Sliter dere med å finne mat alle liker?

[Candy Darling]

Jeg synes det er å snu det hele på hodet. Menyen er jo "ordentlig" fisk, mens barna får fritak og får burger. Personlig synes jeg at jeg setter et bedre eksempel ved å velge bort usunne alternativer, selv om barna får noe de klarer å få i seg.

[Charlie]

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

Jeg bare spør jeg: Tror du at jeg juger når jeg sier at jeg kastet opp og brakk meg av enkelte typer mat da jeg var barn? Burde jeg blitt tvunget mer og så ville det gått over? Dette skjedde helt fra jeg begynte å spise fast føde. Burde moren min tvunget babyen sin til å spise tomater når de kom i retur hver eneste gang? Kanskje i solidaritet med de fattige i Biafra?

Ting som skal ut og inn av kroppen til barn altså. Så himla lett å mene noe om når man får det til selv.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

For et tullete innlegg. Jeg har to barn. De er helt forskjellige i matveien. Den ene spiser det meste hun blir tilbydd, den andre strever med en del slags mat. Hos oss er regelen at vi tilbyr, og de bestemmer selv hva de skal smake på. Mannen min og jeg er altetende. Kan du forklare forskjellen på mine barn, hvis du mener at kresenhet er kulturelt betinget og lært av foreldrene?

[noen]

Ja, og vi lirker også den kresne med museskritt til å smake på nye ting, men jeg ser at selv etter å ha smakt på samme mat 20 ganger er det ikke sikkert at hun klarer å like det. Samtidig er jeg helt sikker på at det går seg til.

Jeg har forresten en god (voksen) venn som er veldig kresen. Jeg lager minst mulig fuzz rundt det og tilbyr mat jeg vet kan falle i smak.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

"Får ikke lov å bli kresen". Jeg lurer veldig på hvordan du tenker at dette er noe man som forelder kan styre. Det er tydelig at du har barn som er enkle i matveien.

Jeg tror vi har prøvd det aller meste som er å prøve, vi behandler våre tre barn likt, men har altså to med genuin matglede som spiser det meste og ett ekstremkresent barn.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

Folk ER forskjellig. Noen er mye mer glad i mat enn andre, og noen er mye mer glad i visse typer mat. Noen bryr seg mer om mat, og noen er mer følsom for konsistenser og smaker.

Og jada, vi er flinke og øver og prøver og tester masse forskjellig, og de fleste lærer seg å like en hel del. Mange er alt-etere fra dag 1, mens mange vokser seg (nesten) dit. Noen er nesten helt uinteressert i mat!

De aller fleste folk jeg kjenner og refererer til som er over 10 år (eller 5) er veloppdratte folk som spiser det de får servert og forsyner seg med det de liker, ingen brekker seg eller hyler at de ikke liker, så jeg syns det er veldig mange her (alt-etere) som svartmaler veldig de som ikke har samme (enkle) forhold til mat som dem.

Og da snakker jeg ikke om mennesker som pga diagnoser eller annet kun spiser grøt og pastaskruer.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

For en tåpelig refleksjon.

Vet du at vi faktisk bor i et I-land, og at vi oppfører oss deretter fra fødsel av?
Selvfølgelig hadde ungene våre spis kokt ris eller barkegrøt dersom det kun var det man hadde tilgang til, men nå er det altså ikke tilfellet.

Min filosofi er nok nesten det motsatte av din, jeg har råd til å spise god mat, og det er noe av det jeg prioriterer aller høyest, langt forbi både reiser, fine biler, dyre vesker og klær, og noe av det jeg har curlet min mann og mine barn på aller mest.
Sier de at de ikke liker noe så er det helt greit for meg, det betyr ikke noe for meg om jeg lager ris i tillegg til potet eller 2 sorter saus til middag.
Og så fantastisk hyggelig det er å dele et måltid når aller nyter maten sin.

Jeg tror det er kun 1 ting jeg har såpass trøbbel med at jeg ikke helt greier å beherske meg om jeg inntar det, og det er hvitløk.
jeg synes faktisk det er så fælt at jeg må ha det ut av munnen straks eller begynner jeg øke spyttproduksjonen, som altså er forstadiet til oppkast.
Jeg kan derfor god forstå andre som virkelig har trøbbel med enkelte matvare, og de har min fulle sympati.

Jeg kjenner to av brukerne her inne som har ekstremt kresne barn og jeg må knegge over utsagnet ditt om at kresenhet er noe man lærer av foreldrene sine. Det er virkelig ikke tilfelle med de to jeg kjenner i alle fall, og hadde det vært meg en slik spørsmålstegn var stilt ved, hadde jeg nok vært enda mer provosert over innlegget ditt enn jeg er nå.

Forøvrig synes jeg at det er en uting å legge seg opp i andre folk sine matvaner, det gjelder både kresne, allergikere, de som har en overbevisning som berører kostholdet og sikkert mange flere.
Hold fred og spis din egen mat, og la andre få ha matvanene sine for seg selv.

[frukt]

Godt sagt Nextlife.

[Guava]

Svigermor vokste opp under trange kår og har snakket mye om å presse i seg mat som hun fikk brekninger av. De måtte fordi de faktisk ikke hadde særlig til økonomi og ungene måtte få i seg mat, men noe av den maten skyr hun unna i dag Pga dårlige minner.

Smak er definitivt ikke bare et bevisst valg og vane.

[Polyanna]

Jeg startet ut med "tilby og så får man spise det man liker av det som står på bordet", fordi jeg virkelig ikke ville presse barn til å spise mat de ikke likte (jeg måtte spise potet hver jævla dag i hele barndommen, og jeg liker det fortsatt ikke). Men jeg måtte ta et steg tilbake og revurdere strategien da det viste seg at barna heller ikke ville spise mat de bare "ikke likte så veldig godt", selv når alternativet var å være sultne (noe som gikk ut iver alle, siden de to eldste er blodsukkervrak). Jeg fikk en aha-opplevelse da jenta ble hysterisk av sult på vei over et fjell uten butikker eller bensinstasjoner, og nektet å spise de der ferdigpakkede knekkebrødene vi hadde med, fordi hun ikke likte dem.

Etter det har vi også øvd på at "man MÅ ikke like maten for å spise den, noen ganger må man bare ha mat fordi det trenger man, og så får man bare døtte det ned". Ikke mat de vemmes av, åpenbart, men mat som er litt traurig eller smaker litt rart eller har litt uvant konsistens, det kan man øve på toleransen på.

Jeg syns vi har en god balanse nå, men du skal ikke se bort fra at de kommer til å skrive frustrerte innlegg på forum om noen år om at de måtte spise salat.

[Polyanna]

Og mamma forteller også om mat hun ikke orket å spise, hun vokste også opp i veldig trenger kår, der det så definitivt ikke kom alternativer når man ikke orket kokt flesk. Da var man sulten til neste måltid, også når det innebar å stå ute med tungt kroppsarbeid i mange timer i mellomtiden.

Verden går da gudsjelov fremover.

[Røverdatter]

Men, er det ikke åpenbart at det er stor forskjell på ikke ha lyst og å ikke like? Ungene mine må også spise av alt som står på bordet, men de er jo ikke kresne. De foretrekker enkelte typer mat så klart, men det er jo stor forskjell på det og å ikke klare å spise maten fordi man virkelig ikke liker den eller brekker seg.

Jeg tror vi diskuterer helt forskjellige ting i denne tråden. Jeg håper iallefall det, for jeg unner ingen barn å bli tvunget til å spise noe de omtrent ikke klarer å svelge.

Jeg tenker også når vi nå bor i et høykostland og har god tilgang på mat så er det greit å forholde seg til det. Så får heller de med kresne barn ta de problemene som kommer om det en gang blir matmangel og sult.

[Tjorven]

Røverdatter: Vi ser at knerten har slitt mye med mat. Mer enn vi kan forstå. Vi tvinger ham aldri til å spise ting han virkelig reagerer på, men hvis det ikke hadde vært noen som helst form for tvang, så hadde ungen bare spist biff. Så vi lirker med museskritt, og håper at det blir bedre på sikt. Og det har virkelig blitt mye bedre. Han reagerer mye mindre nå enn han gjorde før. Og noen ganger (dog ikke særlig ofte) møter han på nye ting han faktisk liker veldig godt på første forsøk. Tenk hvis han aldri hadde prøvd?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Røverdatter: Vi ser at knerten har slitt mye med mat. Mer enn vi kan forstå. Vi tvinger ham aldri til å spise ting han virkelig reagerer på, men hvis det ikke hadde vært noen som helst form for tvang, så hadde ungen bare spist biff. Så vi lirker med museskritt, og håper at det blir bedre på sikt. Og det har virkelig blitt mye bedre. Han reagerer mye mindre nå enn han gjorde før. Og noen ganger (dog ikke særlig ofte) møter han på nye ting han faktisk liker veldig godt på første forsøk. Tenk hvis han aldri hadde prøvd?

Men det er jo det jeg mener. Man må jo se hva som er "ikke like" og "ikke ha lyst på". Det er to forskjellige ting. Fysisk reaksjon på mat hos små barn er en temmelig grei indikasjon på om det er det ene eller det andre.

Men for all del, folk er forskjellige. Jeg har mine egne erfaringer med meg selv og er glad for at mine barn ikke er så kresne som jeg var. Jeg er også glad for at jeg slapp å spise mat jeg overhodet ikke kunne like, for da var det heller ikke noe problem å smake på ting. Så lenge jeg visste at jeg bestemte selv om jeg skulle spise opp. Det eneste jeg "måtte" spise var ting de visste at jeg likte fordi jeg hadde spist det før. Kokte gulrøtter feks. det fikk jeg hver dag tror jeg.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget?

Kanskje for noen, men ikke for meg ihvertfall. Jeg er vokst opp i en familie der man MÅTTE spise en av hver ting til dagens middag. ALDRI unntak hvis man ikke likte, hoppe over måltid var heller ikke aktuelt. Jeg var et kresent barn. Jeg har aldri hørt mine foreldre nevne noe om mat de ikke liker. De spiser alt, så vidt jeg vet.

For øvrig har jeg ett barn som spiser tre typer grønnsaker, og som kastet opp da han frivillig spiste en bit blomkål (fordi han sda skulle få dessert etterpå). Det andre barnet på 5 spiser tomater som snacks, blåmuggost, brie, oliven og løper til bordet for å få smake på ting hun ikke har smakt før.

Verden er ikke svart-hvit.

[Mex]

Jeg kan anbefale disse produktene fra Lerøy om man føler at det tar for lang tid å panere fersk fisk selv:
https://www.leroyseafood.com/no/Forb...t-Torskefilet/
https://www.leroyseafood.com/no/Forb...Torskenuggets/
Mye bedre enn fiskepinner (som smaker papp!) og lettvint på travle dager.
Jeg serverer ofte med ovnsbakte potetskiver (kjøper små lyse poteter som jeg koker i 5-10 min først, heller av dem vannet og slenger dem i ovnen i 10 min (grill) med litt krydder på. Ungene aksepterer dette som erstatning for pommesfrites (eldste må ha de skrelt, så jeg skreller ofte noen av potetene), og så lager jeg en erterpurre til. Den spiser dog stort sett bare meg og mannen.

[Bokormen]

Poden vår var av typen som måtte smake nye ting en del ganger før han likte det. Om vi ikke hadde lokket og lirket litt da han var mindre hadde han hatt et mye smalere reportoar enn han fikk. (For han var det helt typisk at første gang ble det med den ene biten, men femte gang eller så spiste han alt.)

Jeg forventer ikke at noen, stor eller liten, skal spise noe en brekker seg av. Men jeg hadde heller ikke godtatt at de "ikke likte" ting hjemme som de spiste i barnehagen.

[Bokormen]

Det er vel ingen som mener å sitte på en universalløsning her? Det vil jo alltid være noen som har helt reelle problemer med mat/søvn/oppførsel/hva som helst? Det betyr likevel ikke at det ikke finnes mange (som oss) som havner i en slags mellomkategeri mellom at alt har vært superenkelt og gått på skinner, men hvor man likevel selv kan styre en del av utfallet. Er det slik at man bør unngå å fortelle hva som har fungert hjemme fordi man da støter de som sliter med noe, og har prøvd "alt"? Det at man deler noe betyr da slettes ikke at man tror det fungerer for alle? Men at det i de mange problemstillinger er mange som faller i kategorien mellom "går på skinner" og "kunne trengt profesjonell hjelp" tror jeg like fullt.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det er vel ingen som mener å sitte på en universalløsning her? Det vil jo alltid være noen som har helt reelle problemer med mat/søvn/oppførsel/hva som helst? Det betyr likevel ikke at det ikke finnes mange (som oss) som havner i en slags mellomkategeri mellom at alt har vært superenkelt og gått på skinner, men hvor man likevel selv kan styre en del av utfallet. Er det slik at man bør unngå å fortelle hva som har fungert hjemme fordi man da støter de som sliter med noe, og har prøvd "alt"? Det at man deler noe betyr da slettes ikke at man tror det fungerer for alle? Men at det i de mange problemstillinger er mange som faller i kategorien mellom "går på skinner" og "kunne trengt profesjonell hjelp" tror jeg like fullt.

Det er selvsagt all grunn til å fortelle om gode mekanismer for å øke gode opplevelser rundt matbordet. Spørsmålet er om "ikke la barnet ditt få lov til å bli kresen" kan regnes som en mestringsstrategi.