Hadde dere noen gang forlatt partnerene deres om ...

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

(...) - ikke at man må være kjempeforelsket hver eneste dag, eller at man aldri kan være lei og sliten, men at man bør ha en sånn grunnleggende følelse av at dette er kjæresten min, vi velger å være kjærester, og det er en gjensidig, voksen avgjørelse, liksom. Hvis noe skjer som gjør at man ikke greier å føle at dette lenger er et gjensidig kjæresteforhold, synes jeg det er helt rimelig at man oppløser det formelle ekteskapet/samboerskapet.

Gjensidighet er et stikkord. Man gir enveis omsorg til sine barn, i det forholdet er man den voksne og man forventer ingenting i retur for å skiftet bleie, matet eller stelt. Men i en voksen relasjon der man faktisk kan forvente gjensidighet når det gjelder følelsesmessig oppbacking og omsorg, så vil forutsetningene endre seg voldsomt dersom det plutselig blir en pleier/pasient-relasjon. Da er det helt akseptabelt å avslutte kjærestedelen av forholdet, etter min mening.

[Dronningen]

Hvis mannen endret personlighet, ville han jo ikke vært mannen min lengre. Det behøver jo ikke skje en ulykke for at det ville kunne spille inn på forholdet vårt.
Så det er vanskelig å si når man ikke er der. Personlighet og tilstedeværelse har mer å si enn det fysiske, tenker jeg, i dag.

[Kate]

Det er vanskelig å svare på, og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Det kommer også an på type skade vil jeg tro.

[Mamma Rosa]

Dette er jo håpløst å kunne svare på før man faktisk er i den situasjonen.

[Tertit]

Jeg har fått såpass mange år på baken at jeg har oppdaget at man kan greie ting man ikke hadde trodd på forhånd, men man kan også komme til kort der man trodde man skulle være sterk og greie det. Som mange her påpeker, dette er en fiktiv situasjon man på forhånd ikke kan vite hvordan man ville reagert. Har nettopp (er) i en situasjon nå hvor jeg reagerer/handler helt annerledes enn jeg på forhånd ville trodd.

[Mamarazzi]

Tror jeg henger meg på Fadese her.

For øvrig AMEN til Gullet!