli invitert som barn til å se en film, og så si at "Ja, gjerne film - men kan vi se noe annet?" Det er mer en slik dialog man har når man er litt eldre. Jeg hadde svart noe sånn som at "Takk for invitasjon, det var hyggelig, men den filmen har Per sett. Gjerne en annen gang". Da vil folk antakelig bytte film, hvis det ikke spiller noen rolle. Men noen ganger så er det jo nettopp den filmen man vil se.

Diskusjonen minner meg for øvrig om familien som var sykt forståelsesfulle (rolig koselig pedagogisk stemme og klapp på kinnet og trøst underveis) til sin 5-6-åring i operaens butikk i forrige uke, som lå utover gulvet og hylte i 15 minutter fordi det var så vanskelig å velge mellom gave a og gave b. Og det er god akustikk i operaen, så det involverte vel noen hundre mennesker, anslår jeg. Jeg skjønner det er vanskelig å velge, og at det kan føre til utbrudd - barn er barn. Men man kunne kanskje fjerne seg, eller etterhvert signalisere at NÅ er det nok? (Og ja, det kan sikkert være grunner jeg ikke vet om som gjør at de måtte være i butikken hele perioden)

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jøss. Jeg kunne nok funnet på å svare som den moren i kino-historien og synes det er veldig snålt å reagere på det. Når jeg, eller barna mine, blir invitert på kino, tenker jeg ikke at det nødvendigvis er en invitasjon til å se den filmen, men en invitasjon til å gjøre noe sammen. De fleste ganger ville jeg endret kinoplaner, med glede. Jeg ville selvfølgelig også spurt barnet mitt om hen ønsket å være med, å inngå sosiale avtaler (som i hovedsak er for barna) uten at barnet er involvert slutter jeg med når de er ca. 3 år gamle. Jeg håper virkelig foreldrene til de barna vi omgås også gjør det, for jeg er ikke så innmari interessert i å ha med barn på kino eller hjem som ikke egentlig vil.

Hvis vi inviterte et barn med på kino var det fordi våre barn ønsket å se en bestemt film. Jeg hadde ikke endret film, men hadde jo ikke stusset på om noen takket nei om de hadde sett den. (Eller ikke ville se den aktuelle filmen.)

Jeg takket ganske nylig nei til en filminvitasjon selv, det hadde ikke falt meg inn å foreslå å se noe annet.

[Input]

Jeg blir glad når folk gjør det, for da viser de tydelig at de ønsker å være sammen med meg, og ikke bare bruker "har sett filmen" som et påskudd for å slippe.

[Bokormen]

Hvis tanken har vært det sosiale rundt hadde jeg nok (både til voksne og barn) spurt mer i retning om de "ville finne på noe sammen en dag."