Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[Skremmern]

Jeg elsker å ha småbarn rundt meg, så selv med helt fersk baby kvir jeg meg til den dagen ungene er "store". Jeg synes så absolutt hver alder og fase har sin sjarm, og jeg er innmari stolt av barna mine som ser ut til å klare seg veldig bra i denne verden. Så det er ikke sånn at jeg prøver å holde noen på babystadiet og gir flaske til seksåringen og sånn. :forsikrer: Men jeg elsker babyer og småbarn, og kan ikke for følelsen av å kvi meg litt til barna er selvhjulpne og over stadiet hvor mamma og pappa er de beste i hele verden.

Flere som meg, eller er det utelukkende glede over store barn der ute?

[Sitron]

Utelukkende glede. Men jeg kommer nok til å savne 3-4 åringene. Det er den beste alderen.

Jeg syns det er veldig deilig at ungene er blitt store, og det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg tenker tilbake på småbarnstiden med vemod. Men jeg kjenner veldig på at jeg heller vil ha dem små og under mine vinger enn at de skal vokse opp og ikke klare seg bra. Det er det eneste som er skummelt med at de nå blir store.

[Anne C]

Jeg synes det er bare deilig at ungen begynner å bli store. Jeg liker at de begynner å bli selvstendige, og jeg gleder meg til de feks kan være hjemme alene litt mens jeg er på butikken.

[Skytte]

Jeg har desperat lyst til å trykke å pause-knappen innimellom; andre dager kan jeg ikke vente til Poden er "litt" større.

[ponna]

Jeg kjenner jeg synes det er helt greit at de blir eldre. Jeg har på ingen måte lyst at tiden skal stoppe, eller at jeg har ønske om baby igjen.
Samtidig har jeg ikke hastverk heller, men nyter stadiet de er på begge to. De er 3 og 6 år.
Eneste jeg synes kan være litt utfordrende er alle disse overgangene de har, med å bli mer selvstendig. Når 6-åringe poengterer at hun SKAL gå alene til skolen, for eksempel, da kjenner jeg behovet for å ha litt mer kontroll. Etter at hun har gått til skolen alene i en periode og jeg ser at hun mestrer det utmerket, da går det greiere med meg også

[Katinka]

Enhver alder har sin sjarm og sine utfordringer, men akkurat nå synes jeg det er deilig med to ganske så store og ei litt stor.

[emm]

Pauseknapp hadde vært noe. Jeg synes tiden går alt for fort, selv om jeg gleder meg over hvor godt de ser ut til å klare seg.

Håper jeg får tatt igjen litt tapt babykos på barnebarn om en 20 års tid, hvis jeg er så heldig.

[Bokormen]

Jeg synes livet blir stadig bedre etter hvert som barna vokser til. Ikke bare fordi de greier mer selv og jeg "slipper", men jeg synes at det er nesten bare kos med store barn. Foreløpig.

[Nin]

Jeg har hatt barn i alle aldre, den eldste er nå 23 år så vi har vært innom alle fasene.
Jeg synes de er utrolig herlige hele veien. Alle aldre har sin sjarm.
Vemodig at de blir større? Hm, jeg synes faktisk det er deilig at de blir større og går over i en ny, morsom og utfordrende alder samtidig som jeg savner babyen, ettåringen, toåringen, treåringen osv hele tiden. Jeg ønsker ikke å pause at småtten blir større men jeg ønsker meg alltid en baby til når babyen jeg hadde er blitt stor.
:vurderer seriøst å gjøre noe med det:

[Che]

Jeg er veldig dårlig på babytiden - iallefall spebarnstiden. Fra de er 1,5 år er de helt fantastiske! - Jeg ser sjarmen ved de fleste aldre.

[Maverick]

Skrekkblandet fryd.

[Snippa]

Vemodig.
Det at ungene vokser så fort er skremmende også, fordi det så tydelig viser at tida bare flyr avgårde. Jeg vil sette alt i slow motion!

[Lisa]

Jeg elsker også nyfødt og babytilværelsen, og ikke minst 2-3 års alderen. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve det igjen ... absolutt

[Estrella]

Litt vemodig er det jo men utrolig deilig at han har blitt så stor nå. Han er 11 år og veldig selvstendig.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Utelukkende glede. Men jeg kommer nok til å savne 3-4 åringene. Det er den beste alderen.

Akkurat mine tanker også. Jeg er ikke fan av spedbarnstiden i det hele tatt, og denne gangen telte jeg dager til minsten ble året. Det kan liksom ikke gå fort nok til han er rundt 2,5 - 3 år, da jeg kan ta ham med på feks. kino. Men jeg savner litt den tiden når vesla var rundt 3 år gammel, og kjenner et lite stikk når jeg ser på bilder fra den tiden.
Men samtidig er det herlig at de blir selvstendige og store, vi voksne får mer frihet, det blir mindre stress i hverdagen og jeg elsker å kunne ha god kommunikasjon med de små.

[Bomull]

Per nå er jeg nok der at jeg tenker som deg, Skremmeren - det er litt vemodig. Hva jeg evt. mener om saken når jeg definitivt er ferdig med babyperioden, vil tiden vise!

[trøtt]

Både og, men akkurat nå er det bare bra at ungene blir større. Jeg blir hver dag utrolig sjarmert av min lille mann på 14 mnd, men jeg blir også hver dag småfrustrert over hans avhengighet til meg. Jeg liker veldig godt alenetid, eller rom rundt meg. Det blir det lite av med så små barn. Jeg liker likevel veldig godt kosen med de minste ungene og liker godt å se alt som skjer med de i den alderen.

Jeg syns 14 åringen er stor, men jeg syns ikke det er så veldig vedmodig. Jeg har så mange som er yngre.

[Hulda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg elsker å ha småbarn rundt meg, så selv med helt fersk baby kvir jeg meg til den dagen ungene er "store". Jeg synes så absolutt hver alder og fase har sin sjarm, og jeg er innmari stolt av barna mine som ser ut til å klare seg veldig bra i denne verden. Så det er ikke sånn at jeg prøver å holde noen på babystadiet og gir flaske til seksåringen og sånn. :forsikrer: Men jeg elsker babyer og småbarn, og kan ikke for følelsen av å kvi meg litt til barna er selvhjulpne og over stadiet hvor mamma og pappa er de beste i hele verden.

Flere som meg, eller er det utelukkende glede over store barn der ute?

Jeg er akkurat som deg, og synes det er trist at jeg ikke skal få flere babyer...
Tiden går alt for fort, og man rekker jo knapt å følge med.

Eldstemann min er snart 20 år, jeg fatter bare ikke hvor tiden har blitt av...

Får vel bare vente på barnebarna tenker jeg.

[Anuk]

Hvis jeg tenker nøye etter så er det jo litt vemodig, men aller mest er det godt. Jeg var ikke en flink småbarnsmor, sleit med å finne rollen min. Det har blitt bedre etterhvert som åra har gått. Jeg gleder meg til at hun greier seg gjennom hverdagen uten meg jeg...