Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[Chablis]

Vemodig, jeg elsker babytiden og småbarnstiden.

[Guttemammis]

Tror det er "værre" når man fortsatt har babyer eller små barn, vi hadde jo
egentlig en på vei...men som ikke fikk se dagens lys allikevel(tidlig altså).
Har ingen sterk babysyke og koser meg virkelig med 2 som nå er 5 og 6 år,
synes det åpner seg en ny verden hele tiden.
De sover hele natten, vi kan ha lange fine samtaler, vi går på kino, vi drar i
svømmehallen, de kler på seg selv, de er med på baking/forming og klarer det
meste selv, de er ute og leker alene, ringer vennene sine og avtaler besøk/treff selv.
Da yngeste var baby syntes jeg det var såååå trist å pakke vekk babytøyet og
selge babyutstyr, klarte ikke tanken på at vi aldri skulle ha en liten baby igjen.
Nå er den tanken veldig fjern og jeg kjenner ikke noe spesielt når jeg ser babyer,
annet enn at de er søte, tar meg av og til i å tenke at jeg er glad jeg er ferdig
(selv om jeg faktisk ikke hadde vært det om det ikke var for at ting ikke gikk som det skulle..).

En av grunnene til at det er aller mest deilig at ungene blir større er at det er lettere og lettere å være syk selv. Som i dag, hvor ungene har servert meg både frokost, kaffe og vafler, vasket klær og gått i butikken.

[Hasselnøtt]

Jeg koser meg med små barn, sånn alt i alt. Jeg gleder meg til baby igjen. Den eneste perioden jeg sålangt finner litt slitsom, er "gjeteperioden", der aksjonsradiusen er stor, men der hjernen og evne til å tenke konsekvens ikke henger med. Det å være på beina hele tiden og "passe på" kan være litt krevende, men det er jo bare mellom ett og to år, sånn omtrent.

Jeg ser jo også gleden ved å få større barn, men mest henger det sammen med at det også er noe nytt å lære og oppdage for meg som forelder.

[Esme]

Jeg har en treåring og en baby på vei og synes det er finfint at tiden går. Jeg synes barna blir morsommere for hver dag.

[Maz]

Jeg synes det er herlig at hun blir større, men jeg er også veldig vemodig.

[polarjenta]

Jeg syns det bare er bra, jeg er ikke så god på babyer. Jeg gleder meg til lillebror blir så stor at vi kan ta han også med på kino, forestillinger, at han ikke bare ødelegger for storebror i lek, og at han ikke river ned alt.

[Balanse]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Vemodig.
Det at ungene vokser så fort er skremmende også, fordi det så tydelig viser at tida bare flyr avgårde. Jeg vil sette alt i slow motion!

Jeg kjente meg mest igjen i HI til Skremmeren, og i Snippas ønske om slow motion. Han lærer og blir større fortere en jeg klarer å henge md, jeg ville gjerne hatt litt mer tid til å nyte og utnytte hver fase.

[Skilpadda]

Vi har jo bare ett barn, og jeg tenker liksom ikke på at vi "har barn", jeg tenker at vi "har Poden". Og når det gjelder ham, har jeg i grunnen alltid tenkt at "det er best akkurat nå". Jeg har aldri tenkt at det var bedre i fjor eller for tre år siden, liksom. Og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte å tenke sånn heller.

Jeg kan være litt vemodig når jeg ser på smårollingbilder, eller på andres smårollinger. Det er hyggelig og morsomt å ha småbarn. Men når det gjelder sønnen min, så er jeg utelukkende glad for at han er så stor, så fin og smart og selvstendig, og jeg fryder meg genuint over at han utvider trygghetssonen sin, at han klarer ting på egen hånd, og over hvor selvstendig han er i forhold til oss. Men nå har jeg alltid opplevd ham som veldig selvstendig i forhold til oss, han har egentlig aldri gitt inntrykk av at mamma/pappa er de eneste som gjelds - på mange måter føler jeg mer mye nærmere ham nå, når han er større og vi kan snakke sammen og ha ting til felles på en helt annen måte enn da han var liten.

[Veronal]

Så langt trives jeg veldig i nuet og ser ikke med lengsel fremover, men i retrospekt så ser jeg at trivselsgraden foreløpig likevel utelukkende øker proporsjonalt med alderen.

[Flubby]

Synes det er skikkelig stas med tenåring i huset også, man begynner på en måte å ane det ferdige mennesket man har satt til verden
Nå har jo jeb baby også, og gleder meg stort over at hun blir større og mestrer nye ting. Synes ikke det er vemodig, forhåpentligvis får man jo barnebarn en gang i framtida også

[Stompa]

Utelukkende en glede at ungene blir større. Jeg er nok mer laget for større unger/tenåringer enn småbarn. Det er en grunn til at jeg jobber i videregående og ikke i småskolen, for å si det sånn.

[Susse]

Deilig vemodig var et bra begrep som dukket opp i tråden. Eldstemann her blir snart 10 år og har det siste året blitt en ung mann på mange områder. Han lager middag, legger småsøsken, farter masse med kamerater og blir mer og mer selvstendig. Det er kjempemorro å følge med på, men også vemodig og rart at mammans tykke lille baby nå er en lang, råsterk kjekkas på vei ut i livet.
At vi har ei som omsider er ferdig med 3års trassen er absolutt ikke vemodig.

[Lykketrollet]

Jeg syns det er veldig vemodig at de blir store så fort. Elsker baby og småbarnsperioden.

Men jeg holdt en baby for et par uker siden, og det var utrolig godt å bare kunne levere den tilbake da den begynte å gråte.
Så akkurat nå heller jeg nok begge veier, savner litt men samtidig godt at de blir større.
Men jeg håper jeg får oppleve en baby eller to til.

[Inagh]

Er litt skrekkblandet fryd hos meg og. På en side syns jeg det er flott at Storebror begynner å bli mer uavhengig, orientere seg mot venner, ha egne - til dels sterke - meninger og slikt. På den andre siden syns jeg det er aldeles deilig at han ennå vil sitte i fanget og kose innimellom, at han syns det er stas at jeg følger ham inn på Sfo om morgenen, og ennå kommer løpende og gir meg kos når jeg henter.

Jeg nyter det så lenge det varer, for å si det slik. Det kommer tidsnok den dagen jeg får beskjed om å helst gå noen lengder foran og late som jeg ikke kjenner ham, eller den dagen han vinker hadet i døra når han går om morgenen.

[Smash]

Jeg er ikke fan av spedbarnstiden, den er bare noe jeg må gjennom siden jeg ønsker meg barn. Fra de er 18 måneder så går alt så mye bedre, og 4-årsalderen er rett og slett herlig.
Klart jeg kjenner at det stikker litt når vi ser i babyalbumene, men det er utrolig deilig å se at de vokser til og ser at jeg har formet dem på en positiv måte.

Nå er jo minsten blitt 18 måneder, og det syns jeg er en milepæl, en veldig deilig en. Samtidig ønsker jeg meg fire barn, og da må jeg evt. komme meg gjennom babytiden. Heldigvis går den fort. Vi må bare bli enige om at vi begge ønsker fire barn.

Hver alder har heldigvis sin sjarm, så jeg ser frem til både ungdomstid og det å få voksne barn. Men akkurat nå nyter jeg nuet.

[nolo]

Med ungene er det i grunnen alltid best NÅ. (Unntatt kanskje i den verste søvnterrortiden. )

[Babe]

Hver alder har sin sjarm synes jeg, også hver sin utfordring...

Jeg synes det er vemodig når barna blir store - jeg elsker spedbarnstiden og småbarnstiden. Jeg takler bedre en illsint toåring enn en trassig femåring som slår seg vrang, synes småtasser er lettere å hanskes med. Samtidig er det jo også godt når barna blir mer selvstendige... litt ambivalent ser jeg.

[Kirsebær]

Jeg syns ikke det er vemodig at Poden blir større. Jeg syns det er veldig godt. Jeg passer bedre med større unger. Men jeg kjenner jo at jeg blir rørt og beveget når han gjør småbarnssaker for siste gang og sånn
Og jeg syns det er litt rart å tenke på at jeg aldri skal ha baby/litebarn i hus igjen. Men vemodig eller trist syns jeg ikke det er.

[007]

Jeg synes det er deilig med "store" barn (yngste er 6 år) og savner ikke småbarnstiden. Det er deilig å være ferdig med barnehagen og jeg nyter å se at ungene mine er selvstendige og store.

Jeg synes det er spennende å ha en tenåring og jeg må innrømme at jeg gleder meg til ungene blir voksne.