Vår forbrukerhverdag

[banana]

Jeg fant egentlig ikke et passende underforum, så jeg legger det her. Feel free to move it.

Jeg har for andre gang på en uke vært på Extra Leker og kjøpt bursdagsgaver. Til egne og andres barn. Jeg blir nesten kvalm av meg selv og forbrukersamfunnet når jeg går der. Det samme skjer hvis jeg går i endel andre butikker som selger ting som er veldig langt fra livsnødvendige.

Poden er 9 år, og rasende fordi han ikke få rkjøpe IPod for bursdagspengene. Han har en IPod Nano (er det dét det heter?), han har forsterker så han kan bruke den på rommet på høyttalere. Han bruker den aldri. Interessene skifter med vindretningen, og leker han ønsker seg så mye at han nesten er villig til å gå i krigen for dem er glemt uka etter at han har fått dem. Vesla på 5 år synes det er urettferdig at hun bare har 3 eller 4 barbiedokker. Forøvrig har hun rommet fullt av all slags stæsj og leker, alt med den fellesnevner at det sjeldent blir brukt. Vi har ingenting å gjøre høres så altfor ofte.

De vil at vi kjøper, kjøper, kjøper.

Jeg skammer meg over forbrukermentaliteten de opplæres til å ha. Vi er ikke tapt bak en stol selv heller, naturligvis. Vi kjøper det vi trenger, og helt sikkert mer til. Vi har det romslig økonomisk, men er nokså bevisst på hvordan vi bruker penger. Vi har en "regel" at vi alltid skal tenke oss om et par ganger: "er dette noe jeg virkelig trenger og vil ha glede av". Men selvsagt er vi forbrukere. Så det holder.

Jeg blir gal av dette. Bursdagene til ungene er en øvelse i å øke lasset med mer eller mindre brukelige leker og ting, som går i glemmeboka like fort. Å kjøpe gaver til andre bursdagsbarn gjør jeg regelmessig, med en sur bismak - ikke pga. pengene men fordi jeg lurer på hvorfor vi gjør slikt som ikke gjør oss eller barna lykkelige. Jeg har en følelse av at det bare øker begjæret. Kvantitet har overtatt for kvalitet på så mange fronter. Vi vil ha ting billig, og vi vil ha mye. Ungene lærer av oss. Jeg vil så gjerne motvirke dette, men føler meg ensom med min dårlige samvittighet som forbruker. Alle skal ha hytte og båt og Ipad og flere tv'er og minst to biler og diger villa. Hagemøbler på tre sider av huset, barnerom som renner over av ting.

Ting, ting, ting. Det går feil vei med oss mennesker, gjør det ikke? Jeg vet ikke hva jeg ville med dette. Det er et hjertesukk, jeg gremmes over meg selv, barna mine, samfunnet. Dette forbruket av ressurser er mer galskap enn jeg har ord for å uttrykke.

[Katta]

Jeg er veldig enig, jeg kjenner følelsen. Og jeg synes også mine egne barn er kvalmende til tider når de skal ha legosett nr 1 million og har skuffa full av lego som ikke er i bruk. Og de vil ha, vil ha, vil ha. Vi er jo ikke så mye bedre selv vi voksne, vi har alt for mye ting. Som ikke brukes. Av og til får jeg lyst til å hoppe av kjøpekarusellen, men det er ikke så lett å få til det heller.

[Avatar]

Jeg har ryddet et barnerom i dag, rommet de to yngste deler, og hat tenkt samme tanken som deg i dag. Jeg syns det er for jævli, og skal i hvert fall selv gjøre en innsats for å forbedre oss.

[Hot Lips]

Amen. Sitter i skrivende stund og skuler bort på gavehaugen som snuppas 18 små venninner har etterlatt seg etter seksårsdagen. Plastikkræl i masse embalasje. I morgen kan ikke frøkna gjøre rede for halvparten av det, og hun kommer garantert ikke til å leke med mer enn en femtedel.

[D'Arcy]

Jeg holder på å rydde i Ungens gamle leker og jeg er helt med på det du skriver. Jeg skjønner ikke hvor alt kommer fra, massevis har aldri vært brukt og lykken er _alltid_ et nytt Lego-sett selv om han stort sett har nok lego til å holde en relativt stor barnehage i drift.

[Stellebord]

Å vri hodet for å komme på noe ungene kan ønske seg til jul og bursdager føles rett og slett absurd.

Jeg vet at vi er en bevisst familie. Vi kjøper så mye vi kan av klær brukt, prøver å begrense, tenke oss om, kjøpe kvalitet. Likevel er barnerommene fulle og ungene trenger ingenting.

Og sier jeg til venner og familie at ungene ønsker seg klær eller fornuftige ting, er det faktisk flere som vegrer seg for å kjøpe det. De vil jo kjøpe noe som er gøy, må vite.

[millact]

Kjenner meg litt igjen, men forsøker å ikke kjøpe ting jeg ikke tror blir brukt. Leker som de er vokst fra gis til Ukraina og venners barn, samme med klær, så dermed har jeg litt bedre sammvittighet.

Har en gutt som snart fyller 3 og kan ikke komme på hva vi skal ønske til han. Hvor mange biler trenger liksom en 3-åring?

[banana]

Jeg mener ikke at dette bare gjelder ungenes forbruk, eller kanskje bør jeg kalle det vårt forbruk på vegne av ungene, altså. Det gjelder også oss voksne.

Jeg synes det er utrolig vanskelig når vi bor midt i et område med svært kjøpesterke familier, og er det selv også. Det er vanskelig å argumentere med forbrukersamfunnet når "alle" har IPod, IPad, trampoline, basseng osv. Jeg vil at vi ikke skal kjøpe en masse selv om vi har romslig økonomi. Vi blir ikke lykkeligere av det. Og dette handler ikke om at jeg er gjerrig, ikke misforstå. Det handler om at jeg blir kvalm av forbruksfenomenet. Trenger mannen tre sykler, f.eks.? Hvorfor sier folk til meg "kjøp ny da vel, den er jo 12 år gammel!!" når jeg sier at jeg blir irritert fordi ingen (inkl. meg selv) klarer å justere giret på min flotte (men ja - 12 år gamle) Trek hybridsykkel, som jeg har elsket fra dag 1 og fortsatt gleder meg over hver gang jeg glemmer at giret jukser. Det er jo galskap å kjøpe ny sykkel fordi giret er vanskelig å justere riktig??

[Stellebord]

Men banana, det er jo så gøy med noe nytt!

I to dager.

[Malama]

Sitter her ei knapp uke før vi skal feire treårsdag, og nikker gjenkjennende. Vi bedriver nemlig hodevridning for å finne ut hva vi skal gi ham.

Han har kommet med et eneste ønske, eller to. Han ville ha sjokoladekake, og en pakke med en Lynet Mcquuen-bil i. Sjokoladekake fikk han den dagen faren hadde bursdag, så nå gjenstår Lynet.

Jeg ser meg rundt i stua, det flyter over i alle retninger. (Vi har det meste av leker i stua, siden huset vårt funker best slik.) Det er bøker, det er duplo, det er faktisk for det meste "kvalitet", men sannelig er her massivt med kvantitet også!

Og på lekebutikken sto vi og tittet på Lynet-duplo og stor brannbil-duplo... Men hallo, han har ganske mye duplo fra før... (Men han leker med det da, særlig bilene, men også dyrene, og han bygger tårn (og min bokstav) med klossene.)

Heldigvis har i alle fall mine foreldre absolutt ikke noe mot fornuftig gave. Eller, de gir ham NOE som er gøy også, men mesteparten av pengene får jeg ta med meg på janusfabrikkens utsalg og finne ham ulltøy til vinteren, siden han har vokst ut av en del fra i fjor. (Og jeg får gjøre tilsvarende for Mikro, men da julegaven hennes, som vi får lov til å ta i bruk før jul, siden hun ikke har brusdag før i februar, og da trenger hun ikke nye ullklær) Nå er vi bare kommet til det nivå at med arv (vi arver en del tøy ja, og ull arver hun også en del fra Knerten) så trenger antakelig ikke Mikro noe særlig ull, og mine nevø som mamma skulle kjøre samme løsing på, får bruke det Knerten har vokst fra (så får altså Mikro igjen bruke det han vokser fra igjen)

Så ja, huset flyter over av leker.

Men hva sier det ikke egentlig om den absurde forbrukermentaliten hvor vi har alt, at til bursdagene våre (vi voksne) fikk både jeg og mannen penger av mine foreldre, og "supergavekort" av svigerfar? For vi klarte ikke hoste opp et eneste fornuftig ønske over noe vi trengte. så svigermor ga oss en gave da, deriblandt fire dusjhåndklær, vi har jo bare allerede flere enn vi har plass til i hyllene våre...

[Benzo]

Kjenner meg godt igjen, banana. Ungene har så mye "ræl" at de ikke klarer å leke med noe som helst. For øyeblikket har de omtrent ingen leker hjemme, da alt er pakket ned til flytting. Lillebror har Kaptein Sabeltann skuta og et lekekjøkken, storesøster noen barbiedokker og et par Pet shop. Nå leker de med det, sutrer litt over at de ikke har noen leker fremme, men de bruker det de har. Vurderer sterkt og ikke pakke opp de ørten kassene vi har i boden når vi flytter inn i det nye huset.
Vi voksne har også nok at dupeditter og "kjøp ny, i stedet for å reparere" er en slager her i huset også. Til å bli kvalm av. Vi har en del Ikea hjemme og jeg merker at det er veldig lett å kjøre på dynga eller gi bort ting som egentlig ikke er ødelagt, men som vi er lei av. Heretter skal vi satse på solide og tidløse møbler, så blir det litt mindre sløsing på den fronten i hvert fall.

[Malama]

Vi kjører ikke på dynga bokhylla vi fikk av en kollega av mannen som ikke hadde plass til den lenger engang, og slett ikke ikea-møblene våre, vi har ikke klart å kaste ut sofaen vi overtok etter mine besteforeldre heller. De hadde katt, og den har kloret ut noen tråder, og begge ungene har spydd i den. Og ja, vi har deretter vasket og vasket til vi fikk bort lukta da.

Så sånnsett er det ikke kjøp og kast, men huset sprenger snart, for det blir "kjøpe og hanstre" i stedet...

[Thomas]

Vi må jo holde de økonomiske hjulene i gang.. ved å kjøpe masse skrot vi knapt bruker.

Tøtta har så masse leker at jeg blir helt oppgitt. Og jeg syns ikke jeg kjøper så voldsomt mye...

[Fakse]

Reflekterer jevnlig over det samme. Prøver å være "flink", men synes det er vanskelig. Det jeg synes vi har fått til er en ønskeliste som fungerer. Når vi i løpet av året vurderer å kjøpe oss noe, diskuterer vi ofte om vi trenger å kjøpe det nå, eller om vi kan sette det på ønskelista. Fint for oss, for vi får ting vi faktisk trenger, og fint for de som skal gi oss gaver, for de får gi oss noe vi blir glade for. Jeg ser også at det smitter, flere rundt oss har blitt obs på at vi får så fine gaver, og at det er fordi vi er flinke med ønskelista, så blant annet søster har begynt med det samme.

Jeg skriver også liste med ideer på gaver til de som ikke ønsker seg noe. Har lista på telefonen, sånn at jeg kan notere når jeg kommer på det (ofte når vi er på besøk). Og om jeg ikke har noen ideer, så forsøker jeg å gi bort ting som kan brukes opp, spises eller en opplevelse.

Det løser ikke hele problemet, men det løser i alle fall litt av det...

[silje]

Ja, dette har jeg tenkt mye på. Det er veldig vanskelig å få "gjennomslag" for hos de som fortsatt er på "kjøpekjøret". Min mor og hele min svigerfamilie er der...

Jeg drømmer om gavefri julefeiring. Tenk så hyggelig og stemningsfull adventstid og jul en kunne hatt om en slapp unna gavemaset.

Det er jo INGEN som trenger noe som helst. Ungene klarer ikke å komme på en eneste ting de kan ønske seg. "Problemet" blir overført til oss voksne og skaper et unødvendig stressmoment.

Når det er sagt så er våre barn de minst kravstore jeg vet om. De ber aldri om å få noe som helst. Så kjøpepresset er 100% skapt av kjøpelystne bestemødre.

[Katta]

Toern skal ha bursdag i september. Da blir han åtte. Jeg har bestilt radiostyrt bil fra min far. Det er det eneste han ønsker seg i tillegg til penger. Svigers er et problem i så måte, de vil gi han en ting. Jeg aner ikke hva. Jeg har ofte fått penger og kjøpt noe han trenger, og han er grei sånn, han godtar det glatt. Men disse besteforeldrene vil liksom konkurrere om Den Kuleste Leken tror jeg.

[Balanse]

Jeg bruker mye tankearbeid på disse problemstillingene for tiden. det gjør meg misfornøyd og kvalm at jeg bruker så mye tid og penger på å kjøpe når livet egentlig handler om helt andre ting.

Det er ganske betegnende at jeg har jobbet med å renske huset for ting i 13 måneder nå, fylt to konteinere, kjørt ørten lass til gjenbruk eller søpla, og fremdeles er det nok å ta av. Seksåringen klarer ikke å kaste eller gi vekk leker, så det er sjeldent vi får noe ut av huset. Jeg har pakket alle lekene hans i diverse "Stabla"-kasser fra Ikea denne uken, og kassene fylte et helt rom. Han leker nå bedre enn noensinne, med lekene i de få eskene han fikk beholde på rommet sitt.

Jeg har klart å identifisere hovedbarrierene for å gjøre noe med problemet for både liten og stor her i huset:
TID
LATSKAP

Jeg er for LAT til å planlegge middager langt frem i tid, dyrke mine egne tomater/urter/poteter, og har ikke TID til det heller. I stedet kjører jeg til butikken hver dag og panikkøper ting som altfor ofte går i søpla, fordi jeg ikke fikk tid til å lage noe av dem. Eller hadde vært for LAT til å planlegge og derfor manglet noen ingredienser når jeg skulle lage noe av råvarene. (Jeg overdriver litt, men det er slik jeg følger det når jeg blir kvalm av meg selv.)

Jeg har kjøpt meg voksentid (rydde, ordne, fikse) ved å kjøpe leker. Vondt å innrømme, men også forståelig, fordi tidsklemma er ekstra hard når man er alene. Det er bare det, at det forsterker bare både klemma og misnøyen.

Det er flaut å innrømme at vi har vært dårlige på ekte lek og kreativitet lenge, men here goes med noen eksempler på hva jeg tror nærmer seg løsningen hos oss, og som har manglet lenge:

Seksåringen her glemmer gjerne leken han spurte om hvis jeg bruker litt TID med ham og finner på nye utfordringer eller viser ham noe han ikke kunne. Det er egentlig ikke viktig for ham med den nye Ninjagoleken, han blir mye gladere hvis vi feks perler sammen og anstrenger oss for å skape nye utfordringer i det. ("Klarer vi å lage en fotballspiller uten mønster?", "Går det an å perle i 3D?)

Forrige søndag hadde han lyst til å kjøpe en lekebåt. I stedet for å si nei eller dra til butikken gikk vi ut i garasjen og fant to gamle sager, spiker og noen biter gammelt listverk. Dette er jo den store klisjeen, men jammen koste vi oss. Iherdig var han også, saget i vei mye lenger enn jeg hadde trodd. Det ble noen ganske ynkelige båter, men vi dro ut til stranden og lekte lenge med dem i bølgene. Fordi var gadd å anstrenge oss litt mer.

Jeg bor i et område der det er lett å bli revet med av kjøpepresset. (Du vet jo det, banana.) Som aleneforelder får man også mange rare tanker som gjør at det kan virke viktig at barnet skal ha minst like mye og bra ting som alle andre, og at en selv skal ha minst like fin bil, fint hus og hage. Det er bare det at jeg hverken vil eller kan bruke hagedesigner eller renovere huset for mange hundre tusen. Jeg kan faktisk, men jeg vil ikke. Jeg vil heller ha tid til å bruke en hel ettermiddag på å bygge en båt, eller sykle og plukke blåbær. Det er bare vanskelig å huske det når det er vennegruppe og alle de andre har designerhjem og -hager, mens en selv håper det skal bli mørkt før noen hentes.

[Polyanna]

Jeg ser også litt av det du beskriver, og prøver å bremse, men blir rett og slett for halvhjerta. Men ungene er ikke så halvgærne, faktisk. Eldsten maser aldri om å få noe, og mellomsøster lar seg stort sett stagge, selv om det kan mases. Så det er nok en del personlighet som slår inn også. Da de for en veldig sjelden gangs skyld skulle få velge en leke hver på lekebutikken, etter å ha klart noe de syns var veldig vanskelig, så valgte eldsten en billig ball. Som har blitt brukt masse.



Men, altså, en konkret ting: jeg gir nesten alltid bøker i bursdagsgave. Det føler jeg meg mye bedre for.

[celebelen]

Jeg er også der at jeg i teorien gjerne vil redusere forbruket, men i praksis sliter litt mer. Nå har Lille Ville fått dukkehus av oldeforeldrene (arvet etter en tante), så hun skal få ønske seg inventar til bursdagen. Vi prøver å sette opp klær og "langvarige" leker (puslespill, bøker o.l.) på ønskelista, men det varierer jo hvorvidt den blir fulgt.

Når Lille Ville skal i bursdag, pleier jeg å spørre hva bursdagsbarnet ønsker seg. Sist fikk jeg svaret "jeg vet han er glad i å lese" - det var det jo begrenset hjelp i. En annen gang var det "biler er alltid populært" - da kjøpte vi klær (med bildekor) i stedet. Mamma'n syntes det var veldig lurt, men hadde ikke tenkt på at det gikk an å ønske seg klær.

[Maxine]

Jeg er helt enig! SPESIELT når det kommer til leker!

Mine to har nok veldig lite leker, i motsetning til andre. Guttungen er 9,5 år, og har ikke så stor interesse for leker lenger, det går litt i Wii og pc, ellers er det vel bare Beyblade som har vært interessant det siste halve året, og papirflybok.. Ellers er det skateboard og sykkel som gjelder

Vesla er en kreativ sjel, som elsker å perle, tegne, veve, scrappe osv. Hun har noen dukker, noen hester, og et par esker med altmuligrart, samt togbane og lego etter storebror, men det brukes ikke spesielt mye akkurat.

Jeg ser på ungene til noen jeg kjenner, som faktisk blir sure, fordi de ikke har noe NYTT å leke med. Barnerommene på 15 kvm er overfylt med leker og bamser på alle vegger, i tillegg til at de har en krok og hver sin pult i stua. Når jeg i tillegg vet at det handles leker for penger som ikke finnes, blir jeg enda mer oppgitt. Man kan ikke kjøpe ungene sine med leker, slik noen kanskje gjør. Det er tiden sammen som teller, og ungene mine setter hvertfall mer pris på at vi er ute sammen, eller spiller brettspill inne på kvelden, enn å ha en halv lekebutikk på barnerommet.

Vi ønsker oss ofte bøker, eller enkle klesplagg.