Hva slags kvinne eller mann er du?

[Dronningen]

I lys av disse kjønnstrådene,

hva slags kvinne eller mann er du. Hvilke stereotypier passer, og hvor avviker du fra 'forventningene'?

Har du personlig opplevd begrensninger ut fra kjønn?

[Heilo]

Oi. Stort spørsmål. Jeg er en bredskuldret blondine som liker å strikke og som føler meg skikkelig fornøyd med meg selv når jeg har skiftet dekk på bilen. Dessuten tar jeg stor plass i forsamlinger men tør ikke å svare i diskusjoner om FP-forumjustis.

Jeg opplevde at kjønn ble en mye større faktor i livet mitt etter at jeg ble gravid første gang. Og det handlet både om biologi og om sosiale forventinger og begrensninger.

[Che]

Jeg vet så sannelig meg ikke. Jeg er dame som regne som "en av gutta" uten å være maskulin på noe sett og vis. Jeg tror jeg er for frittalende for stereotypien, men kjenner jeg er litt usikker på hva som er "typisk kvinne".

[amylin]

Jeg elsker å klikke avgårde i høyhælte sko, skjørt, nylakkete negler, strikke, hekle, lage mat og jeg vasker gulv, klær og er utrolig klumsete med verktøy. Kan ikke bruke en drill eller skifte dekk på en bil. Samtidig elsker jeg litt mer tøffe ting også. Liker roller derby, cross fit. Jeg har seriøst manflu når jeg er forkjøla og har feber.

[Inagh]

Tja, si det.

Jeg er kvinne. Om det er en stereotype at kvinner skal like å lage mat, bake og pynte i hus og hjem og stelle med blomster, da faller jeg totalt utenfor, for jeg finnes ikke huslig et øyeblikk. Min mann lærte fort at skulle han få ordentlig middag, måtte han lage den sjøl. Ikke sminker jeg meg, ikke er jeg glad i smykker, og jeg pynter meg veldig sjeldent. (Men jeg går stort sett i kjole og nesten aldri i bukser, da.)

Jeg kan snekre og skifte bildekk om jeg gidder. Jeg velger å ikke gidde.

Er det en stereotype at kvinner velger omsorgsyrker og jobber deltid, så hører jeg inne i den. Jg er utdannet barnevernspedagog, med etterutdanning som førskolelærer. Jeg har jobbet mange år i barnehage, og jeg har jobbet deltid i alle år etter at vi fikk yngstemann på 8.

Og snart svikter jeg kvinnekjønnet totalt, ved å gjøre hva man aldeles ikke skal gjøre - til høsten blir jeg hjemmeværende på heltid, for å ha tid og ork til å ta meg av barna mine.

Slikt gjør man bare ikke, men jeg gjør det nå lell. Ikke 100 % frivillig, det skal jeg innrømme, og ja, jeg kan alle argumentene mot å gjøre dette - men jeg er så fantastisk politisk ukorrekt og driter så loddrett i hva andre må mene om meg og mitt for tiden, at jeg også innrømmer at jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til alt som er rundt minsten, og likevel sitte igjen med overskudd til eldstemann, ektemann og gammel far - og ikke minst overskudd til meg sjøl.

Så, hva slags kvinne er jeg? Jeg er meg sjøl, på godt og vondt, og de som liker meg, de liker meg, og de som ikke liker meg, liker sikkert noen andre. Se if I care.

[Heilo]

Jeg elsker Inagh!

[P.K.]

En rar en.

[Bluen]

Jeg tror ikke jeg har et eneste klassisk 'maskulint' personlighetstrekk (og slett ikke noen ytre trekk heller, for den saks skyld ). Like fullt mangler jeg det meste av evner for og interesser innen håndarbeid.

[Dronningen]

Jeg skal svare i morgen. Etter å ha lagt inn tråden tenkte jeg at det kanskje er litt skummelt å svare på. Kanskje vil de stereotypiske treffpunktene gjøre at man ufrivillig blir satt i - ja nettopp - en bås? Jeg synes ofte at spesielt kvinner vil ha seg frabedt å bli assosiert med typiske kvinnelige trekk. Jeg merker det selv også. Man demper det typiske, og framhever det andre. Men noe er det alltids. Jeg liker f. eks. sko.

Men er for trøtt til å skrive mer.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

. Jeg liker f. eks. sko.

Mannen min kaller meg, til tider, Imelda. Skjønner ikke åffer.

Og jeg strikker, hekler og syr. Litt stereotyp kvinne, er jeg altså.

På den andre siden, jeg får neller av å gå i butikker og jeg er en racer på å måke snø.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

Jeg tror ikke jeg har et eneste klassisk 'maskulint' personlighetstrekk (og slett ikke noen ytre trekk heller, for den saks skyld ). Like fullt mangler jeg det meste av evner for og interesser innen håndarbeid.

Du er med andre ord et tomt kjønn?

[Frøydis]

Jeg er ingen stereotyp. Ja, jeg strikker, syr, driver med håndarbeid, men jeg skifter dekkene mine selv og kan skifte olje på bilen. Jeg sminker meg sjeldent, men liker å lakkere neglene. Jeg er mattenerd og kan kose meg med et mattestykke til rødvinen en lørdagskveld. Jeg liker ikke romantiske komedier, ser heller en thriller eller skrekkfilm. Jeg er mindre glad i shopping enn gubben. Jeg gir beng i hvilken vei dorullen henger eller om dolokket er oppe eller nede.

[Carrera]

Jeg er meg. Liker ikke å si at jeg er typisk dame på noen områder og mann på andre. Jeg strikker og syr, lager mat og gjør husarbeid, klipper gress, måker snø, skifter lyspærer, åpner sluk og kraner om det trengs, gjør hva jeg kan om bilen streiker etc. Kort sagt det meste av det som må gjøres.

Som lita ble jeg vel betegnet som en guttejente. Jeg kastet ikke et blikk på dukker, hatet rosa og dillete leker. Kastet meg heller ut i gjørma, eller freste rundt på sykkelen, og hadde vel mest guttevenner.

Jeg er nok litt der i dag også.

[Hjertensfryd]

Eg er meg sjølv.
Eg er ei kvinne på godt og vondt
Eg likar å lage mat, hekle, halde på med andre typar håndarbeid og dille rundt. Men eg hatar husarbeid. Gje meg heller ein malerkost, ein hammar og spiker, ei sag eller noko. Å skifte dekk skulle eg alltids ha klart, men så langt lar eg andre kose seg med det.
Eg koser meg når eg får tid for meg sjølv på badet til å dolle meg opp litt. Men eg trekker alltid i joggebukse når kvelden kjem og det ikkje kjem til å dukke opp andre folk.

Kort og godt. Eg er meg, og det skal godt gjerast å plassere meg i ein enkelt bås.

[P.K.]

Man skal være forsiktig med å sette seg selv i bås også. I stor grad er det en selv som skaper egne begrensninger i forhold til hvem man er og hva man kan. Noen ganger gjør man seg selv mindre enn hva man er og våger ikke strekke seg utenfor den trygge rammen.

[Esme]

Jeg vil komme tilbake til det med natur og sosialisering, for her ramser jo folk opp interessene sine. Er det beskrivende for hva slags person man er?

Jeg oppfatter tydeligvis spørsmålet annerledes enn en del av dere.

Men om jeg skal svare, så er det sånn at jeg har tette sosiale nettverk, som er mer typisk for kvinner enn menn, jeg har noen hobbyer/interesser som er veldig jentete, noen som er veldig guttete.

Jeg har mye mer selvtillit enn det som er vanlig for kvinner (takket være min sinte, strenge, støttende far), og jeg bryr meg mye mindre enn det som er vanlig om hva andre synes om meg. Jeg er ekstremt lite interessert i å se pen ut, jeg er superhappy med å se helt vanlig ut. Jeg er tøff og uredd, men jeg mener at det er en kvinnelig egenskap jeg da, sånn egentlig, men at vi lever i et samfunn som skremmer opp jenter og kvinner til å tro at alt er farlig.

Jeg har mye mer selvironi RL enn hva som er vanlig, jeg har mange ganger fått beskjed fra andre kvinner at jeg ikke må tulle så mye, for ellers kan jeg få problemer med å få respekt fra mine mannlige kollegaer. Jeg har aldri hatt problemer med å få respekt.

Jeg synes mange menn er enkle i hodet, lite gjennomtenkte og barnaktige og mange kvinner er utseendefikserte, fjortisaktig i streben etter å bli likt og kjedelige. Jeg liker folk som er gjennomtenkte, opptatt av andre ting enn det som er veldig kjønnstypisk, bilmekking er akkurat like kjedelig som klesvasking, og har derfor venner både blant kvinner og menn.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Har du personlig opplevd begrensninger ut fra kjønn?

Jeg er kjønnsdelt oppdratt på gård, der jeg lærte "inne-jobber" og broren min "ute-jobber". Så jeg har aldri kjørt traktor, for det var for gutter da jeg var lita. Når jeg ble så gammel at jeg så forskjellene og sa til faren min at jeg ville kjøre traktor, så fikk jeg beskjed om at det var bare å gå ut og gjøre det. Jeg var ikke tøff nok til å tørre det på egenhånd.
Men jeg kjørte jo bil da, lært av mor mi.

Den kjønnsdelte oppveksten har gjort meg veldig bevisst seinere, og jeg har derfor alltid vært rødstrømpe og feminist og tør å si det høyt. Når klassevenninner på ungdomsskolen drømmende sa "når jeg blir gift håper jeg at jeg får en mann som hjelper meg med husarbeidet" (husk at jeg vokste opp i bygde-Norge på syttitallet), så sa jeg "hvis jeg gifter meg, så skal jeg gjøre min halvdel av husarbeidet".

Begrensninger ellers? Hm, det må jeg tenke litt på. Jeg har ihvertfall opplevd menn (gutter) som har blitt snurt og fornærma når jeg har vært så frekk "å ta mellomlederjobben fra dem". (Herlighet, vi søkte, jeg fikk den.) Var jo interessant å bli sjefen ders da, kan man si.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg er kjønnsdelt oppdratt på gård, der jeg lærte "inne-jobber" og broren min "ute-jobber". Så jeg har aldri kjørt traktor, for det var for gutter da jeg var lita. Når jeg ble så gammel at jeg så forskjellene og sa til faren min at jeg ville kjøre traktor, så fikk jeg beskjed om at det var bare å gå ut og gjøre det. Jeg var ikke tøff nok til å tørre det på egenhånd.
Men jeg kjørte jo bil da, lært av mor mi.

Den kjønnsdelte oppveksten har gjort meg veldig bevisst seinere, og jeg har derfor alltid vært rødstrømpe og feminist og tør å si det høyt. Når klassevenninner på ungdomsskolen drømmende sa "når jeg blir gift håper jeg at jeg får en mann som hjelper meg med husarbeidet" (husk at jeg vokste opp i bygde-Norge på syttitallet), så sa jeg "hvis jeg gifter meg, så skal jeg gjøre min halvdel av husarbeidet".

Begrensninger ellers? Hm, det må jeg tenke litt på. Jeg har ihvertfall opplevd menn (gutter) som har blitt snurt og fornærma når jeg har vært så frekk "å ta mellomlederjobben fra dem". (Herlighet, vi søkte, jeg fikk den.) Var jo interessant å bli sjefen ders da, kan man si.

Jeg vokste også opp på 70 tallet (-69 modell), og det er litt interessant å lese det du skriver, pluss at jeg blir litt nysgjerrig på hvordan ting hadde vært om jeg hadde brødre.

Jeg er yngst av tre søsken. Jenter alle tre, og det er 8 år som skiller meg og de to søstrene mine.

Det jeg husker fra oppveksten var egentlig det motsatte av det du sier her. Vi jentene måtte selvfølgelig hjelpe til inne med husarbeid og matlaging, men det var liksom en naturlig del av bedriften familien. Det var kvinnfolkarbeid, om noe vi gjorde helt naturlig, mens pappa satt i sofaen med pipa si, eller holdt på med "manneting".

Som sagt så var dette en naturlig del av hverdagen, og slettes ikke noe jeg så på som å "hjelpe til". Derimot så var det andre oppgaver som jeg så på som akkurat det, og det var de oppgaver pappa la på meg og mine søstre. Det var da det som den gang var typiske manneting. Snømåking, gressklipping, hjelpe til med vedhugging og stabling, tømme utedoen (grøss), vaske bil etc.

Når det kom til slike ting, så var ikke pappa særlig kjønnsorientert. Da var det snakk om at vi unger måtte hjelpe til, og det under hans strenge overvåkning.

Jeg vet ikke hvor mange favner ved jeg bannet meg gjennom i ung alder, og jeg sverget på at jeg aldri skulle ta i en vedkubbe når jeg en gang "slapp fri".

Jeg følte den gang at han påla meg oppgaver som var altfor store for meg, både ut fra alder og delvis kjønn. I tillegg til at han hadde den geniale oppfatningen om at mine søstre var en person (de er tvillinger), og dermed ga han meg de samme oppgavene og mengdene som de fikk, uten å se det at de var to, mens jeg slet livet av meg alene.

Jeg har mange ganger tenkt på hvor todelt pappa egentlig var der han satt og ikke løftet en finger når det var snakk om husarbeid og mat. Han hadde sin klare oppfatning om hva som var kvinnfolk- og mannfolkarbeid, bortsett fra når han trengte hjelp da...

Men ok, jeg evner i dag å se ting fra hans side også. Han var tross alt den eneste hanen i flokken. Vi var tre barn som da er jenter, mamma, min mormor og han. (mormor bodde hos oss halve året). Skulle han ha hjelp, så måtte det jo bli en dame liksom.

Den dag i dag så ser jeg bare positivt på det at jeg måtte ta mine tak innen forskjellige områder. Det har gjort meg til et menneske som kan, og tør, ta tak i ting som jeg egentlig vokste opp til å tro var manneoppgaver. I tillegg til oppgavene jeg fikk så måtte jeg også finne løsninger selv, om jeg sto fast, og det har gjort meg ganske så selvstendig. (hadde jeg fått en oppgave så forventet han at den skulle gjøres uten noe mas, og om jeg sto fast på noe så var det mas. Dermed måtte jeg løse floken selv) Noe som igjen falle min familie i dag til gode, all den tid jeg er gift med en som jobber i Nordsjøen. Jeg klarer det meste selv, fordi jeg både kan og tør.

Jeg har mange ganger fundert på hvordan jeg ville vært i dag om jeg hadde en bror i oppveksten. Slik jeg kjenner pappa, så ville nok alle "mannfolkjobbene" falt på en evt bror, og jeg ville vokst opp med at kvinnfolk hører til på kjøkkenet.

[Madicken]

Feminin, tøff, snill, og utpreget handy storesøster og altmuligkvinne. Jeg fleiper med det meste, også kjønn, grupperinger og kjønnsroller, men har helt klare grenser for når spøken slutter og alvoret begynner. Og dette med
(stereotype) kjønnsroller kan absolutt være en svært alvorlig sak for meg som jeg ville brukt mye energi på å forsvare meningene mine i.

[mkj]

Til tross for at jeg ikke fant Biltematråden det grann provoserende, så vil jeg absolutt si at jeg ikke er så veldig 'kvinnelig'. Jeg er først og fremst meg. Knytter meg mest til menn, med vennskap. Dør også litt inni meg hvis det er sånne mammagreier.

Frittalende, litt lat, skarpt hode, ujålete (henger sammen med litt lat). Tjener mer enn mannen min, og han gjør mest av henting, bringing og matlaging. Ingen av oss snekrer, har vi bruk for det, betaler vi noen for å gjøre det.