Har du stor intimsone?

[Odelia]

Både ja og nei. Jeg kan være ganske tett på pasientene mine om de ikke gir uttrykk for at de ønsker noe annet (om det faller seg naturlig), men jeg trenger ikke å sitte oppi folk om det er plass andre steder liksom. Når jeg er hos kiropraktoren blir jeg alltid stresset når han skal knekke nakken og jeg ligger på ryggen, for da syns jeg han kommer aaaalt for nært (men han må jo det) så da klarer jeg ikke å kikke på ham, og må alltid se bort - selv om vi er midt i en samtale. Det gjelder for øvrig alle behandlere; de kan være så nær de må og ta så mye de vil (altså må) på meg, så lenge jeg slipper å ha dem oppi ansiktet. Sånn sett ligger tannlegen litt dårlig an, men det hjelper at han har munnbind.

[Fløyel]

Nei. Jeg er et klemme og ta på menneske og får klemmer både jobb og privat. Men jeg tar ikke på folk jeg ikke kjenner eller vet har en stor intimsone. Jeg får ofte klemmer på jobb av menn, gode bransjekollegaer og kollegaer, gode oppriktige bamseklemmer - syntes det er koselig og oppfatter det hverken som herskete eller sexpress-ish. Om de sier "Hei Søta" svarer jeg med "Hei Kjekken". Det er en ledig tone og omgangsform i bransjen. Mange av dem har blitt mer kompiser etter mange års bekjentskap.

[Retz]

Jeg kan sitte knødd oppi andre uten å føle snev av ubehag, det gjelder også fremmede. Det er imidlertid avhengig av hvilken setting, og om nærheten er et resultat av trengsel eller de(n) andres valg. Trengsel er helt ok, sovesaler er kos og kroppskontakt med fremmede er uproblematisk. Et av mine beste minner fra Tyrkia er turene med dolmus. Men jeg blir ikke overbegeistret om fremmede setter seg ved samme bord som meg når andre bord tilgjengelige, eller hvis bekjente setter seg kloss inntil når det er ledig plass litt lengre borte.

Den psykiske intimsonen er noe delt. Jeg kan prate åpent om det meste, også personlige ting, men jeg misliker når folk stiller nysgjerrige spørsmål av personlig art. Eller, det er ikke helt riktig, for det kommer veldig an på hvem som spør og hva jeg oppfatter som intensjonen bak. Oppriktig og vennlig interesse går bra, men utspørring hvor jeg mistenker at vedkommende har et grafsebehov, er noe jeg ikke tolererer.

[Blondie]

Jeg liker ikke å bli tatt på av folk jeg ikke er glad i, så utagerende klemming og tafsing gjør meg forferdelig ukomfortabel. Å sitte ved siden av en kollega på jobb går greit, men helt inntil hvis det er ledig andre steder er kleint. (uavhengig av kjønn, merker jeg). Det er viden kjent på jobben min dette, så de driver og eksperimenterer med om jeg begynner å bli glad i kollegene mine ved å ymte frempå om klemming.

[Nip]

Jeg liker å ha litt rom rundt meg...

[oslo78]

Har ikke noen problemer med verken klemming, å bli tatt på, å sitte nære noen (det må vi på jobb, for det er litt for få plasser på personalrommet), eller noe av det andre dere nevner. Jeg har tydeligvis svært liten intimsone.

[mamaria]

Jepp, jeg er introvert og foretrekker litt avstand. Det aller verste jeg kan komme på i farta var en kort periode jeg var innom noe slags senter som skumme få sykemeldte raskere tilbake i jobb. Det var ulike treninger, blant annet i basseng. Det ble gjort et stort poeng av at vi skulle ligge med hodet på en sånn pølse, på rygg med lukkede øyne, og slappe HELT av. I et lite basseng med ca 15 andre. Jeg padlet febrilsk hver gang jeg nærmet meg en av de andre, og den som ledet greia så ikke ut til å forstå hvorfor det var så vanskelig å følge instruksen. Grøss.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Jeg kan sitte knødd oppi andre uten å føle snev av ubehag, det gjelder også fremmede. Det er imidlertid avhengig av hvilken setting, og om nærheten er et resultat av trengsel eller de(n) andres valg. Trengsel er helt ok, sovesaler er kos og kroppskontakt med fremmede er uproblematisk. Et av mine beste minner fra Tyrkia er turene med dolmus. Men jeg blir ikke overbegeistret om fremmede setter seg ved samme bord som meg når andre bord tilgjengelige, eller hvis bekjente setter seg kloss inntil når det er ledig plass litt lengre borte.

Den psykiske intimsonen er noe delt. Jeg kan prate åpent om det meste, også personlige ting, men jeg misliker når folk stiller nysgjerrige spørsmål av personlig art. Eller, det er ikke helt riktig, for det kommer veldig an på hvem som spør og hva jeg oppfatter som intensjonen bak. Oppriktig og vennlig interesse går bra, men utspørring hvor jeg mistenker at vedkommende har et grafsebehov, er noe jeg ikke tolererer.

Dette er noe jeg reagerer på også ja. Ikke fordi de sprenger intimsonen min, for fordi det er en sånn uortodoks ting å gjøre slik at jeg lurer på hva de egentlig vil.

[Gaia]

Ikke egentlig, men jeg er ingen "klemmer" nettopp fordi jeg vet at veldig mange andre (i Norge, spesielt) har stor intimsone, og jeg ønsker å ta hensyn til det. Hvilket betyr at mange av "klemmerne" nok tror jeg har stor intimsone, siden jeg aldri er den som tar initiativ til en hilseklem.

Jeg reagerer derfor ikke hvis noen sitter seg rett ved siden av meg, slik som beskrevet i HI.

[Toffskij]

Jeg har en temmelig romslig intimsone, ja.

[Trixie]

Nei, har ikke det. Jeg har jo også en fysisk jobb, med mye nærkontakt.
Men jeg setter meg ikke "oppå" andre om det er ledige stoler, og finner meg ledig dobbeltsete på buss, tog osv. om det er det. Noe går nok på intimsone, men det går like mye på å få være litt i fred noen ganger, det er veldig deilig når man jobber med mange mennesker hele dagen.

[Acsa]

Jeg har en veldig liten intimsone. Man behøver ikke kjenne meg veldig godt for at jeg skal føle det er naturlig å gi en klem når vi møtes. Jeg har vært på vannyoga noen ganger, hvor man holder hverandre i vannet, helt nært med halvnakne kropper og fremmede kvinner, og jeg har ingen problemer med dette i det hele tatt. På jobben spiser vi lunsj blant annet i i treseters sofaer, det kan bli ganske tett, og det har aldri ramlet meg inn at det er et problem.

[-ea-]

Jeg har ikke noe ønske om å klemme fremmede, men det hender jo at det ikke er til å unngå å bli klemt.

Spiserommet på jobb, vi har langt bord med 12 stoler:
- de første to setter seg i hver sin ende
- de neste fyller opp annenhver stol
- til slutt fylles inneklemte plasser.

[Katta]

Digresjon: Vi bruker å si at elektronene følger bussprinsippet. Først fyller de opp hver sin bane, først når det ikke er noen annen mulighet deler de bane med en annnen.

[Che]

Jeg er ingen klemmer, men tror ikke at intimsonen min er stor. Jeg har ikke problemer med å være nært. Jeg synes det er ubehagelig når folk prater veldig nært ansiktet mitt. Det er mest pga dårlig ånde-angst...

[Adrienne]

Fysisk intimsone er ganske liten, psykisk intimsone er derimot ganske stor, der er det få mennesker som får komme nærme, tror de kan telles på to fingre.

[Lhi-My]

Jeg har blitt nødt til å lære meg å ha andre tett innpå. Jeg hadde veldig stor intimsone og hadde til og med problemer med å ha mine aller nærmeste nær meg. Dette hang nok sammen med et trøblete forhold til egen kropp. Jeg jobbet mye med det og gikk også ned masse i vekt. Deretter byttet jeg jobb og havnet i et spesielt miljø der båndene mellom kolleger av ulike årsaker var tette. Jeg har spesielt en kollega som også har blitt en nær og fortrolig venn som er raus med kroppskontakt, klemmer osv. Det var tøft i starten og vi snakket om det mange ganger. Han spurte om han skulle slutte, og jeg sa først ja, men ombestemte meg. Jeg opplevde min enorme intimsone som et problem. Han har hjulpet meg enormt med dette og kombinert med at vi er i et miljø med tette bånd, så har dette blitt mye lettere for meg. Jeg har ikke lenger problemer med å sitte ved siden av noen på toget og jeg får ikke lettere panikk om noen inviterer til en klem. Nå er det bare fint å sitte skulder mot skulder ved lunsjbordet eller bli møtt med en klem.

Det er litt trist at klemming og nærhet fra en kollega blir oppfattet som hersketeknikker eller sexpress. Det kan selvsagt være det, men det er vel mer sannsynlig at det ikke er det. Nærhet også mellom venner/kolleger kan være noe veldig givende.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Lhi-My, her.

Det er litt trist at klemming og nærhet fra en kollega blir oppfattet som hersketeknikker eller sexpress. Det kan selvsagt være det, men det er vel mer sannsynlig at det ikke er det.

Jeg er enig i det. Det er trist om alt automatisk skal tas i verste mening.

Jeg var godt voksen før jeg skjønte det der med ulike intimsoner, så jeg har sikkert gått over streken mange ganger. Når det gjelder min egen intimsone, så vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Det er så situasjonsavhengig. Jeg synes det er hyggelig om kollegaer klapper meg på skuldra og hvem som helst skal gjerne få gi meg en klem, men jeg har bokstavelig talt løpt ut fra treningssaler der vi plutselig måtte "gå sammen to og to". Da jeg var tjukkere, klarte jeg ikke å slappe av når jeg delte dobbeltsete på bussen, men det går bedre nå. Og jeg ta tog fra Sandvika til Oslo i rushet på morgenen. Det betyr at jeg som regel står presset inn i en folkemengde. Det er ikke behagelig, men det går mer på det fysiske, ikke det at folk går over intimsonen min.

[Lhi-My]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg har ikke noe ønske om å klemme fremmede, men det hender jo at det ikke er til å unngå å bli klemt.

Spiserommet på jobb, vi har langt bord med 12 stoler:
- de første to setter seg i hver sin ende
- de neste fyller opp annenhver stol
- til slutt fylles inneklemte plasser.

Det der har jeg opplevd på tidligere arbeidsplasser også, men hadde noen gjort det der jeg jobber nå, hadde det blitt stilt spørsmål. Vi spiser på litt forskjellige steder, men er vi ved det store bordet, så fylles det opp fra den ene enden. Vi har også et lite spiserom som ofte foretrekkes og der må vi nærmest klumpe oss sammen for å få plass. Jeg startet min lederjobb der med å foreslå at spising skulle skje i det store rommet, men fikk ikke gehør for det. Nå trives også jeg med dette. Det har gjort det lettere for meg å trives i min utenlandske svigerfamilie også. Der er det også temmelig trangt om saligheta rundt spisebordet.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg har ikke noe ønske om å klemme fremmede, men det hender jo at det ikke er til å unngå å bli klemt.

Spiserommet på jobb, vi har langt bord med 12 stoler:
- de første to setter seg i hver sin ende
- de neste fyller opp annenhver stol
- til slutt fylles inneklemte plasser.

Jeg tror jeg ville stusset om jeg satte meg i én ende av et bord og nestemann som kommer inn velger å sette seg helt i andre enden, lengst mulig unna. Da hadde jeg lurt på hva som var galt med meg/mellom oss. Hadde jeg vært nr 2 som satte meg hadde jeg satt meg noen stoler unna førstemann slik at vi ikke satt så nært, men ikke så langt unna at man skulle tro jeg ville unngå dem.