Barn og søvn

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Og at det å amme noen i søvn skulle være galt, ja det har jeg faktisk aldri tenkt på. Minstemor ser ut til å like det, så....

Jeg skulle ønske at det gikk an å amme minstemor i søvn fremdeles. Det er det mest effektive som finnes, spør du meg. Men rundt 14-15 mnd alder var det slutt på det, og hun var like våken ved starten som ved slutten av måltidet.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg skulle ønske at det gikk an å amme minstemor i søvn fremdeles. Det er det mest effektive som finnes, spør du meg. Men rundt 14-15 mnd alder var det slutt på det, og hun var like våken ved starten som ved slutten av måltidet.

Det er min erfaring med mine to også, det gikk så fint å amme i søvn, men etter en viss alder sovnet de aldri ved puppen mer. Ganske naturlig, de blir jo mer og mer våkne og aktive og en naturlig utvikling med alder er jo at de skal lære seg å sovne selv. Så varierer jo dette veldig, når og hvordan de får det til, om de må læres, ledes eller om de bare får det til på egenhånd.

[Travolta]

Min er straks 8 mnd. og sovner ikke lenger ved puppen. Det må i så fall være i f.eks 06-tiden om morgenen og hun egentlig er trøtt. Veldig dumt!!

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg skulle ønske at det gikk an å amme minstemor i søvn fremdeles. Det er det mest effektive som finnes, spør du meg. Men rundt 14-15 mnd alder var det slutt på det, og hun var like våken ved starten som ved slutten av måltidet.

Knerten derimot ammet jeg i søvn til han var 15 måneder. Da ville jeg slutte å amme, og da kunne han legges rett over i senga og sovne av seg selv. Så for hans del bød ikke overgangen på noe problem overhode. Men; så har søvn aldri vært noe problemområde for ham heller.

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Og jeg hadde vært den første til å ta affære dersom det var noe som helst antydning omsorgssvikt, til og med hos deg på samme måte som du hos meg.

Ja, det handler om rutiner men det er heldigvis ingen baby som er lik eller som har lik problematikk rundt søvn. Alt i alt burde jeg kanskje presisert mine meninger på generelt grunnlag slik at flisespikkende Stælker ikke hisset seg opp, men jeg gadd ikke. Til syvende og sist er det hva foreldrene makter å stå i over tid som vil være avgjørende i forhold til hvor man legger seg i søvnspørsmål tror jeg. Vet med meg selv som hadde et barn som nektet å die, som var hyperallergisk og hylte store deler av døgnet at jeg ikke hadde maktet alt sammen om ikke det hadde vært for de rutinene som faktisk gjorde at han sov etter fast mønster nokså tidlig. Det var forskjell på dag og natt, til og med på hvor man sov på dag og natt. Det fungerte for mitt syke, premature barn men om det hadde funket på alle barn, nei det vil jeg ikke påstå. Jeg vil imidlertid påstå at det er vikitg å forsøke å lage en rutine som danner grunnlaget for gode søvnvaner så tidlig som mulig.

:fniser:
Det er godt at du presiserte poenget ditt, for jeg er jo enig med deg.
Jeg syntes bare du var i overkant generaliserende og siden det var deg så var det litt ekstra provoserende siden jeg vet du kan så mye bedre.

Jeg vet at du ville tatt affære hvis noe var galt fatt, og det liker jeg, det gir meg en trygghet å vite at om jeg skulle miste gangsynet så vil du være der og tenke på Lilles beste uansett. (Skjønt jeg vil tro at det aldri kommer til å skje da. )

Og ja, søvnrutiner er utrolig viktig, det skaper trygghet og forutsigbarhet.

[Karima]

Mine to barn har fått meg til å konkludere med at det eneste riktige er å være pragmatisk når det kommer til barn og søvn. De har rett og slett trengt helt forskjellig behandling for å få sove godt.

Førstemann sov helt utrolig dårlig da han var helt liten, type våknet hvert 30.-40. minutt store deler av natta. På dagtid sov han i en periode aldri mer enn 30 minutter av gangen, våknet stuptrøtt og grinete og var konstant overtrøtt. Jeg/vi møtte dette med å trappe opp "servicen" knyttet til søvn. Det var dog ikke kos og nærhet han var ute etter, puppen var uinteressant når han ikke var sulten og i vår seng roet han seg aldri. Det var stadig heftigere bevegelsesstimulering som skulle til (jeg måtte ut av senga og gå rundt i rommet i 10-15 min minst en gang i timen i løpet av natta på det verste, aller helst hadde han nok villet ha en trilletur i vogna). Etter noen søvnløse og rådville måneder gikk jeg meget motvillig med på en mild gråtekurvariant. Vi gikk ikke fra han, sto ved siden av senga og holdt han på hodet, men tok han ikke opp av senga selv om han gråt (jeg sier vi, men i virkeligheten var jeg ikke involvert, siden jeg aldri hadde klart å gjennomføre det). Etter tre dager sov ungen veldig mye bedre, dag og natt. Han trengte å erfare at han kunne sovne inn, og dermed komme seg gjennom søvnfasene, liggende i senga uten å bli bysset/båret/trillet. Han fortsatte å sove godt. Men det forutsatte at vi var strenge på rutinene og gjorde ting forutsigbare for han. Alle brudd på rutinene medførte dårligere søvn.

Lillesøster derimot, har i hovedsak sovet godt siden hun ble født, de første månedene dog bare så lenge hun hadde noens (helst min) kropp i umiddelbar nærhet. Hun kunne sove i timevis i bæresjalet og roet seg ved nattlige oppvåkninger bare hun ble lagt mellom oss i dobbeltsenga. Hun sover i egen seng nå, men har fortsatt behov for nærhet i forbindelse med søvn. Hun kan foreløpig ikke sovne alene, og vil helst ha en hånd å holde i til hun sovner. Det får hun. I hennes tilfelle har det aldri kommet på tale å være streng og innføre noen bestemte rutiner, ettersom "kravene" hun stiller er helt overlevelige. Hun har tilsynelatende heller ikke behov for rutiner og forutsigbarhet på den måten broren hadde; hun takler ferier, overganger og rutinebrudd uten problemer. Med sånne barn er det lett - og for meg riktig - å ha løsere grenser.