Dikt fra en tid i ditt liv

[apan]

Jeg satt og tittet i en diktsamling av Inger Hagerup akkurat nå, og kom over to dikt som veldig er en tid i mitt liv.

Har du noen slike dikt?

[Ru]

Jeg var fullstendig oppslukt i Jan Erik Vold sine dikt på videregående, og skrev særemne om det.

Akkurat nå er jeg ikke så veldig på dikt egentlig.

[Canisa]

Jeg skrev masse dikt da jeg gikk i 6-9 klasse, og mange av dem ble lest opp i "etter skoletid". Har hatt perioder hvor dikt har betydd mye for meg, og jeg har lest mange diktsamlinger. I min søsters bryllup var jeg toastmaster, og da var det naturlig for meg å bruke endel dikt. Jeg leste blant annet "fattern elsker muttern" av Sven Nyquist. Det er morsomt med masse sannhet!

[apan]

Jeg har altså to dikt som minner meg om en tid, begge av Inger Hagerup.

Jeg gav bort dette til ham:

FEM MINUTTER
Lev vel! Nei ikke ennå. - Ser du der?
Vi har jo fem minutter. Sett deg her
i lyset - slik - ditt ansikt må jeg se
og øynene - og kjære du må le!
Jeg vil så gjerne huske nettopp det.

Nå ingen dumme triste ord.
Hysj, kjære, jeg bedrøvet? Ikke spor!
Det var en riktig fin kupe vi fant.
- Hør, vil du tenke litt på meg iblant?
Vi var så lykkelige - ikke sant?

Hvem tror du glemmer først? - Nei, ikke svar!
Se der har konduktøren vinket klar.
Vent litt! Det siste ordet må du si!
Ennå er ingen, ingenting forbi.
Først om et langt minutt er klokken ti.

Å alle ord jeg skulle sagt i kveld!
Går toget alt? Å, bli med likevel!
På gjen - nei, kjæreste, lev vel, lev vel!

Og fikk dette tilbake:

KJÆRLIGHET
De møttes hemmelig. Hvor vondt det gjør
å måtte gjenne seg bak lukket dør,
mens hjertet hugger til hvert øyeblikk:
Skritt i entreen? - Gudskjelov, de gikk!

Han skulle hersket over et palass.
Det skulle ha vært fest og slepne glass
og glade mennesker, musikk og dans.
Og alle skulle visst at hun var hans.

Det blir et fattig hybeleventyr.
De redde, stjålne timene som flyr
og blir til ingenting. Så må hun gå.
I morgen? - Vanskelig å svare på.

Hun bærer jernbyrd for sin kjærlighet
forbi vertinnens fete smil, som vet.
Så smyger hun ned trappen, blek av skam.
Nei, hun vil aldri mere møte ham!

Det var engang en drøm hun hadde drømt
om noe blussende og ungt og ømt.
Nå sitter hun og hutrer på en trikk
og smiler bittert: Kinoromantikk!

...........

Men livet er så jammerlig og kort.
Og helt å skilles -? Det er altfor hårdt!

Det er kanskje unødvendig å si at dette er min "ham det aldri ble" og som alltid vil bevare magien ved at man ikke fikk prøvd en hverdag sammen .

[Canisa]

Inger Hagerup er en av mine favoritter! Jeg er spesielt glad i Aust Vågøy.

Dikt - Aust-vågøy

Av Inger Hagerup
Mars 1941.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La vare hjerter hamre
det om og om igjen.

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

[Bluen]

Jeg var en sentimental ungdom med sans for det dramatiske, og mye av Inger Hagerup, André Bjerke og Arnulf Øverland var viktig for meg. Dette er kanskje noe av det mest typiske:

Et gjenlåst rum

Jeg var liten og redd.
Jeg var stygg. Jeg var dårlig kledd.
Jeg var trossig og lukket og sint.
Jeg var ømhetssyk.
Som voks var jeg myk,
og hård som flint.

Jeg blev voksen og nesten stor.
Jeg fikk opfylt hver eneste drøm.
Jeg fikk hugg, jeg fikk hån og berøm.
Det er ikke så slemt som man tror.
Jeg fikk kjærlighet ufortjent.
Jeg blev gammel. Og det blev sent.

Men et rum i mitt hus har vært stengt,
og der er det mørkt og koldt.
Og for døren var slå og bolt;
den var ikke til å få sprengt.
Til slutt fikk jeg hentet en smed;
men da var der intet å se.

Da jeg prøvet å gløtte ind,
var det noe som holdt mig igjen.
Skammen - det var ikke den;
skylden var ikke min.
Da jeg lukket, kom der en låt
som av tilbakeholdt gråt.

Døren er stengt påny.
Det hjalp ikke med noen smed.
Jeg var nødt til å holde meg kry.
I alle fall trodde jeg det.
Slik gikk det: Jeg frøs mig stiv.
Det har ødelagt hele mitt liv.

Arnulf Øverland

[Bluen]

Dette er av nyere dato for meg - jeg var helt opphengt i det da jeg i fjor sommer endelig gikk gravid etter mange års strev. Av en eller annen grunn ga det meg en slags optimisme eller trygghet.

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -

Tor Jonsson

[Nabojenta]

Det er vel ikke akkurat noe dikt, men det har betydd masse for meg.

Jeg var 15/16 år, selvtillit som ei lus, og følte meg egentlig ganske rævva.

Så kom min stesøster på den tiden med et vennekort til meg. Der stod det.

"Bare du er du. Derfor er du så verdifull."

Det gav meg et lite spark i baken, og sammen med resten min stesøster gjorde for meg, fikk det meg opp av selvmedlidenhetshullet.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklår visse
og difor eig eg ikkje jorda meir -
Men livet skal eg aldri, aldri misse -

Tor Jonsson

Det skulle jo jeg poste! Dette har jeg elsket siden jeg var pretensiøs, dramatisk og pseudo-tungsindig tenåring. (Lite visste jeg at jeg egentlig er den fødte Pollyanna.)

Det må vel for øvrig være verdens beste avskjedsbrev.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

Jeg skrev masse dikt da jeg gikk i 6-9 klasse, og mange av dem ble lest opp i "etter skoletid". Har hatt perioder hvor dikt har betydd mye for meg, og jeg har lest mange diktsamlinger. I min søsters bryllup var jeg toastmaster, og da var det naturlig for meg å bruke endel dikt. Jeg leste blant annet "fattern elsker muttern" av Sven Nyquist. Det er morsomt med masse sannhet!

Enig i at det er et godt dikt! Hvis det hadde passet bedre å lese for dattera mi, hadde vi valgt det i bryllupet vårt også. Men det er skrevet av Arild Nyqvist

Jeg har aldri vært veldig opptatt av dikt, men jeg var veldig facinert av "To tunger" på ungdomsskolen (da kjærligheten var trøblete og frustrerende )

[Esme]

Dette diktet minner meg sterkt om NTH-tiden da jeg var svartkledd og bitter 22-åring.

'Resume'

Razors pain you;
Rivers are damp;
Acids stain you;
And drugs cause cramp;
Guns aren't lawful;
Nooses give;
Gas smells awful;
You might as well live.

Dorothy Parker

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det må vel for øvrig være verdens beste avskjedsbrev.

Jeg fryser på ryggen hver gang jeg tenker på det.

Esme: Når var du svartkledd og bitter 22-åring på NTH? Jeg var en ganske svartkledd (men totalt harmløs) 22-åring på Dragvoll i 1995-96.

[Skilpadda]

Jeg var veldig glad i blandt annet Inger Hagerup i slutten av tenårene og blant annet Tor Jonsson i begynnelsen av 20-årene, i alle fall. Men de enkeltdiktene som jeg mest knytter til en bestemt periode, er Jan Erik Vold-diktene som jeg ble introdusert til sånn rundt 1990 av en jeg ikke var kjæreste med enda og som jeg er gift med nå. Dikt som


HUSTAVLE

Smil
- og du får en støvel
plassert
mellom øynene, smil
likevel


og


DØRSKILT

bank hardt på
kanskje jeg er hjemme
likevel

[Xian]

Noe av det kjæreste jeg eier er en gammel sort og rød kinabok der jeg har skrevet ned mine yndlingsdikt i nesten 20 år. (I permen står det navn og adresse, samt et sekssifret telefonnummer!) Der er det mye vakkert.

Som så mange andre her var jeg veldig glad i Inger Hagerup da jeg var yngre. Når jeg leser diktene hennes igjen i dag griper de meg fortsatt sterkt, samtidig som de minner meg om da jeg var en grublende tenåring. Og noen dikt leser jeg på en ny måte som voksen.

Da jeg var alvorlig syk gjenoppdaget jeg dette:

Til fremtiden

Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.

Selv om dette gamle trette
hjerte ennå slår
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.

La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.

Ennå strømmer andre drømmer
levende i deg,
som i morgen møter våren.
Hils dem da fra meg!

Diktet står ikke i noen av mine to samlede dikt av I. H., jeg har funnet det i Klaus Hagerups nydelige biografi om moren, Alt er så nær meg.

[cilen]

Opprinnelig lagt inn av Nabojenta, her.

Det er vel ikke akkurat noe dikt, men det har betydd masse for meg.

Jeg var 15/16 år, selvtillit som ei lus, og følte meg egentlig ganske rævva.

Så kom min stesøster på den tiden med et vennekort til meg. Der stod det.

"Bare du er du. Derfor er du så verdifull."

Det gav meg et lite spark i baken, og sammen med resten min stesøster gjorde for meg, fikk det meg opp av selvmedlidenhetshullet.

..Og nå er du bare verdens herligste!

[Canisa]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Men det er skrevet av Arild Nyqvist

Selvsagt!anneklask:

[Xian]

Jeg klarer ikke å dy meg, men må poste et Inger Hagerup-dikt til, som minner meg om en forferdelig opprivende avslutning på et kort men svært intenst forhold.

Avskjed

Han sa: Du glemmer meg nok sikkert fort.
Til høsten kjære - bare vent og se.
En måned etter at jeg har reist bort,
så vil du ikke tenke mer på dét.

Men jeg skal huske denne skjønne våren
og at du var så vakker og så god.
Så kjære - om en uke, nei i morgen
vil dette lille hjertesåret gro!

Hun satt og tegnet streker på et bord
og tenkte: Ord og ord og bare ord!
Så glatt og dyktig han er. Så flink.
Til mannen sa hun bare: Få en drink!

Men han, som hadde ventet gråt og bønner
og scener, følte seg forunderlig snytt.
Og halvt i sinne sa han: Ja, jeg skjønner,
for deg er dette ikke noe nytt.

Hun smilte blekt og svarte: Kjære venn,
for deg, for meg - å, la oss ikke trette.
Jeg vet jo at du har rett. Men nettopp dette,
at jeg skal glemme deg så snart igjen,

det er dessverre ikke noen trøst.
Mitt hjerte blomstret slik for deg i våres.
Og at det skal stå bart og tomt mot høst
og ikke lenger banke eller såres

ved noe som er deg - din munn, din stemme,
ja selve mangelen på hjertesår,
og at jeg sikkert kommer til å glemme,
dét er den sorgen jeg drikker for.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Esme: Når var du svartkledd og bitter 22-åring på NTH? Jeg var en ganske svartkledd (men totalt harmløs) 22-åring på Dragvoll i 1995-96.

Virker som at jeg er 3-4 år eldre enn deg. Men jeg var fortsatt svartkledd og bitter jeg på den tiden du var på Dragvoll. Og så var jeg mye på Samfundet også. Kanskje vi har møttes?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Virker som at jeg er 3-4 år eldre enn deg. Men jeg var fortsatt svartkledd og bitter jeg på den tiden du var på Dragvoll. Og så var jeg mye på Samfundet også. Kanskje vi har møttes?

Det skal du ikke se bort fra (selv om jeg var lite på Samfundet, i grunnen). Bodde i Trondheim fra jan. 93 til jan. 99.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Virker som at jeg er 3-4 år eldre enn deg. Men jeg var fortsatt svartkledd og bitter jeg på den tiden du var på Dragvoll. Og så var jeg mye på Samfundet også. Kanskje vi har møttes?

Og kanskje vi også .
Billett merket: *ett år yngre enn Elinblu, ikke veldig svartkledd og bitter, men mye på Samfundet og Gløs*