"Perfekte" liv på sosiale medier

[Maverick]

Eg har brukt fjesboka til berre skryt i det siste, fordi det er mykje morosamare å få ørtogfjørti likes på at du sluttar å røyke svært offentleg på Facebook og at du er nøgd med historiekarakter og at du har eit vidunderlig landsted, enn å syte om at du har hovudverk i dag med, ikkje klarte å lage middag, ikkje klarte å vere i stova med familien fordi det vart for lyst og for mykje lyd, og i det heile.

Works for me.

[Skilpadda]

Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.

"Hva folk poster på FB" er jo helt umulig å si noe generelt om, ettersom det avhenger av hvilke FB-venner man har! Jeg er ikke på et sted i livet eller psyken min der det plager meg særlig hva andre poster, eller hvor mange likes jeg får på det jeg poster selv, men det betyr jo ikke at presset eller problemet ikke kan være helt reelt for mange andre.

Jeg har egentlig tenkt mange ganger at det er overdrevet, det problemet med at folk er så innmari perfekte på Facebook. (Eller i alle fall at i den grad det er et problem, så er det leseren og ikke posteren som har et problem.) Men slik "kampanjen" i artikkelen var lagt frem, virker det som et veldig sunt forsøk fra tenåringer på å snu måten de selv bruker mediet på, og på å gi seg selv større spillerom. Det synes jeg er fint.

[Maverick]

Eg vil faktisk påstå at eg ikkje hadde klart å røyke om eg ikkje hadde brukt Facebook til det.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Eksploderende hvaler var det en del av her også ja. Og Sandbergs barnehage-utspill, og tilsvar til denne. Skuffende lite skrytemeldinger og fantastiske englebarn, bortsett fra et fantastisk barnebarn som ble gratulert med ettårsdagen av sin stolte bestemor, og det skulle vel bare mangle.

Mine venner er jammen en lite glamorøs gjeng.

[sindrome]

Forsåvidt enig med Skilpadda mtp. dette med ungdommer, og at jeg ikke lenger er ungdom og ikke lar meg påvirke på samme måte.

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eg har brukt fjesboka til berre skryt i det siste, fordi det er mykje morosamare å få ørtogfjørti likes på at du sluttar å røyke svært offentleg på Facebook og at du er nøgd med historiekarakter og at du har eit vidunderlig landsted, enn å syte om at du har hovudverk i dag med, ikkje klarte å lage middag, ikkje klarte å vere i stova med familien fordi det vart for lyst og for mykje lyd, og i det heile.

Works for me.

Sindrome likes this!

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.

"Hva folk poster på FB" er jo helt umulig å si noe generelt om, ettersom det avhenger av hvilke FB-venner man har! Jeg er ikke på et sted i livet eller psyken min der det plager meg særlig hva andre poster, eller hvor mange likes jeg får på det jeg poster selv, men det betyr jo ikke at presset eller problemet ikke kan være helt reelt for mange andre.

Jeg har egentlig tenkt mange ganger at det er overdrevet, det problemet med at folk er så innmari perfekte på Facebook. (Eller i alle fall at i den grad det er et problem, så er det leseren og ikke posteren som har et problem.) Men slik "kampanjen" i artikkelen var lagt frem, virker det som et veldig sunt forsøk fra tenåringer på å snu måten de selv bruker mediet på, og på å gi seg selv større spillerom. Det synes jeg er fint.

Ja, du har rett i det forsåvidt, når det gjelder akkurat denne artikkelen, som var den som tilfeldigvis ploppet opp i dag. Men dette er jo bare en av mange, og det har også vært veldig mye fokus på at også folk i vår livssituasjon framstiller livet sitt som perfekt, med perfekte barn, perfekt mann, perfekt innredet hus med nybakte, perfekte boller og cupcakes, trenignsturer og toppturer etc. Så jeg tenkte egentlig mest på "presset" blant småbarnsmødre og familiefolk som oss selv. Det er disse perfekte, skrytete småbarnsmødrene jeg ser ut til å mangle i min vennekrets.

Det er en helt annen greie blant tenåringer, der jeg så absolutt ser problemet i mye større grad (har et par tenåringsjenter på vennelista mi).

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Kanskje man skal begynne å legge ut bilder av triste kontorpulter, sånn at de som sitter på kontor kan bli glade når de ser at finnes enda tristere kontor enn deres eget.

Jeg legger stadig ut bilder av kaoset på kontorpulten min.

Statistikk er gøy:

ordspill: 2
lingvistikk: 1
teknisk spørsmål: 1
morsom film/tegneserie: 4
hjertesak: 3
invitasjoner til forelesning/arrangement: 1
lenke til artikkel/debattinnlegg: 6
liste over 100 bøker å lese før du dør: 2
været: 2

Tror det er ganske representativt for min feed, som generelt har veldig mye gøy i seg.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eg vil faktisk påstå at eg ikkje hadde klart å røyke om eg ikkje hadde brukt Facebook til det.

Forbanna facebook, altså!

[zinatara]

De fleste jeg har på FB er ikke sånne perfekte, men det finnes unntak. Altså de som poster veldig mye koselig familiehygge, trening, ferier, interiør og dill. Det handler for meg mer om mengden av sånne poster enn akkurat det de poster. Har ikke noe problem med at venninnen min med matblogg lager mye fantastisk mat og poster det eller at noen legger ut bilder av fine ferier. Men jeg syns også det blir veldig mye fra enkelte når det gjelder syting over hvor fælt de har det. Jeg har ikke helt behov for å vite hele sykdomshistorien eller få innblikk i familiekonflikter til bekjente på FB. Det er vel uansett ikke noe jeg aktivt irriterer meg over, mer observasjoner fra min side.

Uansett er det vel viktigere hva man legger i ting i RL. Ungene syns vel at pepperkakebaking er like gøy selv om man legger ut bilde etterpå på FB. Jeg tror ikke at det nødvendigvis blir mindre genuint av det. De fleste rigger vel ikke opp slike ting kun for å ta bilder. Det jeg har sett enkelte ganger i sosiale situasjoner er at enkelte blir såpass opptatt av å ta bilder av aktiviteten at de glemmer litt av å delta. Men dette har jo ikke direkte med sosiale medier å gjøre, selv om jeg tror at det har blitt verre etter at vi fikk digitale kameraer og ikke lenger trenger å tenke på prisen på film eller fremkalling.

[Skilpadda]

Jeg tror absolutt at mange litt mer voksne også føler på presset om å være perfekt i alle kanaler, altså. Jeg synes bare at det blir fokusert for mye på hva som formidles av andre og for lite på det ansvaret man har selv for hvordan man håndterer det man ser og leser. (Ikke at jeg tror det alltid er enkelt å lære seg selv å tenke annerledes, men hvis man begynner i den enden, har man i alle fall et visst håp om bedring!)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.

Jupp. Mine tenåringskontakter ( ) er veldig bevisst på bekreftelse via sosiale medier. Får ikke instagrambildet eller FB-posten nok likes, da tar man det bort og legger det ut på nytt på et bedre tidspunkt (De kommer til å bli ramme markedsførere, det er sikkert og visst). Kommentarfeltet er pepret med "pena", "søta", "fina" osv. og det er viktig for dem at bildene er pene nok, og viser noe interessant nok.

Min Facebookfeed er i stor grad preget av alle jeg følger; kulturinstitusjoner, kokker, blogger, butikker osv. og gir et veldig lite perfekt inntrykk. Jeg unner alle mine FB-venner å skryte av at de har trent, at de har hatt en fin dag med familien, en spennende tur til London, har lest over halvparten av bøkene på en eller annen bokliste (men ingen har kommet gjennom Ulysses) osv. Jeg syns de fleste vennene mine skriver morsomt. Jeg har hatt et par stykker som enten bare skriver konspiratorisk oppgulp om helse/muslimer/aliens/Arbeiderpartiet og de har jeg enten fjernet helt, eller stengt strømmen fra. Folk som skriver "trist i dag ...." og får masse oppmerksomhet, men fremdeles ikke vil si hva det er, er nok de som irriterer meg mest.

Strømmen min nå består av
1. invitasjon til et idrettsarrangement
2. noen som gleder seg til Sigur Ros-konsert
3. Søte katter
4. Nyheter fra New York Magazine, FUG, NRK og Osloby
5. Lenking til diverse artikler
6. Hylling av Eddie Izzard
7. Morsomme barnesitater
8. Grumpy morgenbilde av en kompis
9. Hysteri rundt skilsmisseryktene rundt kronprinsparet ( )
10. Happy Thanksgiving-bilder og -kommentarer

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Forbanna facebook, altså!

Slutte å røyke. Slutte å røyke. Slutte å røyke.

[Milfrid]

Det handler vel hva det er sosialt akseptert å dele? Jeg deler de hyggelige tingene ungene gjør. Jeg deler ikke når vi har kranglet - man henger ikke ut ungene sine. Eller andre. Ellers er ikke mitt inntrykk at Facebook er rosenrødt.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror absolutt at mange litt mer voksne også føler på presset om å være perfekt i alle kanaler, altså. Jeg synes bare at det blir fokusert for mye på hva som formidles av andre og for lite på det ansvaret man har selv for hvordan man håndterer det man ser og leser. (Ikke at jeg tror det alltid er enkelt å lære seg selv å tenke annerledes, men hvis man begynner i den enden, har man i alle fall et visst håp om bedring!)

Jo da, sikkert mange som føler seg presset. Men det jeg lurer på er hvor utbredt denne perfekte framstillingen alle snakker om er, siden jeg ser den så lite til den blant dem jeg har på fb. Men det er mulig det er vanligere i andre miljøer, at jeg har først og fremst venner fra en annen gruppe av befolkningen der det ikke er så vanlig ... ?

Også er jeg HJERTENS enig i det du sier om å ta ansvar for hvordan vi håndterer informasjonen rundt oss. Hvis man ikke takler at det blir utgitt en bok med tips til spennende og morsomme matpakker uten at man går i kjelleren av prestasjonsangst over egne matpakker, så har man et stort problem. Da er det ikke matpakkeboka som er problemet, men manglende evne til å godta at andre er flinkere enn en selv på enkelte områder. Det er generelt for lite rom for å være kreativ og utmerke seg på ett eller annet område. Det skal veldig lite til før det oppleves som skryt, og at folk føler seg presset til å gjøre det samme, i stedet for å bare glede seg over andres prestasjoner.

Det blir et sånt krav om at alt skal være likt, så hvis noen gjør noe ekstra, (og da særlig for ungene), fordi de synes det er gøy, og legger mye arbeid i det (bursdager, adventskalendere, matpakker, håndarbeid, hage eller hva det måtte være), så blir andre irriterte, for da må nesten de gjøre det samme, slik at ikke det skal bli forskjell, og det har de kanskje ikke overskudd eller råd til til. Der har mange mye å jobbe med.

[Harriet Vane]

Kjeeedelig! Jeg er så lei av at folk mener det er så mye perfekt liv på Facebook. Det er så 2010!

Jeg tror dette handler om nettvanthet og det å håndtere sosiale medier, og det går i en slags lineær utvikling.
Steg 1: folk kløner. Enten er de hysterisk redd for å dele for mye eller de deler skamløst for mye/blir for private. "En fin dag i hovedstaden." / "Nå er livmoren fjernet og jeg gleder meg til et liv uten mensen, du vil ikke tro som jeg har blødd".
2. folk blir plutselig bevisst på at andre leser det de skriver. Dette er gjerne det kryptiske stadiet, der de som ikke delte noe deler mer og de som delte for mye blir litt mer spennende/rirriterende. De er også redd for å virke overflatiske og det går i grått: "Utrolig trist i dag..."
3. Folk skjønner at hintegreiene er jævlig irriterende, men sliter litt med å finne formen og bikker over på lykkelykke eller tøffetøff. Det er lovprisninger av familien, ungene, mannen, venninnene eller livet, evt bilder av trening, jakt, sykling, biler, ski eller annen action. Fasadebygging.
4. Her er den fasen som bør være målet for alle, etter min mening. Personlig, gjerne morsom eller engasjert, gjerne illustrert, ikke hverdagstragisk, påtrengende eller sukkersøt. Selvskrevet, underholdende eller engasjerende, der du får et glimt av hvem folk er.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Kjeeedelig! Jeg er så lei av at folk mener det er så mye perfekt liv på Facebook. Det er så 2010!

Nemlig. Og media og diverse bloggere holder fortsatt på.

Jeg tror de fleste av mine venner har kommet til fase 4 nå.

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Det er noen på min venneliste som er fæle til å klage og syte fælt - det irriterer meg mye mer enn noen fine bilder av lykke. Det blir jeg bare glad av.

Helt enig! Slik negativ energi har jo potensiell samme smitteeffekt som det positive vi leser om, og jeg har egentlig nok med min egen klaging (Når det gjelder alvorlige ting er dette selvagt noe helt annet, og noe jeg aldri vil irritere meg over selv om jeg ikke alltid orker å ta det inn over meg.)

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg kikket også på den artikkelen, og den handler jo om tenåringer. Jeg er ganske sikker på at tenåringer bruker Facebook på en annen måte enn oss i foreldregenerasjonen - jeg har lest og hørt en del om hvordan ungdom bruker FB (og andre sosiale medier), og det ligner ikke helt på det jeg og min omgangskrets gjør.

"Hva folk poster på FB" er jo helt umulig å si noe generelt om, ettersom det avhenger av hvilke FB-venner man har! Jeg er ikke på et sted i livet eller psyken min der det plager meg særlig hva andre poster, eller hvor mange likes jeg får på det jeg poster selv, men det betyr jo ikke at presset eller problemet ikke kan være helt reelt for mange andre.

Jeg har egentlig tenkt mange ganger at det er overdrevet, det problemet med at folk er så innmari perfekte på Facebook. (Eller i alle fall at i den grad det er et problem, så er det leseren og ikke posteren som har et problem.) Men slik "kampanjen" i artikkelen var lagt frem, virker det som et veldig sunt forsøk fra tenåringer på å snu måten de selv bruker mediet på, og på å gi seg selv større spillerom. Det synes jeg er fint.

My thoughts exactly

Jeg tenker at de aller fleste klarer å forestille seg at ingen nødvendigvis har et perfekt liv i ordets rette betydning selv om de deler mer eller mindre kun lykkelige dråper med omverdenen. For min egen del gir det meg mye mer å dele de gode stundene (bare det at de er gode kan gjøre at jeg får en trang til å dele det for å dele gleden med andre), og bildene jeg tar som er fine. Det hender også at jeg poster noe om jeg har gjort noe jeg gjerne vil ha skryt for, men også dette er vel en ærlig sak, er det ikke det da? (Men man bør gjerne ikke legge for mye i denne type bekreftelse på seg selv om man er usikker i tilfelle det slår feil ut.) Jeg tar titt og ofte bilder som ikke er estetisk fine hvor ungene lager grimaser, det flyter av rot/aske eller ting absolutt ikke er på stell, men disse deler jeg kun dersom jeg finner en humor i det. rett og slett fordi jeg ikke har noen glede (eller utbytte) av å dele dem med andre om det ikke er noe morsomt ved dem (eller at jeg er litt oppgitt over alt rampet ungene finner på, men også dette er jo litt morsomt uten at ungene nødvendigvis trenger å vite det). Jeg regner med at alle klarer å tenke at det finner både rot, sykdom, frustrasjon og hvahardu hos oss eller hvem det måtte være selv om man ikke dokumenterer dette i form av bilder/tekst.

Når det gjelder ungdommen tror jeg nok de bruker de sosiale mediene på en annen måte, ja. Rosabloggere og fremhevelse av det som kan oppleves som urealistiske krav blir gjerne oppfattet på en uheldig måte om man ikke har utviklet filter til å tenke hva som ligger bak alt dette (at man gjerne ikke driver 100% på alle arenaer dersom man gjør det veldig godt på ett område, for eksempel, og bare det at en del bloggere blir sponset med vareprøver eller at Emma Nilsen på fjesboka har det siste innen småelekronikk fordi moren jobber i bransjen og får gode rabatter, osv).

Jeg er absolutt for at det skal settes litt fokus på mindre perfekte ting, men for min egen del gir det meg mer å kikke på estetisk fine bilder av en ryddig og pen stuekrok enn en sofa dekket av klesvask som skal brettes (med mindre det ligger noe morsomt bak, of course). Som tidligere skrevet har jeg nok med mitt eget rot, og da er det deilig å rømme litt inn i fine interiørblogger (eller profiler på Instagram) og titte litt, og så får man gjerne den ekstra motivasjonen til å ta et tak her hjemme.

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

9. Hysteri rundt skilsmisseryktene rundt kronprinsparet ( )

Hæ?? Leste da akkurat at han holdt henne i hånda under hasteoperasjon (på forsiden av et sladreblad). Hvor kan jeg lese mer om ryktene? *vil være hysterisk, øyner en fin mulighet*

[Tjorven]

I det siste har jeg vel vært med å bidra ganske godt selv, når jeg tenker meg om.

Mine siste statusoppdateringer har vært (samtlige med bilder eller linker):
1. Se så fint kjøkkenet vårt ble etter at pappaen min la fliser der (og flere fikk seg en god latter av kommentarfeltet mitt)
2. Hvem vil være med på julemarked på Folkemuseet?
3. Jeg har strikket en innmari fin genser til sønnen min ... og sønnen er fin han også.
4. Spisestuesofaen vi har drømt om så lenge er endelig i hus.

Egentlig forsøker jeg å være litt balansert i statusoppdateringene mine. Men i det siste har jeg visst ikke klart det helt.

Jeg har definitivt folk i min feed som er skrekkelig flinke til veldig mye, og som skriver om det med relativt store bokstaver. Jeg har blitt flinkere til å huske på at det jeg ser på facebook er summen av alles aktiviteter, og at man aldri må få dårlig samvittighet fordi man ikke kan sammenligne seg med det.

Men når det er sagt: Folk som trener 6 dager i uka og forteller om det på facebook hver eneste gang får ikke noen "like" av meg. De må gjerne trene, men det er av meget begrenset interesse å få vite om.