Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

[Skilpadda]

Da åpner vi diskusjonen. Hva synes dere?

[Magica]

Jeg likte den. Den var velskrevet og hadde gode beskrivelser av relasjoner syns jeg. Den var ikke veldig fenslende, og jeg elsket den ikke, kanskje min manglende interesse for litteraturhistorie har noe med den saken å gjøre. Jeg sitter igjen med en litt deprimert følelse etterpå, litt hvor "lite" et liv er verdt.

Noen som fikk med seg hvorfor Edith reagerte som hun gjorde når faren hennes døde? Brente tingene som minte om han etc?. Jeg vet ikke om dere pleier å ha spoiler-tags i diskusjonstrådene jeg?

[Toffskij]

Det må vel være greit å ikke spoilertagge i en diskusjonstråd som denne.

[Eia]

Jeg likte den. Den minte meg om Jonathan Franzens måte å skrive på, nedtonet og litt lakonisk, men samtidig murrer det hele veien.

[Filifjonka]

Det er en stund siden jeg leste den, så jeg har ikke detaljene friskt nok i minne til å skrive så mye om hva jeg tenkte da. Jeg ble ikke så engasjert i starten, og hadde hatt høye forventninger siden jeg hadde fått den anbefalt av to som virkelig elsket den. Men etterhvert ble jeg mer revet med, den var fin og vemodig (og deprimerende med det fæle ekteskapet).

[Skilpadda]

Jeg likte den veldig godt. Den var så fint og vart skrevet, så veldig forsiktig med følelsene og opplevelsene - ja, hele livet - til Stone. Selv om livshistorien hans kunne blitt fortalt som ganske mislykket og grå og trist, synes jeg ikke den ble det likevel. Jeg markerte så mange passasjer underveis, mye av det handlet om Stoners egen opplevelse av hvor uviktig og egentlig meningsløst livet hans var, og av den underlige gleden han likevel hadde av å innse dette.

Sitat:

He took a grim and ironic pleasure from the possibility that what little learning he had managed to acquire had led him to this knowledge: that in the long run of all things, even the learning that let him know this, were futile and empty, and at last diminished into a nothingness they did not alter.

Det er lett å se mesteparten av historien hans som tragisk; forelskelsen i Edith som fører til det katastrofale ekteskapet, det nydelige forholdet til datteren som blir ødelagt av Edith, kjærligheten til litteraturen som han i så liten grad greier å formidle til noen, lærergjerningen som blir forpestet av konflikten med den fryktelige Lomax, og til sist kjærlighetsforholdet som de må avbryte. Men jeg synes ikke boken fremstiller livet hans som mislykket likevel. Kanskje fordi han selv ikke synes å se livet sitt som mislykket eller tragisk. Han kommer jo fra veldig tunge og karrige kår, og har nok aldri forventet at livet skal ha noe særlig å by på, og på meg virker det som om bare det å oppdage litteraturen og å få lov til å jobbe med dette - og med å skrive den ene boken han greier å få til - er langt mer enn han noen gang hadde tenkt på å ønske seg. Han forholder seg veldig fatalistisk til alt som mislykkes, på en måte. Til og med det at datteren hans åpenbart er ulykkelig og alkoholisert forholder han seg mildt distansert og nærmest vennlig til. Litt som det beskrives i begynnelsen av boken, når krigen starter:

Sitat:

Though he had talked about the war in Europe with the older students and instructors, he had never quite believed in it; and now that it was upon them all, he discovered within himself a vast reserve of indifference.

Og noe av det siste han sier til datteren, er vel dette:

"Poor Daddy," he heard Grace say, and he broight his attention back to where he was. "Poor Daddy, things haven't been easy for you, have they?" He thoight for a moment and then he said, "No. But I suppose I didn't want them to be."

[Skilpadda]

Edith, ja. Henne burde det jo nesten vært skrevet en egen bok om!

[Tallulah]

Jeg likte den ikke. Jeg fant den drepende kjedelig, og irriterende. Jeg likte de første sidene veldig godt, der hvor han bodde på gården, og hvor han ble sendt avgårde til universitetet. Jeg syns språket kledde den delen av boka, men trodde det skulle bli mer blomstrende når Stoner også bomstret, både intellektuelt og menneskelig. Det kan vel dog diskuteres om han noensinne blomstret menneskelig.

Frem til Edith virkelig gikk inn for å bli preggers kjedet boka meg, men akkurat den delen var jo ganske spes, og den var jo enn smule mer interessant etter det. Men jeg tror jeg irriterte meg for mye over Stoner til å virkelig like boka. For en ansvarløs dott! Først lar han foreldrene i stikken, så tar han null ansvar for å riste litt tak i Edith, og til slutt ofrer han sin egen datter for litt ro. Mens han lunter avgårde. Eneste gangen han tar et bittelite oppgjør er med engelsktimen has helt på slutten av boka, og bittelitt når Grace blir gravid. Men det ansvaret går jo fort over. Lunt, lunt.

Edith på sin side er jo Blanche Dubois. Irriterende, men allikevel med "noe". Hun må jo ha blitt misbrukt av faren sin? Ref. morens kommentar, og hennes tilintetgjørelse av farens gaver. Sett i tiden hun eksisterer fikk jeg vel mest sympati for henne, og hennes idiotiske forsøk på en slags løsrivelse.

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Jeg likte den veldig godt. Den var så fint og vart skrevet, så veldig forsiktig med følelsene og opplevelsene - ja, hele livet - til Stone. Selv om livshistorien hans kunne blitt fortalt som ganske mislykket og grå og trist, synes jeg ikke den ble det likevel.

Det er det jeg liker så godt, denne hverdagslige (som jeg synes at det er) omgangen med et ganske - for mange - betydningsløst liv. Og så rommer det så mye likevel. Både på godt og vondt.

[Toffskij]

Jeg synes det er en fantastisk bok, men ikke en som akkurat degget med mine preferanser. Jeg er en sucker for karakterdrevet og lidenskapelig narrativ, så jeg vantrivdes skikkelig gjennom den første tredjedelen av boka, side opp og side ned med kjølig distansert skrivestil kombinert med en passiv, aksepterende hovedperson. Jeg ble enda mer irritert fordi Stoner åpenbart er en mann med stort potensiale for lidenskap – Shakespeares på 300 års avstand fikk ham til å bytte spor fullstendig! – men Williams lot oss aldri være med på denne følelsen.

Men så står det: «He had never got in the habit of introspection, and he found the task of searching his motives a difficult and slightly distasteful one.» Og eureka! Der har vi Stoner. Han har tre hovedingredienser: passivitet/aksept, lidenskap og manglende introspeksjonsevner. Og de tre blander seg i ulike forhold og er årsaken til de aller fleste ulykkene hans. Ekteskapet. Den fryktelig hjerteskjærende historien om Graces oppvekst. Den akademiske nemesisen. Det skjøre og helt forsvarsløse kjærlighetsforholdet. Williams plaget meg med overlegg! Hatten av!

[Tallulah]

Jeg likte bedre å bli plaget av Catcher in the Rye, men helt enig i Stoners hovedingredienser.

[Toffskij]

Tally, jeg blir helt rasende av historien om Graces oppvekst, men jeg synes det er fantastisk skrevet. Det er 100 % in character for Stoner å bare akseptere tidas kjønnsroller og la Edith trampe i stykker far–datter-forholdet på den måten han gjør, samtidig som han er mer enn intelligent og følsom nok til å se at det vil bli katastrofe.

[Skilpadda]

En ting jeg ikke tenkte på underveis er at dersom Edith ble misbrukt av faren sin (noe jeg også tenkte på, men ikke er helt sikker på), så er jo det en forståelig - om enn ikke tilgivelig - grunn til at hun går så grundig inn for å ødelegge forholdet mellom William og Grace. Jeg mener da ikke at hun tenker bevisst at kanskje det samme kan skje med Grace (Edith virker ikke særlig bevisst på meg), men at hun føler intens motvilje mot et nært forhold mellom en far og en datter.

[Tallulah]

Jada, skrivestilen greier jo å speile Stoner ekstremt godt, det er jo en prestasjon, det altså. Jeg leste at forfatteren ser på Stoner som en "ekte helt" og det er jeg virkelig helt, helt, helt uenig i. Han er en sånn fyr som bare lar ting skje, ikke reflekterer noe særlig over det og ikke tar ansvar. Flere ganger blir han helt forundret over at andre faktisk tar stilling til ting, som f.eks. krig, kjærlighetsforhold, arbeidsforhold. "I haven't really thought about it".

Jeg ble bare så skuffet at den fortsatte slik, så klimaksløst, siden jeg likte starten så veldig godt. Men jeg er nok mer of a Steinbeck-girl.

Edith syns jeg bare var fæl å lese om underveis, og jeg håpet i grunn at han skulle banke henne opp eller ta livet av henne, men allikevel så er det jo noe der. De rare forsøkene på å finne seg selv, bli noe. Hun er i grunn en blanding av Bettie Draper og Blanche Dubois, og en ganske vanlig kvinneskikkelse, kanskje spesielt i amerikansk litteratur? Stoner lunter avgårde, mens hun lever virkelig i en ekstremt vanskelig brytningstid for kvinner.

[Toffskij]

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

Tenkte ikke heller den tanken.

[Skilpadda]

Han tar jo ansvar for det veldig begrensede området der han faktisk engasjerer seg, som er faget hans. Han tar grundig stilling i forhold til den svindlerske eleven til Lomax, og nekter å fire på prinsippene sine og integriteten sin der, også i forhold til Lomax selv senere.

Jeg er såklart enig i at det er utilgivelig å la Edith nærmest ødelegge Grace på den måten hun gjør, men ut fra tiden han lever i, tenker jeg at han ser på hva en mor gjør med sitt barn som noe han ikke kan gjøre noe med, litt som været eller naturen generelt.

[Tallulah]

Jeg tror ikke hun mistenkte misbruk av Grace, og jeg er usikker på om hun ble misbrukt, altså. Men det var jo noe med denne voldsomme aversjonen mot sex, hatet av faren, morens kommentar om at "de var mye nærere hverandre enn man skulle tro" eller noe sånt og dette egentlig uforklarlige hatet mot Stoner. Av og til tenkte jeg at det egentlig bare var Stoner som hadde bestemt at hun hatet ham, og at det var han som trodde at hun erklærte disse krigene mot ham. Kanskje det hele hadde vært anderledes om han tok igjen litt? Eller ga henne noe oppmerksomhet?

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jada, skrivestilen greier jo å speile Stoner ekstremt godt, det er jo en prestasjon, det altså. Jeg leste at forfatteren ser på Stoner som en "ekte helt" og det er jeg virkelig helt, helt, helt uenig i. Han er en sånn fyr som bare lar ting skje, ikke reflekterer noe særlig over det og ikke tar ansvar. Flere ganger blir han helt forundret over at andre faktisk tar stilling til ting, som f.eks. krig, kjærlighetsforhold, arbeidsforhold. "I haven't really thought about it".

Ja, jeg er helt enig, jeg leser ham overhodet ikke som noen helt. En ting er at han ikke tar kampene på jobb, men det han gjør mot Grace, er jo fullstendig utilgivelig. Mot elskerinnen også, egentlig. Det er jo snarere en bok om lommene av verdi i selv de kjipeste og mest meningsløse liv. Selv Ediths.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg tenkte aldri på henne som misbrukt, bare som et produkt av hårreisende overklassejenteoppdragelse. Men kanskje.

Jeg var inne på tanken om faktisk misbruk, men landet egentlig på at oppdragelsen hennes, slik den er beskrevet, er så monstrøs at det egentlig holder med bare den. Det er jo i grunnen noe av et overgrep å innpode en ung jente med et så negativt seksualsyn kombinert med total mangel på alt som ligner nyttig livskunnskap eller kompetanse.

Hvor raseriet mot faren kommer fra, er det ikke godt å si. Kanskje hun føler seg sviktet av ham, fordi han har overbeskyttet henne gjennom hele oppveksten, og så plutselig sluppet taket i henne og latt henne inngå dette katastrofale ekteskapet - og så til slutt sviktet igjen ved å først tape formuen sin og ta livet av seg?