Hva er du villig til å gi slipp på

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Utfordringen med søknadsbaserte, behovsprøvede, stønader er at det, slik det fungerer i dag, er de som har bein i nesa, er oppegående og har peiling på å finne ut av hva man har krav på sjøl, og som orker ta kampen med å søke, og så anke, som får hva de faktisk har krav på.

Skal man ha et system som er totalt søknadsbasert, må også systemet rundt dette fungere. Pr i dag, er min erfaring, at ansatte på Nav rundt omkring ikke kan sine egne regler, veit hva du har krav på - og pr def avslår de søknaden første gang, i håp om å spare litt penger her og der. Slik ramler de av, de som ikke orker sette seg inn i hva de har krav på sjøl, og de som ikke orker anke, og de som tenker: ja, ja, da må jeg ha misforstått reglene, siden Nav sa nei, for de vet jo hva de gjør.

Jeg har sittet med mangt et foreldrepar og fortalt dem hva de har krav på og hvordan systemet her i landet fungerer, da ingen har løfta en finger for å fortelle dem dette fra det offentliges side. Spesielt sliter folk som ikke har norsk som morsmål.

Så ja, søknadsbasert, behovsprøvd og spisset stønda kan være fint om det i samme slengen blir gjort en automatikk i at også de som ikke er ressurssterke nok til å stå på krava, faktisk får hva de har krav på.

:ressurssterk med bein i nesa, og har dermed så jeg er fornøyd:

Jeg er enig med deg. I tillegg blir det ofte ganske høy terskel for å få en behovsprøvd stønad. Og man trenger en spesifikk utslagsgivende årsak å slå i bordet med. En familie som av litt mer diffuse årsaker og totalbildet også har behov vil lett få avslag. Og så er folk stolte, spesielt de som ikke burde være det. Jeg har skrevet under mange søknader der familien har innledet sin søknad med "det er legen som ba oss søke". Derfor har jeg sansen for stønader som barnetrygd. Det gir seg selv at man får dårligere råd med barn i hus, og barnetrygden hjelper faktisk litt. Joda, det er endel som strengt tatt ikke trenger den, men jeg mener likevel det er bedre enn at det blir noe man må søke på og som indikerer at man har dårlig råd.

[Fakse]

Jeg gir heller slipp på luksus og (over)forbruk i hverdagen enn velferdsgoder. Her er det også lettere å sørge for at pengene når mottaker. Kjøper jeg mindre dill på shopping i morgen er det super-enkelt å sette det som blir til overs inn på konto hos Redd Barna i samme øyeblikk.

Velferdsgodene trenger man mest når man er som svakest, så de vil jeg kjempe hardt for. Så får man heller gjøre om slik at de som ikke treffer egentlige behov blir omdisponert.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Det er en veldig populistisk problemstilling. Men altså:

-Flat pensjon - ja, OK. Det kan gå an.
-Diverse sykeordninger - nei, her er jeg motstander av kutt. Fordi det vil ramme ulikt og det finnes nok av folk som ikke går til tannlegen fordi det koster selv om behovet er gedigent.
-Bort med barnetrygd og kontantstøtte.
-Gjerne høyere skatt.

...og så tror jeg ikke helt på alle som sier at "dersom pengene virkelig hadde ført til at andre fikk det bedre, gav jeg gladelig." Det gjelder kanskje deg, men det gjelder slett ikke alle i Norge. I så fall kan vi jo alle bare begynne å gi 5000 av månedslønna til Leger uten grenser eller annen bistandsorganisasjon med pene regnskaper og veldokumentert fungering. De fleste av oss har råd til det om vi forsaker så det svir.

Vi gjør det ikke, og det er sannsynligvis fordi det er mer komfortabelt.

Nå betaler jeg ganske mye til min egen pensjonforsikring hver måned, og siden jeg er sikker på at det vil føre til kutt i min offentlige pensjon når den tid kommer, så bidrar jeg på den måten til å fordele godene. Sånn ellers vet du jo ingenting om hvordan jeg gir hjelp og penger.

Annemede, det med asylinntak er jo utrolig mye mer komplisert enn hva vi har råd til å gi opp av velferdsgoder. Det er da ingen som får avslag fordi vi som land ikke har råd til å ha dem her; de får avslag fordi de ikke oppfyller kriteriene for asyl.

Hvis du mener at vi skal ta inn flere kvoteflyktninger, så er jo det også en annen diskusjon, men muligens mer knyttet til økonomi.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Sånn ellers vet du jo ingenting om hvordan jeg gir hjelp og penger.

Nei, det vet jeg ikke noe om. Men jeg står på mitt når det gjelder at det store flertall av oss selvfølgelig kunne redusert eget forbruk og gitt pengene til folk som trengte det mer.

Vi velger å la være. Jeg også. Jeg kunne bodd med familien på en ettroms, hatt tre klesskift og utelukkende spist mat fra Rimi. Så kunne jeg sendt pengene til de som trengte det mer.

[Nooria]

Jeg har begynt med å kutte drastisk i kjøttinntaket.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Hva som kunne vært fint, med et fungerende system, som missa nevner, er at dette i såfall kanskje kunne vært styrt på statlig, og ikke kommunalt nivå, slik at vi hadde sluppet å trekke lodd i det store kommuneøkonomilotteriet. Hva du får i dag av støtte og avlastning, avhenger i stor grad av hvor i landet du bor.

Det er jo forutsetningen, da. Med alle de pengene man sparer inn på å slenge barnetrygd etter folk som ikke har behov for dem og istedet sparer dem opp til å kjøpe leilighet til barna når de flytter hjemmefra (som jeg gjør) og dermed sparker videre forskjellene til neste generasjon - så kan de fordeles på barnefamilier som trenger økonomisk støtte. Da vil man ha råd til å være rundhåndet der, og saksbehandlerne slippe å være så gnitne som man må i dag.

At NAV og saksbehandlerne der ikke funker er ikke noen argument for å beholde en stønadsfinansiering som er avlegs. Snarere tvert imot.

[SpetakkelRandi]

Jeg kunne godt tenkt meg at barnetrygden ble behovsprøvd f.eks.
Og Kontantstøtte kunne man klart seg uten, for den er skikkelig misforstått.

Ellers så syns jeg vi er heldige her i landet som har et så godt trygdesystem, men det kunne godt vært strammet inn endel, så ikke folk kunne utnytte det.
Jeg vil ikke at man skal gi slipp på trygdene. F.eks trygdene jeg fikk da minsten kom til verden, gjorde at jeg fikk annledning til å ta en høyskoleutdanning. Om man skal gi slipp på dette, så vil jo folk ikke kunne klare å ta utdanning i en slik livssituasjon som min. Og man får en gruppe mennesker som man kan sammenligne med "whitetrash-mennesker" i usa, som aldri vil komme noen vei.

Det er flott at vi har muligheter for alle mennesker her i landet. Det gjelder bare å sile ut og stramme inn der hvor folk utnytter og snylter.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av SpetakkelRandi, her.

Ellers så syns jeg vi er heldige her i landet som har et så godt trygdesystem, men det kunne godt vært strammet inn endel, så ikke folk kunne utnytte det.
Jeg vil ikke at man skal gi slipp på trygdene. F.eks trygdene jeg fikk da minsten kom til verden, gjorde at jeg fikk annledning til å ta en høyskoleutdanning. Om man skal gi slipp på dette, så vil jo folk ikke kunne klare å ta utdanning i en slik livssituasjon som min. Og man får en gruppe mennesker som man kan sammenligne med "whitetrash-mennesker" i usa, som aldri vil komme noen vei.
.

Tja, jeg vet ikke helt om jeg er enig i dette. Det er jo ditt eget ansvar om du ønsker å ta utdanning før du får barn, evt. ta den etter barn på egen regning, slik mange andre gjør. Det er jo heller ingen menneskerett å ta høyere utdanning, og det er jo vel så stort behov for folk med yrkes fagutdanning f.eks.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Annemede, det med asylinntak er jo utrolig mye mer komplisert enn hva vi har råd til å gi opp av velferdsgoder. Det er da ingen som får avslag fordi vi som land ikke har råd til å ha dem her; de får avslag fordi de ikke oppfyller kriteriene for asyl.

Det som jeg prøver å få tak på, men som jeg ikke helt hvordan jeg skal klare å formidle et spørsmål som gjør at jeg blir opplyst, er disse menneskene som hauser frem enkeltindivider som har fått avslag på asylsøknader, melding om retur etc, men som hardnakket påstår at akkurat denne asylsøkeren allikevel burde få lov til å bli.

Dersom alle som kom mer eller mindre ulovlig til Norge, skulle få lov til å bli, så vil det, på et eller annet tidspunkt måtte overføres penger fra et punkt på budsjettet til budsjettet for å ivareta disse asylsøkerne, og hvor skal vi ta pengene fra?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Utfordringen med søknadsbaserte, behovsprøvede, stønader er at det, slik det fungerer i dag, er de som har bein i nesa, er oppegående og har peiling på å finne ut av hva man har krav på sjøl, og som orker ta kampen med å søke, og så anke, som får hva de faktisk har krav på.

Skal man ha et system som er totalt søknadsbasert, må også systemet rundt dette fungere. Pr i dag, er min erfaring, at ansatte på Nav rundt omkring ikke kan sine egne regler, veit hva du har krav på - og pr def avslår de søknaden første gang, i håp om å spare litt penger her og der. Slik ramler de av, de som ikke orker sette seg inn i hva de har krav på sjøl, og de som ikke orker anke, og de som tenker: ja, ja, da må jeg ha misforstått reglene, siden Nav sa nei, for de vet jo hva de gjør.

Jeg har sittet med mangt et foreldrepar og fortalt dem hva de har krav på og hvordan systemet her i landet fungerer, da ingen har løfta en finger for å fortelle dem dette fra det offentliges side. Spesielt sliter folk som ikke har norsk som morsmål.

Så ja, søknadsbasert, behovsprøvd og spisset stønda kan være fint om det i samme slengen blir gjort en automatikk i at også de som ikke er ressurssterke nok til å stå på krava, faktisk får hva de har krav på.

:ressurssterk med bein i nesa, og har dermed så jeg er fornøyd:

Hva som kunne vært fint, med et fungerende system, som missa nevner, er at dette i såfall kanskje kunne vært styrt på statlig, og ikke kommunalt nivå, slik at vi hadde sluppet å trekke lodd i det store kommuneøkonomilotteriet. Hva du får i dag av støtte og avlastning, avhenger i stor grad av hvor i landet du bor.

:heldig vinner i kommuneøkonomilotteriet - flytter ikke om så ti ville hester løper bak meg:

Inagh sier det så godt som det overhodet kan sies. Behovsprøvde ordninger fungerer godt for de ressurssterke, og overhodet ikke for de som ikke kan lese eller skrive (godt nok) norsk. Selv om jeg generelt sett er motstander av sentralisering, ser jeg at kommunene og desentraliserte NAV-systemer ikke klarer å opparbeide seg kompetanse. 4-5 regionale etater med god samordning og klare regler, mindre rom for tolkning, og helt klar finansiering, tror jeg er veien å gå.

Vi er tapere i kommuneøkonomilotteriet, men klarer å kjempe til oss ressurser likevel. Dessverre gjør det at de ressurssvake her i strøket får enda mindre.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Tja, jeg vet ikke helt om jeg er enig i dette. Det er jo ditt eget ansvar om du ønsker å ta utdanning før du får barn, evt. ta den etter barn på egen regning, slik mange andre gjør. Det er jo heller ingen menneskerett å ta høyere utdanning, og det er jo vel så stort behov for folk med yrkes fagutdanning f.eks.

Hvis alternativet er at folk skal gå arbeidsløse, så er jeg dypt uenig. Folk utenfor arbeidslivet er noe av det aller dyreste vi har. Det er bedre å koste på dem doktorgrader, om det er det som skal til for å få dem inn i arbeidslivet igjen. Noen klarer å ta utdanning på egen regning, andre makter det ikke. Den siste gruppen bør få hjelp fordi det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt i lengden. Jeg bryr meg søtten om gruppe 1 sutrer om at det er urettferdig.

Gi etter evne, få etter behov.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis alternativet er at folk skal gå arbeidsløse, så er jeg dypt uenig. Folk utenfor arbeidslivet er noe av det aller dyreste vi har. Det er bedre å koste på dem doktorgrader, om det er det som skal til for å få dem inn i arbeidslivet igjen. Noen klarer å ta utdanning på egen regning, andre makter det ikke. Den siste gruppen bør få hjelp fordi det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt i lengden. Jeg bryr meg søtten om gruppe 1 sutrer om at det er urettferdig.

Gi etter evne, få etter behov.

Det er jo ikke gitt at de kommer seg i jobb om de får aldri så mye utdanning. Skal vi sette en grense da på hvor mye hver enkelt kan få av staten?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Det er jo ikke gitt at de kommer seg i jobb om de får aldri så mye utdanning. Skal vi sette en grense da på hvor mye hver enkelt kan få av staten?

NAV har egentlig instrukser allerede i dag om at de skal foreta vurdering av arbeidsevne, og hva som skal til for å få folk i jobb. For enkelte vil ikke utdanning være riktig i det hele tatt, de vil trenge tilrettelagt arbeid på en eller annen attføringsbedrift eller arbeidstrening. Andre trenger kanskje bidrag i et års tid slik at de får tatt et fagbrev, mens f.eks. en som har fysisk slitasjeskade kan gå fra et fysisk yrke til en kontorjobb med en bachelor.

Det koster litt der og da, men samfunnet tjener det fort inn igjen når disse menneskene blir skattebetalere istedenfor trygdemottakere.

"Gi etter evne, få etter behov" betyr i mine ører at man ikke setter noen grense for hva et menneske skal kunne motta fra staten, eller hvor mye en enkelt skal betale til staten. Noen har veldig stort behov, andre har stor evne til å bidra. Det er veldig lett å spare seg til fant hvis man setter for stramme grenser, f.eks. som i denne saken: http://www.ivarjohansen.no/temaer/fu...bpa-stine.html

[rine]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis alternativet er at folk skal gå arbeidsløse, så er jeg dypt uenig. Folk utenfor arbeidslivet er noe av det aller dyreste vi har. Det er bedre å koste på dem doktorgrader, om det er det som skal til for å få dem inn i arbeidslivet igjen. Noen klarer å ta utdanning på egen regning, andre makter det ikke. Den siste gruppen bør få hjelp fordi det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt i lengden. Jeg bryr meg søtten om gruppe 1 sutrer om at det er urettferdig.

Gi etter evne, få etter behov.

Det er jo nok av jobber, er det ikke? Er det virkelig lønnsomt å ha et samfunn der det er helt OK å si neitakk til de jobbene som finnes og hvor man trenger arbeidskraft og så betale i dyre dommer for at folk skal utdanne seg til noe man kanskje ikke har særlig behov for engang? Det er jo nok av sutring fra folk med doktorgrad som ikke får jobb, eller iallfall ikke får fast jobb.

[Katta]

En annen ulempe med behovsprøvde stønader til "vanlige folk" (da tenker jeg ikke på sånne tilfeller som Inagh, men vanlige familier uten helt spesielle utfordringer) er at de på sett og vis virker litt inaktiverende på den måten at grensen for å få stønad blir stående der som en grense man helst ikke vil passere, for da taper man stønadene. (Dette er jo forståelig i og med at man oftest går gradvis opp i lønn. Jeg tror nok at ingen sørger for å beholde stønader hvis alternativet er et skikkelig lønnshopp, men å ende akkurat over grensa slik at man egentlig kommer ut i minus skjønner jeg faktisk at folk ikke ønsker).

Jeg kjenner forresten ikke så mange familier med flere barn som har så god råd at jeg ikke synes det er greit at de får barnetrygd. Men det kommer selvfølgelig an på hvor man setter grensa.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg kjenner forresten ikke så mange familier med flere barn som har så god råd at jeg ikke synes det er greit at de får barnetrygd. Men det kommer selvfølgelig an på hvor man setter grensa.

Det kommer veldig an på hvor man setter grensa, vil jeg si. Jeg tror de aller, aller fleste par (det blir annerledes med aleneforsørgere) jeg kjenner kunne klart seg fint uten barnetrygden, altså, og jeg omgås folk med "vanlige" jobbber (lønnsmessig) lærere, leger, ingeniører, helsearbeidere, butikkmedarbeidere osv. Selvsagt kommer det godt med noen tusenlapper ekstra i mnd, men veldig mange sparer jo disse pengene til barna blir større uansett.Jeg er helt enig med Missa i at dette (sparing av barnetrygd slik at man f.eks kan hjelpe med bosted når barna flytter ut) bare er med på å forsterke sosiale forskjeller.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det kommer veldig an på hvor man setter grensa, vil jeg si. Jeg tror de aller, aller fleste par (det blir annerledes med aleneforsørgere) jeg kjenner kunne klart seg fint uten barnetrygden, altså, og jeg omgås folk med "vanlige" jobbber (lønnsmessig) lærere, leger, ingeniører, helsearbeidere, butikkmedarbeidere osv. Selvsagt kommer det godt med noen tusenlapper ekstra i mnd, men veldig mange sparer jo disse pengene til barna blir større uansett.Jeg er helt enig med Missa i at dette (sparing av barnetrygd slik at man f.eks kan hjelpe med bosted når barna flytter ut) bare er med på å forsterke sosiale forskjeller.

Jo, mange kunne nok greid seg uten, men fasen med etablering og små barn er fortsatt tøff for mange selv om man har to inntekter. Det har blant annet med boligmarkedet å gjøre, lønn er ikke hele bildet. Og nå vet jeg at du mener at man kan skylde seg selv for de økonomiske følgene av å få mer enn to barn, men det i seg selv er noe som gjør at man får endel ekstra utgifter som er ganske mye større enn det ett barn koster i drift.

Jeg er med på at hvis man kan spare barnetrygden til barna blir store for boligkjøp da har man egentlig ikke bruk for den, men jeg kjenner ikke så mange som kan gjøre det, hvertfall ikke i fasen med små barn og etablering på boligmarkedet. Jeg personlig kunne greid meg uten selv om den kommer godt med også hos meg, men vi har to gode inntekter og bor i øyeblikket gankse billig selv om vi bor alt for trangt.

Jeg mener nok det at jeg synes at barnetrygd er en fin ting slik den er idag, men at det kan være greit å fjerne den gitt at det faktisk vil bli noe særlig å omfordele på en god måte. Men jeg ser ikke noe grunn til å ta dette fra mange barnefamilier som har god nytte av det hvis det ikke er noe særlig å hente.

[rine]

Katta: Jeg har sagt (såvidtjeghusker- og nåmåduikkeværesåsnurt,da ) at dersom man synes det er et stort problem at middagen må spises kl. 18.00 fordi man har så mange barn man skal følge på trening/gjøre lekser med, har man kanskje skaffet seg for mange barn. Så vidt jeg vet, har jeg ikke sagt noe om økonomi og barn, og det er jo uansett ikke dummere å ha dårlig råd pga. mange barn enn å ha det pga. dyr bil eller dyrt hus? Poenget: Klarer man å spare penger, har man kanskje ikke behov for barnetrygden, selv om det ikke akkurat er de pengene man setter av hver måned.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Tja, jeg vet ikke helt om jeg er enig i dette. Det er jo ditt eget ansvar om du ønsker å ta utdanning før du får barn, evt. ta den etter barn på egen regning, slik mange andre gjør. Det er jo heller ingen menneskerett å ta høyere utdanning, og det er jo vel så stort behov for folk med yrkes fagutdanning f.eks.

Jo ja, selvfølgelig er det ens eget ansvar å få gjort ting før man får barn, men når det ikke går som man ønsker/vil, og ting går litt i feil rekkefølge, så er det faktisk veldig ok at Norge er en velferdsstat. En velferdsstat som gir muligheter for en enslig forsørger å få tatt seg utdanning, og som igjen gir muligheter for å klare seg selv, forsørge seg selv og barna sine, og slippe å være avhengig av trygdesystemet eller jobbe på rema hele livet.

Og jeg har forresten tatt utdanningen på egen regning ved hjelp av lånekassen, som alle andre, jeg har bare fått litt ekstra støtte(overgangsstønad) av nav. Det hadde aldri gått for meg med to barn å ta utdanning uten den ekstra støtten. 8000-9000 i mnd er ikke nok for en familie å klare seg på.

Klart det ikke er en menneskerett, det har jeg aldri sagt, men at Norge har slike muligheter, hjelper mennesker å få bedre liv, og hever kompetansen i samfunnet, og som igjen gir tilbake noe i skatteposen. Vinn-vinn situasjon.

[SpetakkelRandi]

Hvis man føler man kunne klart seg uten barnetrygden, så er det et tegn på at den bør behovsprøves ut i fra inntekt. Det burde vært gjort for lenge siden.