En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[DM]

En spørre undersøkelse gjort av Visendi for klikk.no, viser at ca 18.1 prosent av foreldrene svarte ja på dette spørsmålet:

Sitat:

Har du i løpet av de to siste årene opplevd én eller flere konfliktsituasjoner med ditt/dine barn som har medført at du reagerte mer fysisk enn du hadde trodd du kunne gjøre?

I artikkelen jeg leste sto det også at de jobber for å få endret barnelovens paragraf 30 etter høyesterettsdommen fra 2005 som slo fast at det var lov å klapse barn. Så nå er den inne til høring, og dersom den blir godkjent, så vil det bli helt forbudt å slå barn i Norge. (Jeg vet ikke hva endringene skal være? Er det noen som vet det? Skal denne ordlyden: Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. - bli endret til at det er forbudt med all vald og fysisk avstraffelse, slik at det ikke blir rom for skjønn?)

Artikkelen finner du her.

(I spørreundersøkelsen, så ønsker jeg svar på ja, selv om det ikke var til skade for barnet, bare om dere har kommet i situasjoner der dere opplever at dere tar hardere i enn dere hadde som intensjon.)

[Esme]

Jeg er overrasket over at så mange svarer ja på dette, selv om jeg regner med at det for de aller fleste dreier seg om "småting" som å ta tak i armen og at det har vært få ganger. Likevel er jeg sjokkert. Er det virkelig så vanskelig å la være å være fysisk hard mot et lite barn? Jeg mener, jeg blir da til vanlig mye mer forbannet på pasienter og arbeidskollegaer enn barnet mitt og det er da ikke noe vanskelig å la være å klabbe til de voksne.

[Nora H]

Vet ikke om det overrasker meg, men jeg synes det er horribelt at man skal klapse til et lite barn. Man klapser da ikke til voksne man er sinte på.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er overrasket over at så mange svarer ja på dette, selv om jeg regner med at det for de aller fleste dreier seg om "småting" som å ta tak i armen og at det har vært få ganger. Likevel er jeg sjokkert. Er det virkelig så vanskelig å la være å være fysisk hard mot et lite barn? Jeg mener, jeg blir da til vanlig mye mer forbannet på pasienter og arbeidskollegaer enn barnet mitt og det er da ikke noe vanskelig å la være å klabbe til de voksne.

Ja. Min teori er vel at de som har svart, har svart hvor mye de går over sine egne intensjoner og grenser, og at dette gjelder situasjoner ala: Ungen nekter å spise og sitte ved bordet og bare tuller seg, og så blir forelderen irritert og skal løfte ungen opp fra gulvet og sitte barnet bestemt ned på stolen, og så ender de opp med å røske ungen opp, for ungen var lettere og var ikke forberet og slenger litt med hodet og reagerer veldig negativt, og det hele ble mer dramatisk enn de hadde tenkt i utgangspunktet. Jeg tror overskriften er en stor overdramatisering av resultatene i undersøkelsen.
Jeg håper i hvertfall det.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er overrasket over at så mange svarer ja på dette, selv om jeg regner med at det for de aller fleste dreier seg om "småting" som å ta tak i armen og at det har vært få ganger. Likevel er jeg sjokkert. Er det virkelig så vanskelig å la være å være fysisk hard mot et lite barn? Jeg mener, jeg blir da til vanlig mye mer forbannet på pasienter og arbeidskollegaer enn barnet mitt og det er da ikke noe vanskelig å la være å klabbe til de voksne.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg har kontroll på armer og ben ja. Og jeg synes barn skal ha som en selvsagt rett at alle voksne rundt dem har den kontrollen og ikke bruker vold.

Jeg er ekstremt enkel i det prinsippet jeg har for fysisk inngripen - om jeg hadde reagert om sjefen min gjorde det mot meg så er det ikke ok mot ungene.

[Kanina]

Jeg tenkte umiddelbart at 18% var et høyt tall, men da jeg så spørsmålsstillingen så stiller det seg noe annerledes. Hvis man tar utgangspunkt i at de fleste har null fysisk reaksjon som standard, så er jo den minste overtredelse mer fysisk enn man hadde tenkt seg, og da tenker jeg ikke på klapsing eller knipsing (som jo er bevisste handlinger), men mer av typen rykke med seg ungen (som man leier i hånda) ut av butikken under et trassanfall, holde litt for hardt mens man løfter barnet unna en uønsket situasjon, el.l. Det er jo selvsagt ikke ønskelig det heller, men det blir jo noe annet enn den dystre statistikken det hadde vært om en av fem slo barna sine.

[LaLuna]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Ja. Min teori er vel at de som har svart, har svart hvor mye de går over sine egne intensjoner og grenser, og at dette gjelder situasjoner ala: Ungen nekter å spise og sitte ved bordet og bare tuller seg, og så blir forelderen irritert og skal løfte ungen opp fra gulvet og sitte barnet bestemt ned på stolen, og så ender de opp med å røske ungen opp, for ungen var lettere og var ikke forberet og slenger litt med hodet og reagerer veldig negativt, og det hele ble mer dramatisk enn de hadde tenkt i utgangspunktet. Jeg tror overskriften er en stor overdramatisering av resultatene i undersøkelsen.
Jeg håper i hvertfall det.

Jeg svarte JA på spørrisen, og det er basert på hendelser av typen DM beskriver.

[Kanina]

Jeg må si jeg er litt skeptisk til hva som er intensjonen bak en slik undersøkelse.
Er det å bevise at "alle" bruker jo fysisk avstraffelse i større eller mindre grad, derfor er det vanskelig å trekke en grense for lovverket, og derfor bør man ikke lage strengere lovverk? (Her synes jeg ikke at svarene på dette spørsmålet beviser noe som helst eller er i motsetning til det å sette en grense gjennom lovverket)
Eller: Huff, se så mange som bruker vold mot barna sine, dette beviser at et strengere lovverk vil være nyttig? (Til dette mener jeg at utbredelsen av voldsbruk mot barn er irrelevant for hvordan man bør beskytte de som faktisk blir utsatt for vold).

[Mississippi]

Jeg svarte nei!
Det betyr ikke at jeg ikke har vært sint, og kanskje litt hardhendt (som skilpadda beskriver), men jeg har aldri tatt i mer enn det jeg har hatt til hensikt. Har aldri slått eller utøvd noen form for vold, men kanskje tatt en av dem litt hardt i armen, satt dem litt hardt ned på en stol, kledd på med en vel nestemt hånd, eller liknende.

Å være slem mot barna har ingenting for seg!

[Ru]

Jeg stemte ja, og det er utfra episoder der poden har stormet ut i veien og jeg har grabbet tak i det jeg har fått tak i nærmest. Da har jeg nok tatt litt hardere enn nødvendig i ham, men da er det mer redsel og frykt for at noe skal skje, enn at jeg har vært sint. (Selv om jeg nok har vært lynende forbannet i etterkant.)

[Tallulah]

Jeg kunne også svart ja på dette, som en følge av situasjoner som Kanina og DM beskriver. Og de gangene det har skjedd så har jeg følt at jeg har reagert for sterkt, og at jeg har krysset en grense jeg helst ikke vil krysse.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.

(Ikke at jeg mener at de som sier at de har gått over grensen i det hele tatt er noe dårligere foreldre eller noe sånt, det kan like godt være at jeg har mindre ideelle grenser for den saks skyld. )

[Kirsebær]

Jeg har aldri reagert mer fysisk enn jeg hadde intensjoner om. Jeg har reagert fysisk ved å ta tak i armen på Poden, men men ikke hardere enn jeg hadde tenkt eller på noen måte som en straff. Mer for å få/holde på oppmerksomheten hans.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Jeg svarte nei!

men kanskje tatt en av dem litt hardt i armen, satt dem litt hardt ned på en stol, kledd på med en vel nestemt hånd, eller liknende.

Jeg vil tro at mange har svart ja i undersøkelsen med akkurat den samme adferden som du beskriver her.

Det var rett og slett en idiotisk spørsmålsformulering. Svaret vil vel avhenge mest av hvor god fantasi og realisme man har hatt på forhånd.

[him]

Jeg svarte ja i din undersøkelse (denne pollen) og jeg straffer ikke barnet mitt fysisk.

Jeg regner for eksempel det å heve stemmen og reise seg å gå som en fysisk reaksjon. (Jeg hadde ikke akkurat tenkt å oppføre meg slik som dette i utgangspunktet i en krangel med en fireåring: )

[ElinM]

Spørsmålet sier mer om hvilke grenser man har til fysiske reaksjoner mot barnet, enn hva man faktisk har gjort. Og da forteller ikke svarene oss så mye.

En person som syns det er greit å slå ville kanskje svart nei på spørsmålet, mens en person som syns det er ugreit å heve stemmen, ville kanskje svart ja.

Man kan gjerne tolke det dithen at en høy andel som svarer ja kan bety at de fleste setter grensene for fysiske reaksjoner lavt, samt at mange har god selvinnsikt og innser at man tråkker litt feil av og til.

[Teofelia]

Jeg svarte ja. Jeg har aldri slått, klapset eller knipset ungene, men jeg har av og til tatt hardere i armen enn jeg hadde til hensikt. Jeg har også kledd på eldstejenta med makt.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.

Du er mor til en treåring. Jeg skal ikke si "bare vent å se", for det er forskjell på unger, og noen unger har ganske sikkert ikke evnen til å provosere like mye som andre, men sjansen for at du ender opp med å bite i deg ordene om et år eller to, tror jeg er ganske stor.

Jeg har til dags dato aldri vært virkelig rasende på min 2,5-åring. Snart syvåringen, derimot … Jeg sier som Skilpadda: Jeg har aldri vært så sint på noe annet menneske som det jeg av og til har vært på henne. Hvis en kollega eller venn hadde behandlet meg slik som hun av og til gjør, kunne jeg kanskje endt opp med å gå til fysisk angrep på vedkommende.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg sier som Skilpadda: Jeg har aldri vært så sint på noe annet menneske som det jeg av og til har vært på henne. Hvis en kollega eller venn hadde behandlet meg slik som hun av og til gjør, kunne jeg kanskje endt opp med å gå til fysisk angrep på vedkommende.

Jeg kan i grunnen bare signere på denne. Og jeg hare en 4,5 åring. Når brillene mine blir grabbet og slengt vegg i mellom, etterfulgt av slag og spark og kloring, bare fordi han hadde ombestemt seg når det gjaldt pålegg på skiven ... Da blir jeg rasende, lynende forbannet. Og hadde det vært mannen er jeg sikker på at jeg kunne funnet på å kastet maten i ansiktet på ham.
Men det kan man ikke med en liten tasseladd. Da må mor taseg en timeout i stedet.

[Polyanna]

Ja, jeg syns ofte "ville jeg sagt eller gjort sånn mot en kollega" er en bra syretest på oppførsel overfor barn, men noen ganger kommer den til kort. Jeg har for eksempel aldri måttet forholde meg til en kollega som biter meg i rumpa.