Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

Jeg tenker sånn her:

Sf: Hvir kommer du fra?
Person med hvitt hår: Stavanger


Sf: hvor kommer du fra?
Person med svart hår: Stavanger


Begge svar er helt greie - spørsmålet var også greit.
Jeg er forøvrig truendes til å si til person med hvitt/svart hår "men du er ikke derfra opprinnelig? Jeg hører hedmarking inni der?"

Er det forbudt?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Rine: Så en som er adoptert, eller har bodd 4 generasjoner på Toten, selv om han er brun og heter Ali, er VRANG når han svarer Toten?

Virkelig?

Ja, den reagerte jeg også på. Hvis man er født og oppvokst på Toten, så er det jammen ikke særlig vrangt å svare "Toten". Er man utenlandskadoptert til Toten, kan man selvsagt si det, men jeg synes ikke man er vrang selv om man ikke forteller det. Og det er jo ikke sikkert man er det, heller - det kan hende man har en forelder som (opprinnelig) er fra et annet land, men som har bodd på Toten i 50 år, og er gift og har barn med en etnisk norsk person med lange røtter på Toten. Da synes jeg jammen "Toten" må holde i lange baner når barna deres skal fortelle hvor de kommer fra.

Man kan ikke forlange at folk skal svare på noe annet enn de spør om. Spør du hvor folk er fra, så kan du ikke kalle dem vrange hvis de ikke helt ubedt også svarer på "men hvorfor ser du sånn ut?".

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg vil ikke si det er ugreit å spørre om. Men min erfaring er at de som er genuint interesserte i meg som person, sjelden spør om det. Mens de som bare er ute etter smalltalk, og/eller er nysgjerrige, og/eller tror det har noe å si for hvem jeg er, de spør. . Jeg må innrømme at jeg, for min del, gjerne mister interessen for vedkommende, der.

Og jeg kan forstå at noen reagerer på det. Fordi både for meg som adoptert, og for 2. og 3. generasjons innvandrere, så blir det like interessant og har omtrent like stor betydning, som det har om noen er født i Bergen eller Stavanger. De som spør har gjerne en oppfatning som tilsier at de tror de vet noe om meg, om de vet at jeg er adoptert. Som om det eksisterer en felles adopsjonsidentitet. Jeg ser for meg at det føles på samme måte for andre nordmenn med ikke-vestlig utseendet.

Ja, som mor til to barn med pappa fra Dominikanske republikk kan jeg signere dette. Ungene mine er norske, og de kommer fra Norge. Jeg blir litt matt av de som insiterer på å spørre hvor de har krøllene fra, som en av de første tingene de spør om. Er det virkelig så avgjørende å få vite?

[Polyanna]

Jeg blir nysgjerrig på mye rart som jeg ikke spør om jeg, altså. Jeg blir kjempenysgjerrig når folk med et indisk utseende kombinert med en alder som er før adopsjoner fra India ble vanlig, heter Jan Johansen, for eksempel. Adoptert? Indisk far? Byttet navn? Det er flaut, men jeg tenker på det. Men jeg styrer meg jo, og SPØR ikke! Og så tar det en halvtimes tid og så har jeg glemt det, fordi jeg da har mye annen kunnskap om personen som definerer hvem vedkommende er (humor, utdanning, jobb, interesser, barn, whatever), og da blir den der første nysgjerrigheten uviktig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Nå kjenner ikke jeg Abid Raja, men andre 2. og 3. generasjons innvandrere med røtter i Pakistan. De er norske, men siden de kler seg i pakistanske klær, spiser halalmat, feirer pakistanske høytidsdager osv. Og da tenker jeg at de er både norske og pakistanske på en gang. Og dette er det interessant å høre om.

Men kanskje er jeg enig med Niobe allikevel. Dette er ikke spørsmål nr 2 og 3 jeg spør nye beskjentskaper. Det kommer som regel frem et stykke uti samtalen og da helt av seg selv. Som i går når vi snakket om hva vi likte og ikke likte ved den norske nasjonaldagsfeiringen, og naboer fra andre nasjonaliteter bidro med hvordan man feiret i deres land.

Dette er jeg helt enig med deg i. Man kan jo godt snakke om hvor familien stammer fra i en samtale, det syns jeg er er helt greit. Men det er denne evindelige spørringen som viser at man definerer dem som "utlendinger" jeg ikke liker.

Jeg syns Skilpadda, Niobe og Polyanna hadde tre sædeles gode poeng:

1. Når jeg nesten aldri opplever at spørsmålet "hvor kommer du fra" dukker opp tidlig i en samtale, går det fint an å finne smalltalkemner som ikke dreier seg om dette med folk med annen hudfarge også.
2. Å svare "Stavanger" er ikke et hint om at man ikke vil snakke om det, det er sannheten.
3. Skal man oppfattes som "vrang" om man svarer Tåsen når oldefar er fra Sri Lanka?


(Abid Raja er forresten født på Ullevål sykehus og har gått på Sagene skole. )

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Helt greit. Man blir jo stilt spørsmålet om man bor et sted i landet, men har dialekt fra et annet sted også. No big deal.

Dette opplever jeg hele tiden, syns det er helt greit jeg og.

Men for meg er det et poeng hvor man kommer fra. Det går sjelden lang tid i en forsamling før jeg sier hvor jeg er fra selv. Dermed faller det ikke så unaturlig å spørre andre også.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

3. Skal man oppfattes som "vrang" om man

Ikke sant? Den ene oldefaren min var visst opprinnelig fra Nøtterøy - jeg kunne jo begynne å fortelle veldig omstendelig om dette neste gang noen spør hvor jeg kommer fra. (Det hender jo absolutt at noen spør hvor jeg kommer fra, for de hører at jeg er nordfra, men dialekten min er vanskelig å plassere fordi den er så avslepen. Men det har aldri føltes relevant å forklare at jeg er vokst opp et annet sted enn foreldrene mine, for eksempel.)

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Rine: Så en som er adoptert, eller har bodd 4 generasjoner på Toten, selv om han er brun og heter Ali, er VRANG når han svarer Toten?

Virkelig?

Jeg er ikke Rine, men jeg svarer likevel.

Jeg tenker at om det er åpenbart at spørsmålet kommer fordi man opplever at personens opprinnelse er et annet sted (hudfarge eller dialekt), så skjønner man jo hvorfor man egentlig blir spurt.
Da er man ikke nødvendigvis vrang om man ikke svarer på det man skjønner den andre lurer på, men man gjør iallefall et poeng ut av at man ikke ønsker å svare noe mer enn det man gjør.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Men for meg er det et poeng hvor man kommer fra. Det går sjelden lang tid i en forsamling før jeg sier hvor jeg er fra selv. Dermed faller det ikke så unaturlig å spørre andre også.

Men det er jo ikke det som diskuteres her. Poenget er hvorvidt du aksepterer folks svar på hvor de kommer fra. Mange etnisk norske opplever at folk ikke gjør det. Som forklart i tråden.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Men for meg er det et poeng hvor man kommer fra. Det går sjelden lang tid i en forsamling før jeg sier hvor jeg er fra selv. Dermed faller det ikke så unaturlig å spørre andre også.

Men da oppfatter jeg deg som at du er nysgjerrig på hvor de er vokst opp og evt. hvor de har gått på skole, og kanskje lurer du på hvor dialekten deres kommer fra. Jeg synes det er noe annet enn å grave for å finne ut hvilken oldefar det er som gjør at noen er brun i huden.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men da oppfatter jeg deg som at du er nysgjerrig på hvor de er vokst opp og evt. hvor de har gått på skole, og kanskje lurer du på hvor dialekten deres kommer fra. Jeg synes det er noe annet enn å grave for å finne ut hvilken oldefar det er som gjør at noen er brun i huden.

Jepp, det er jo det jeg lurer på, det spiller en rolle for meg hvor folk identifiserer seg selv fra, ikke opprinnelsen til hudfarge og sånt, kollegaen min sier han er fra India til tross for at han er født i Norge. Jeg sier jeg er fra her jeg bor nå til tross for at jeg er født et annet sted. Men den jeg spør vet jo ikke det, så kanskje jeg vil oppfattes som uoppdragen.

[Candy Darling]

Men det er jo en masse ting jeg lurer på som jeg er for høflig til å spørre om, selv om det ikke er fornærmende i seg selv? Hvorfor sitter du i rullestol, hvordan er det å være så lav, hvorfor bor du ikke sammen med faren til barnet, hvorfor har du farvet håret gulrotfarvet, LIKER du virkelig Beyonce, hvorfor i all verden skal du til Bulgaria i ferien?

Det at man lurer på noe, er ikke nødvendigvis en god nok grunn til å spørre. Det prøver jeg å lære mine barn også. ( )

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Jeg er ikke Rine, men jeg svarer likevel.

Jeg tenker at om det er åpenbart at spørsmålet kommer fordi man opplever at personens opprinnelse er et annet sted (hudfarge eller dialekt), så skjønner man jo hvorfor man egentlig blir spurt.
Da er man ikke nødvendigvis vrang om man ikke svarer på det man skjønner den andre lurer på, men man gjør iallefall et poeng ut av at man ikke ønsker å svare noe mer enn det man gjør.

Jammen... det er da ikke sånn det fungerer? Fordi om noen har krøller eller litt annen hudfarge så skal de da ikke måtte stå til rette ift hvorfor de har den hudfargen de har?? Og gjør de ikke det "gjør de et poeng utav det"?

For meg blir det helt feil å kalle folk vrange, eller at "de gjør et poeng utav det" fordi de ikke forklarer sin egen variasjon av en annen farge av blendahvit altså, bare fordi _jeg_ er nysgjerrig der og da. Ærlig talt. Er man så forbaska interessert og nysgjerrig får man heller vente til de er interessert i å dele det. Hvis det overhodet er noe man tenker over.¨

Men "hvor er du fra" synes jeg er en helt grei ting å spørre om, så lenge man også er villig til å være fornøyd med svaret man får.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Jeg er ikke Rine, men jeg svarer likevel.

Jeg tenker at om det er åpenbart at spørsmålet kommer fordi man opplever at personens opprinnelse er et annet sted (hudfarge eller dialekt), så skjønner man jo hvorfor man egentlig blir spurt.
Da er man ikke nødvendigvis vrang om man ikke svarer på det man skjønner den andre lurer på, men man gjør iallefall et poeng ut av at man ikke ønsker å svare noe mer enn det man gjør.

Fint svar, kunne ikke gjort det bedre sjøl. Og så er jo enkelte ( ) på FP ganske vrange også, som gjør et nummer ut av å late som om de ikke ser forskjellen på Pakistan og Toten. Eller går det hele ut på at akkurat det ikke spiller noen rolle? For det gjør jo ikke det. Og nettopp derfor spør jeg like gjerne en med norsk utseende og stavangerdialekt som en med knallsvart hår og aksent fra Pakistan hvor de kommer fra. (Og jeg har allerede forklart fjorten ganger at jeg _godtar_ at personen som opprinnelig kommer fra Pakistan svarer Toten.)

[Candy Darling]

... Men rine, du godtar ikke at de som opprinnelig er fra Toten, men som ser ut som de er fra Pakistan fordi bestemoren deres er et annet sted fra, faktisk ikke gjør seg vrange? Du mener at de bør skjønne at det du lurer på er hvorfor de er brune?

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Samtidig er det jo en del mennesker jeg har blitt god venn med som jeg første gang traff i en small-talk situasjon, og jeg synes det er rart om de skulle avskrive meg fullstendig bare fordi jeg spurte hvor de opprinnelig kom fra. Jeg har bodd flere steder i landet og har aldri følt det ubehagelig hvis noen har stilt meg det spørsmålet.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Man kan jo snu på det: Hvorfor i all verden er det så om å gjøre å ikke fortelle noen hvor man er født?

Fordi det er irriterende å gang på gang bli minnet på at man ikke er norsk. I motsetning til quoten over her, hvor du blir spurt om hvor i landet Norge du kommer fra. Som adoptert er det norske språket og den norske kulturen det eneste man kjenner til.

[rine]

CD: Hvis jeg spør noen med brun hudfarge og Totendialekt hvor de kommer fra og de svarer Toten, så godtar jeg det. Hvis jeg (og det ville jeg ikke gjort før langt ut i samtalen, hvis det i det hele tatt falt seg naturlig, meget mulig vi hadde mye annet å snakke om) spurte hvor de opprinnelig kom fra og de fremdeles svarte Toten, ville jeg tatt hintet, (for det er jo et hint om at de syns spørsmålet er utidig/over grensen/unødvendig) men opplevd dem som litt vrange og ute etter å "sette meg på plass" fordi de utmerket godt skjønner hva jeg mener, men later som om de ikke gjør det.

[Éowyn]

Men hvorfor i alle dager har fremmede mennesker krav på å vite eventuelt fødeland?

Ja, noen ganger er jeg vrang for jeg skjønner utmerket godt hva vedkommende er ute etter. Men jeg fatter ikke hva denne mennesket absolutt har med det å gjøre og etterkommer ikke ønsket. For det kommer gjerne oppfølgingspørsmål som Hvor gammel var du da du kom til Norge, kan du snakke xx-språk, husker du moren og faren din (Ja, de lever i beste velgående i barndomshjemmet mitt. ) har du reist tilbake? osv osv. Alternativt plassert meg i religionsbåsen alle fra mitt fødeland blir med en gang man hører landet på navnet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

CD: Hvis jeg spør noen med brun hudfarge og Totendialekt hvor de kommer fra og de svarer Toten, så godtar jeg det. Hvis jeg (og det ville jeg ikke gjort før langt ut i samtalen, hvis det i det hele tatt falt seg naturlig, meget mulig vi hadde mye annet å snakke om) spurte hvor de opprinnelig kom fra og de fremdeles svarte Toten, ville jeg tatt hintet, (for det er jo et hint om at de syns spørsmålet er utidig/over grensen/unødvendig) men opplevd dem som litt vrange og ute etter å "sette meg på plass" fordi de utmerket godt skjønner hva jeg mener, men later som om de ikke gjør det.

Jeg er ikke i "målgruppen" selv, men innbiller meg at jeg, hvis jeg hadde sett utenlandsk ut, ville foretrukket at folk spurte litt ærligere. Hvis jeg var født og oppvokst på Toten, og moren min var født og oppvokst på Toten, og slekten hennes kom derfra i mange generasjoner, og faren min hadde bodd 50 år på Toten, ville jeg ikke synes det var rimelig å si at jeg "opprinnelig" kom fra noe annet sted enn Toten. Hvis du i stedet hadde sagt "du ser ikke sånn typisk norsk ut, så jeg var bare nysgjerrig på hva som var bakgrunnen for det", så tror jeg faktisk jeg ville synes det var en greiere ting å si enn "jammen hvor kommer du opprinnelig fra?". Da later man i alle fall ikke som man er nysgjerrig på noe annet enn man faktisk er.