Tenåringssjokket - overvåkning

[Harriet Vane]

Jeg er svært skeptisk til alt som ligner på overvåkning, og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.

Hva som er høna og egget av kontrollbehov, uro og engstelse er nesten umulig å si. Man får kanskje økt kontrollbehov av uro og engstelse, samtidig kontrollbehovet kan gi mer uro og engstelse fordi man vil kontrollere mer og mer, etterhvert som det kanskje er en flik man ikke vet noe om.

Jeg synes virkelig denne tråden har vært overraskende, både når det gjelder respekt for privatlivets fred hos sine nærmeste, at man setter det praktiske foran det etiske langt utover hva jeg mener er akseptabelt og at man argumenterer med stråmenn av alle slag; at dersom man ikke vil overvåke tenåringene sine så mener man det er greit at de DØR I FYLLA eller noe sånt.

Å snakke sammen når man er på reise kan kanskje for noen assosieres som kontrollbehov ut fra en relasjon der samtalene brukes som nettopp kontroll: hvor er du, hva gjør du, hva skal du...? dette er spørsmål som med feil innstilling og galt tonefall kan bli totalt DDR, mens feks min mann og meg ringer hverandre gjerne når jeg er på reise. I perioder reiser jeg 2-3 dager i uken og da er det koselig å snakkes litt. Synes vi. Han sjekker ikke mailen min, leser meldingene mine, tracker meg eller har meg på noe snapkart, han får ta meg på ordet om at jeg har vært der eller der med den eller den.