Litt vemodig eller bare bra at ungene blir større?

[goldnugget]

Jeg er helt betatt av nyfødt-perioden! Jeg ønsker meg det igjen og igjen.....
Det er fint at de klarer seg mer selv, men da ønsker jeg meg bare flere og det orker vi ikke

[Katinka]

Utdyping:
Jeg merker vel best hvordan det kjennes når jeg opplever andre.
Småbarnsmora jeg passerte en morgen med alle bildører åpne, en baby i baksetet mens hun i knestilling prøvde å få plassert ting under barnevogna. "Åh, så deilig, jeg er ferdig med det der", var tanken idet jeg passerte.

Eller på turnering med snuppa, med en kaffekopp i handa og hvilepuls mens ei tvillingmamma ved siden av prøvde å fange inn to viltre treåringer som løp i hver sin retning. "Åh, så deilig jeg har det", var tanken som slo meg.

Samtidig har jeg vært der. Gjort mitt. Hatt blekksprutarmer og øyne i nakken. Og der og da var det helt fint. Men nå kjennes det enda bedre å ha det bak meg og noe annet i vente.

Men bestemor!? God forbid!

[Tjorven]

Det kommer litt an på barnet. Snuppa har krevet utrolig, utrolig mye av oss. Nå har vi den lengste "gode perioden" noen gang. Jeg ønsker oss ikke tilbake til "sint jente som vi ikke skjønner".

Med knerten er det helt anderledes. Vi nytter at han blir større, men vi savner også den lille kosegutten.

Noe av grunnen til at jeg ikke ønsker flere barn er at jeg ikke føler behov for nok en spedbarnsperiode.

[Leandra]

Egentlig begge deler,vemodig men likevel godt...tar meg selv i å glede meg til å bli bestemor jeg selv om ungene bare er 12-og 6-6..men kan ikke tenke aldri mer baby,derfor bestemor men selvfølgelig ikke før om minst 10 år

[Canisa]

Både og, tenker jeg.
Jeg elsker kosen i baby- og småbarnstida, men synes det er morsomt når ungene blir større. Enhver alder har sin sjarm!
Akkurat nå synes jeg det er deilig at ungene er store og selvstendige (5, 10 og 13), og at storebror er stor og ansvarlig nok til å sitte barnevakt slik at vi kan dyrke voksenlivet og hverandre mer enn vi kunne da de var små.

[ElinM]

Vemodig. Jeg elsker å ha baby i hus, og selve barseltiden med en nyfødt er bare helt fantastisk. Det er også veldig morsomt når de er 1, 2 og 3 år. Når de er 4 år begynner de å bli store og det er på høy tid med ny baby i hus. Men slik kan jeg jo ikke fortsette i det uendelige. Det er flott med store unger også, altså.

[Imma]

Denne sangen av Abba faller rett som det er inn i hodet mitt.

Slipping Through My Fingers lyrics

Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile
I watch her go with a surge of that well-known sadness
And I have to sit down for a while
The feeling that Im losing her forever
And without really entering her world
Im glad whenever I can share her laughter
That funny little girl

Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time

Sleep in our eyes, her and me at the breakfast table
Barely awake, I let precious time go by
Then when shes gone theres that odd melancholy feeling
And a sense of guilt I cant deny
What happened to the wonderful adventures
The places I had planned for us to go
(slipping through my fingers all the time)
Well, some of that we did but most we didnt
And why I just dont know

Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time

Sometimes I wish that I could freeze the picture
And save it from the funny tricks of time
Slipping through my fingers...

Slipping through my fingers all the time

Schoolbag in hand she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile...

Synes det er litt vemodig, ja. Men veldig, veldig deilig også. Og jeg ser frem til å få virkelig store unger, tenåringer, unge voksne og så selvfølgelig til å bli bestemor.

[Bluen]

Foreløpig er det vidunderlig at de blir større - rett og slett vidunderlig. Jeg har aldri vært noen babydame.

[Amelie]

Jeg syns det er vemodig at tiden vi har hatt er forbi. Klær og utstyr som ryddes vekk. Jeg nyter absolutt nuet med barna, men kan godt sette meg og mimre med videoopptak da Pjokk var baby eller 2 år - så søt og god han var da osv. Babytiden kommer jeg alltid til å savne, samtidig som det er litt godt å vite at man ikke skal begynne "på nytt" igjen (vi skal ikke ha flere). Nå gleder jeg meg heller over venninners nye babyer!

Vesla har hele tiden vært fantastisk - begge har vært utrolig greie, morsomme og trygge barn. Akkurat nå sliter vi litt med storebror og hans "tvang" med trusler, testing og trass som han samtidig lærer lillesøsteren. Trodde faktisk det skulle være over i en alder av snart 5. Men så har vi fine aleneopplevelser med film og brettspill, tall og bokstavlek, og søsknene har mange kjærlige og morsomme øyeblikk sammen.

Kan begynne å sippe når jeg hører/tenker på "Slippping through my fingers" eller "Hverdag" av Lois Jacoby. Jeg elsker den deilige, krevende småbarnstiden og gleder meg til hver dag, men enn så lenge må jeg innrømme at jeg gruer litt til at de skal gå ut alene og møte livets realiteter.

Helst vil jeg ha alt på film og hundrevis av flotte album og veldokumenterte dagbøker. Har ofte dårlig samittighet for at jeg ikke bruker tiden nok på slikt, for jeg er så redd for å glemme alle de fine øyeblikkene - jeg tror dette er den beste tiden i livet.

[Tangerine]

Vemodig ...

Da jenta mi (nå 6) var yngre, ønsket jeg alltid at hun skulle bli fort stor.

Nå når jeg har en gutt på tre, syns jeg hans trass er mye lettere å takle enn at jenta mi har oppdaget at verden ikke er så enkel som hun trodde.

[him]

Jeg synes det er vemodig, spesielt da jeg skjønte at det ikke ble flere enn to. MEN jeg har gitt ungene klar beskjed om at de må få la meg være en superbestemor. (De er litt skeptiske til meg, da. Da jeg pakket vekk babytøyet deres og sa at jeg sparte noe til de ble store og kanskje fikk egne barn, spurte eldste om jeg hadde tenkt å ta betaling fra dem for klærne. )

[Lykkex3]

Jeg elsker at de blir større. Det å gjøre helt andre ting og ikke minst å kommunisere på en helt annen måte. Jeg kan sitte lenge å bare prate med 10 åring og fasineres stadig over hvor voksen tankegangen hennes har blitt.
Dog er jeg glad for at jeg har minstemann på 3 1/2 år, for den alderen er bare morsom. Skulle gjerne hatt han der veldig lenge.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er vemodig, spesielt da jeg skjønte at det ikke ble flere enn to. MEN jeg har gitt ungene klar beskjed om at de må få la meg være en superbestemor. (De er litt skeptiske til meg, da. Da jeg pakket vekk babytøyet deres og sa at jeg sparte noe til de ble store og kanskje fikk egne barn, spurte eldste om jeg hadde tenkt å ta betaling fra dem for klærne. )

Klekkelig betalt tenker jeg. Jeg tror jeg mentalt er veldig på samme sted som deg Him. Nr tre glapp, og det er litt leit.

Jeg må føye til at jeg heller ikke er så veldig babygal av meg. Men jeg har vært glad i hver alder på sin måte. 2 åringen skulle jeg likevel gjerne hatt en tre års tid. Der vi er nå er også nydelig, siste år i barnehagen og fornuftig og god storesøster.

Lurer på hvordan jeg takler tenåringen? Jeg jobbet lenge med ungdommer på en kommunal fritidsklubb, men da treffer de deg i mye større grad som en voksen som ikke er forelder. Så det blir vel ikke det samme. Jeg håper likevel det er en verdifull erfaring å ha med seg.

[bina]

Jeg syns hver alder har sin sjarm. Og den største sjarmen er at den ene alderen avløser den andre. Jeg tror ikke jeg hadde ønsket å beholde barna på en bestemt alder, uansett hvilken alder. Det er som med årstidene. Jeg er glad i variasjonen og vekslingene.

Jeg syns derfor ikke på noen måte at det er vemodig at ungene blir større. Det åpner så mange nye muligheter, og det er spennende å se hvordan barna vokser og utvikler seg. Når man står på et nytt trinn, for eksempel ved skolestart og overgang fra barnehage, så er det "ut med det gamle, inn med det nye". Det blir jo ikke noe tomrom. Tvert i mot. Det er som om verden åpner seg opp for barna, og det er fantastisk å få dele denne utviklingen med dem.

[Crimina]

Jge har fått min dose med småbarn og babyer. Og savner ikke den tiden med bleieskift og nattevåk.

Når det er sagt så ville jeg gjerne hoppet over tenåringstiden. Den har vært tøff med tanke på eldste her i huset.

Tidligere var jeg på det punktet at jeg hele tiden ønsket meg en nyfødt liten baby. Det er ikke vemodig at barna blir store, men det er nok vemodig for mange å vite at de aldri skal få oppleve det å ha baby eller småbarn igjen. Da får man heller glede seg til barnebarna kommer.

Det som jeg sliter litt med er jo at jeg selv blir eldre. Årene går ekstra fort når man har barn, det er helt sikkert. Jeg skal aldri har flere barn, uansett hva som skjer i fremtiden.

Jeg synes det er flott å følge de eldste opp også. Det er jo så mye annet en kan finne på med store barn, med små barn begrenser det seg litt. Og forhåpentligvis blir ikke ungdomstiden like vanskelig for alle barna selv om det har vært vanskelig for eldstebarnet mitt.

Jeg er nok litt redd for at livet blir litt ensomt den dagen jeg ikke har barn boende hjemme. Men forhåpeligvis får jeg noen barnebarn og da kan jeg bli en superbestemor.

[Kate]

Alle aldre har sin sjarm. Det er fascinerende å se det vesle mennesket vokse til å bli et selvstendig individ. Jeg savner ikke babytiden, men noen ganger, når han har det vanskelig, skulle jeg ønske jeg kunne holdt han i armene mine og beskyttet han mot verden for alltid. Det kan man ikke, og det er egentlig veldig fint.

[Tallulah]

Jeg tar meg selv i å tenke at akkurat den tiden vi er i nå er den beste. Jeg er fullstendig gullfisk sånn. Jeg har aldri ønsket at Glitterbarnet var yngre, men det hender jeg på et vis har lyst til å stoppe tiden, fordi vi har det så fint nå. Også går det en periode, så syns jeg den tiden vi kom til er finest.

Jeg elsket å ha baby, og syns barseltiden var kjempeflott, og det er litt vemodig å ikke skulle ha det igjen, men vi har det jo flott som vi har det.

[Dronningen]

Jeg er helt delt.
Jeg synes det er flott at de vokser til, utvikler seg, klarer ting, blir mer selvstendige. Jeg gleder meg over det. Gleder meg over alt vi kan gjøre etter hvert også. Nye stadier.
Samtidig var helt helt overveldet da vi fikk lillesøster ovet at jeg hadde fått "det jeg mistet" på nytt. At vi skulle få oppleve det igjen.

Jeg synes hele den biten fra unnfangelse, fødsel, det første smilet, hvert framskritt, og så videre er så fantastisk flott å følge. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten og trøtt, og gleder meg til å sove hele netter. Men det altoppslukende ved barn (les: mine barn) er litt vanedannende for meg.

[emm]

Minstejenta vår sa det så godt en dag når hun og jeg var å handlet samme. Etterpå skulle vi på kafe, og på bordet ved siden av var det ei jente som slo seg illskrikende vrang. "Sånn gjør ikke jeg lenger mamma" sa hun og rynket på nesa. Nei, det der er vi ferdige med.

[Fadese]

Jeg vet ikke riktig. Jeg synes det er deilig at barna vokser til og blir mere selvstendig. Spesielt barnekjær kan jeg ikke sies å være, og hittil har jeg satt pris på at barna blir mindre avhengig av meg. Men samtidig fikk jeg lyst på baby igjen da Lillemor var 3,5. Men skyldtes det at vi planla å få to barn eller kom det av at jeg lenget etter spedbarn? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det ønsket åpenbarer seg nårt Knerten kommer i den alderen, men en vet jo aldri.