Francis Meyers lidenskap. Diskusjonstråd

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Er det så vanlig at studenter forelsker seg i veilederen sin?

Det er slett ikke uvanlig. Mannlige universitetsansatte med en smule sjarm og utseendet sånn noenlunde på sin side kan være de reneste fluepapirene.

Jeg synes Meyer selv ikke er så verst troverdig (pinefullt!), og den enorme karikeringen av de andre personene er jo til dels en følge av fortellerstilen: Alt er helt og holdent sett med Meyers øyne, og siden han er høyst selvsentrert, nokså umoralsk og totalt blind for andre, blir skildringene deretter. Dette er faktisk noe av det jeg liker best ved boka.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det er slett ikke uvanlig. Mannlige universitetsansatte med en smule sjarm og utseendet sånn noenlunde på sin side kan være de reneste fluepapirene.

Jeg har hørt at bl.a. sønnen til et mulig navneforbilde for Meyer har denne effekten på instituttet sitt i Bergen.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff

Jeg synes Meyer selv ikke er så verst troverdig (pinefullt!), og den enorme karikeringen av de andre personene er jo til dels en følge av fortellerstilen: Alt er helt og holdent sett med Meyers øyne, og siden han er høyst selvsentrert, nokså umoralsk og totalt blind for andre, blir skildringene deretter.

Godt observert!

[Tjorven]

Mosol skriver bedre det jeg prøver å si. Inkludert at Wonderboy var fra "mitt" miljø.

Særlig ventet jeg på en avslutning fra Nadia a la "De beste i blant oss". Hvis hun skulle være så intelligent, så ville hun vel ikke funnet seg i Francis sin merkelige oppførsel.

[Pepper Lemon]

Som vanlig blir jeg skuffet over slutten. Jeg er visst en enkel person som alltid håper på happy ending, hvor man ender med å leve lykkelig i alle sine dager.

Jeg lo høyt flere ganger i boken. Episoden i flyet til Bergen, hvor oksygenmaskene ble utløst, var ubetalelig. Den eldre mannen som ble blå av oksygenmangel, moren som gav sitt barn munn-mot-munn, alle som kranglet om maskene ... Og så til slutt da denne karen som snorket seg gjennom hele oppstyret. Festlig. Jeg syntes også det var morsomt med Francis' kollega som satte fast tommelen i kruset sitt. Ja, og mange flere episoder. Det var til tider også skikkelig pinlig. Francis var jo ikke tam.

Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om hvordan det gikk med David Grandes juks. Det var ille å lese om måten Francis avslørte jukset på.

Alt i alt likte jeg boken. Jeg syntes Francis var en forholdsvis troverdig figur, en bortskjemt ungkar, selvopptatt, snobbete og litt snill. Det som imidlertid var litt fjernt var at han gjengkjente en Bitte Kai Rand-kjole. Hvorfor det, liksom. Én ting var at han likte Arne Jacobsen-møbler, dyre viner og fancy blomster. Men designere av kvinneklær? Det stusset jeg på. Han som ikke en gang bodde med en kvinne. Og så Bitte Kai Rand?

Det jeg likte best med boken var hvordan lidenskapen fikk Francis til å endre seg fra å være en rimelig trøtt karakter til å bli så gæren. Den ekstreme avsløringen av jukset, reisen til Helgelandskysten for å lete etter Petter Dass' brev og duellen på tredemøllen. Ikke akkurat småtterier for en middelaldrende ungkar. Jeg syntes det var spennende jeg. Litt stakkarslig, og veldig menneskelig.

[Acsa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Et sprøsmål til: Er det så vanlig at studenter forelsker seg i veilederen sin?

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det er slett ikke uvanlig. Mannlige universitetsansatte med en smule sjarm og utseendet sånn noenlunde på sin side kan være de reneste fluepapirene.

Det er også de som har falt for sine kvinnelige veiledere. Det skjer ikke ofte, men det skjer, ja. Det skjer vel oftere at man faller litt for veilederen sin (eller enellerannen foreleser) enn at det blir gjengjeldt. Heldigvis!

Denne romanen foregår jo på arbeidsplassen min, så jeg lot meg irritere over inkonsekvensen i hvor nært det er lagt opp til virkeligheten - men så ikke gjennomført ordentlig. Sære detaljer som ingen andre enn meg irriterte seg over, helt sikkert. Som at det er før instituttsammenslåingen (blir bare nevnt som en plan i framtiden) samtidig som litteraturviterne har flyttet til Niels Treschow i stedet for at de er i Henrik Wergeland som de var i før omorganiseringen. At instituttbestyrer liksom har tilgang til studentregisteret (Yeah right! De ville jo ikke gjort annet hele dagen enn å sjekke grunnfagskarakterene til professorkollegene sine!). Og denslags. Det ga meg litt kløe.

Ellers så var det skremmende realistisk i den grad karikaturer kan være det, både studenter og ansatte. Minst like mye studentene, vil jeg si. Jeg er helt sikker på at jeg har møtt samtlige på forelesning.

Det ble jo bygget opp til et veldig klimaks på minst tre fronter samtidig mot slutten av boka, som så falt i fisk. På en måte var det litt flatt, på en annen side så føltes det for meg veldig riktig ifht. Meyers personlighet og hvordan livet hans er.

[Teflona]

Hei
Er ikke ferdig med boka, men må bare nevne en ting: de spørsmålene han stiller studentene i forelesningene sine, de er jo på nivå med de jeg stiller elevene mine på ungdomsskolen. Hadde jeg vært en av studentene hadde jeg blitt flau, men er dette tilsiktet fra forfatteren? Hva tror dere? Eller finnes det forelesere på det nivået som stiller så banale spørsmål? (har ikke studert på det nivået selv)

Jeg er akkurat ferdig med boken og må si jeg ble litt skuffet over slutten. Helt enig med andre i denne tråden at brevet Nadia fant ikke forklarer hennes snodige oppførsel.

Under lesingen tenkte jeg en del på at denne boken er en naturlig fortsettelse av Wonderboy. Wonderboy var nyrik og prangende og namedroppet merker, adresser osv, mens Meyer var "gamle penger" og var kultivert og namedroppet klassisk musikk, ærverdige nabolag og venner i riktige yrker.

Jeg synes det var artig at Langeland selv var med i boken og tydelig lot seg inspirere av Ecos forelesning ved å lage en spennende bok om det i grunnen ganske kjedelig tema, nemlig en åndssnobbete professor, Petter Dass og en kjærlighetshistorie som foregikk aller mest i hans hode. Det var et øyeblikk jeg trodde den ville utvikle seg til en slags sofies verden med de postkortene fra datteren. For meg var det en skikkelig page-turner som ikke klarte seg helt til mål.

[Røverdatter]

Da har omsider jeg også lest boka. Jeg hadde ikke tenkt til å lese den siden den ikke var kommet i pocket, men så sto den i hyllen til en venninne.

Jeg var ikke særlig begeistret for denne boka. Jeg tror jeg og Langeland har helt forskjellig sans for humor, for selv om jeg skjønte hvilke skildringer som skulle være morsomme, så lo jeg ikke en eneste gang. Jeg syns historien om brevene i kirkeklokken var helt totalt usannsynlig og at spenningsdelen av romanen var skikkelig uspennende. Dialogene med dialekter var flaue og dårlig gjennomførte. I tillegg ble jeg satt ut i flere kapitler da han nedlot seg å bruke den gamle vandrehistorien om rekeskall i gardinfoldene. Flere enkeltepisoder var totalt usannsynlige og litt ødeleggende for boka. For eksempel da Gløsbertøra fjertet og skyldte på borddamen. Like that would happen.

Men jeg syns personskildringen av Francis var troverdig og god. Og jeg likte miljøskildringene veldig godt. Jeg kjenner ikke Blindern-miljøet så jeg vet ikke hvor autentiske figurene og miljøet var, men jeg likte dem og trodde på dem. Både de ansatte og studentene i de forskjellige settingene var troverdige.

Kjærlighetshistorien var jo helt patetisk. Jeg opplevde at den lidenskapen Francis bedyret at hadde truffet han virket veldig distansert og ulidenskapelig. At Nadia oppførte seg snålt skjønte jeg veldig godt etter proffesorens mange rare former for å vise sin lidenskap for henne. Det var helt naturlig at de aldri kom lenger enn til et tørt kyss og at de gikk hver sin vei på slutten.

Boka hadde godt språk og godt driv. Jeg leste den ut på et par kvelder, og da likte jeg den ikke noe særlig en gang.

[Toffskij]

Jeg gremmet meg også voldsomt over at han tok med rekeskallvandrehistorien.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg gremmet meg også voldsomt over at han tok med rekeskallvandrehistorien.

Den husker jeg ikke. Gjenfortell, vær så snill?

Litt på siden, men nå er i det minste Petter Dass håndskrevne katekismesanger tilbake på Alstahaug. http://www.helgeland-arbeiderblad.no...cle3072974.ece

Så kulturhistorisk fikk boken er god slutt. ;-)

[Hondacrv]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Hei
Er ikke ferdig med boka, men må bare nevne en ting: de spørsmålene han stiller studentene i forelesningene sine, de er jo på nivå med de jeg stiller elevene mine på ungdomsskolen. Hadde jeg vært en av studentene hadde jeg blitt flau, men er dette tilsiktet fra forfatteren? Hva tror dere? Eller finnes det forelesere på det nivået som stiller så banale spørsmål? (har ikke studert på det nivået selv)

Jeg tenkte det samme selv: har tolket de fleste diktene han har brukt her for VK2... og det var liksom litt samme nivået på det. Kanskje vi skal ta det som et kompliment ? Syns egentlig ikke utvalget av dikt var så veldig spennende heller, satt og tenkte at "dette må da de studentene hatt på videregående"? (Før kunnskapsløftet; nå er det jo nesten ikke norsk litteratur ikgjen i tekstdelene av norskboka :konservativ og bitter avsporing: )

[Hondacrv]

Er forresten bare halvveis i boka, men lurer fælt på agendaen til Nadia...Men det får jeg vel svar på senere? Hvorfor trodde hun ikke at Francis ville snakke til henne etter den diktopplesningen hennes? Syns hun virker litt umoden...

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Den husker jeg ikke. Gjenfortell, vær så snill?

Her er en variant som jeg mottok på mail i 2004. (På tide å rydde i innboksen. )

Sitat:

Alle vet at kvinner kan være svært ondskapsfulle. Selv om mannfolk kan være kalde og lite følsomme av og til slår det aldri en kvinnes ondskap og hevnlyst.

Sitat:

En mann i 40 årene fortalte sin kone en dag at han ikke lenger elsket henne og at han hadde funnet seg en ny. Han gav bare sin kone 3 dager på å flytte ut av deres store hus.

Hun brukte den første dagen til å pakke ned sakene sine i store flyttekartonger. Andre dagen kom flyttefirmaet og flyttet hennes ting. Tredje dagen satte hun seg ned, for siste gang, ved deres vakre spisebord, med levende lys. Hun satte på litt rolig bakgrunnsmusikk og serverte seg selv 1 kilo reker, en boks med svart kaviar og en god flaske Chardonnay.

Når hun var ferdig å spise gikk hun rundt i hvert rom og la rekerestene og kaviar fint i foldene i de store gardinlengdene. Etter dette ryddet hun av spisebordet, og gjorde oppvasken. Og deretter gikk hun derifra.

Når mannen kom hjem, med sin nye unge kjæreste var det en ren fryd de første dagene. Men, sakte men sikkert, begynte huset å lukte. De prøvde alt, vasket og skuret. De undersøkte ventilasjonen etter døde mus og rotter og de bestilte inn tepperens. De hengte opp "Air Fresheners" over alt. Et vaskefirma kom for å gjøre stor rengjøring, så de fikk flytte ut i noen dager. De betalte til og med for å bytte ut vegg til vegg teppet. Men dessverre, ingenting fungerte.

For sluttet å komme på besøk. Håndverkere nektet å jobbe i huset, og hjemmehjelpen sa opp...

Til slutt var det så galt at de ikke orket mer og bestemte seg for å flytte. En måned senere, selv etter å ha halvert prisen, hadde de ikke klart å finne noen som var interessert i å kjøpe deres stinkende hus.

Ryktet spredde seg, meglerfirmaene ringte aldri tilbake til dem. Til slutt lånte de penger fra banken og kjøpte et nytt hus.

Ekskona ringte sin tidligere mann og spurte om hvordan alt sto til. Han forklarte henne så klart hele historien om det stinkende huset. Hun satt stille og hørte på alle hans klager. Og når han hadde forklart historien sa hun at hun savnet sitt gamle hjem så utrolig mye og at hun kunne tenke seg å redusere skillsmisseoppgjøret i utbytte av å få det gamle huset tilbake.

Klar over at hans ekskone ikke hadde noen anelse om hvor forferdelig huset luktet, gikk han med på en pris som var en tiendel av den takserte verdien bare hun signerte papirene samme dag. Hun gikk med på det og innen en time hadde hans advokat levert papirene.

En uke senere sto mannen og hans nye kjæreste og flirte når de så flyttefirmaet pakke ned deres ting for å flytte til deres nye hjem, alt, inkludert gardinene...

[TGM]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

. Flere enkeltepisoder var totalt usannsynlige og litt ødeleggende for boka. For eksempel da Gløsbertøra fjertet og skyldte på borddamen. Like that would happen.

For meg så er den episoden helt i tråd med resten av skildringen av Gløsbertøra den kvelden. Selv om jeg ikke har opplevd akkurat en sånn situasjon, så ser jeg den ikke som usannsynlig.
Det som virker mer usannsynlig for meg er at en sånn person skal ha jobb på universitetet, men samtidig så vet jeg jo at man har alle typer der.

Jeg kjente meg derimot veldig igjen i beskrivelsen av homo academicus, og har vel innsett at jeg er yrkesskadet jeg også selv om jeg ikke er literaturviter.

Men så lurer jeg litt på da om jeg er den eneste som faktisk ble glad da det viste seg at det ikke skjedde noe mellom dem?

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av TGM, her.

Det som virker mer usannsynlig for meg er at en sånn person skal ha jobb på universitetet, men samtidig så vet jeg jo at man har alle typer der.

Det virker ikke usannsynlig for meg.

[TGM]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det virker ikke usannsynlig for meg.

Nei, i det jeg skrev det så kom plutselig minnene strømmende på med diverse merksnodige forelesere. Problemet med Gløsbertøra for meg er at han fremstår som alt for dum.