Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

. Og har man et søsken som da BARE er søt og snill kan jeg tenke meg at det ikke akkurat hjelper.

Nei, på ingen måte. Særlig ikke når lillebror kompenserer for storesøsters ufordragelige ved å stille ALLE de riktige spørsmålene om bakgrunnshistorie og være ekstremt interessert.

Vi var på interrail den sommeren snuppa var 11 og knerten 8, og vi vekslet mellom «ta deg sammen» til henne og «slutt å late som» til ham.

Men vi ble venner igjen alle sammen. Men da vi var i Praha så besøkte mannen min og knerten den astrologiske klokken og festningen, mens jeg føler at jeg har Praha tilgode ettersom mitt besøk der bestod i å spise middag på McDonald’s, shoppe på HM og drikke kaffe på Starbucks. Men etter å ha fått avreagere noen dager der, og gjort «sine ting», så var hun helt klar for Berlin. ... der vi gikk rett inn i en Pride-festival med 750 000 deltakere og hun virkelig var i sitt ess.

[Isolde]

Men når man har et barnesyn som sier at barn ikke gjør så godt de kan, så sier man indirekte at de ønsker å ødelegge for andre. De ønsker å være sur og ønsker å havne i negative situasjoner. Det er det veldig få barn som ønsker altså. Selvfølgelig bør 11åringer kunne ta seg sammen, og tilpasse seg andre. Men når de ikke klarer i situasjonen å se de løsningene så tyr de til de løsningene de kan som ofte er å være sur å vanskelig. Det er en måte å få viljen sin på, få kontroll på situasjonen. Det kan være de angrer 10 sekunder etterpå og selv ser at ja de kunne klart dette, det hadde ikke vært verdens undergang å ta seg sammen og bare være med på det. Men da er det et annet aspekt inni bilde som er det å miste ansikt. Har man startet noe så må man liksom fullføre det. Ingen god løsning men en løsning for å fikse problemet.

Men jeg kan være enig om å være uenig med flere av dere. Dette er ikke et barnesyn jeg har funnet opp av meg selv men kommer fra psykologen Ross Green sine teorier rundt barn med atferdsvansker. Han jobber mye med barn som er i konflikt med foreldrene.

Min opplevelse som mor og som spesialpedagog er at det bli alltid mye lettere å møte barna når man prøver å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør og tenker at de alltid er ute etter å finne en god løsning, men faktisk ofte ikke evner å finne den og da tyr til dårlige løsninger.

Suck it up fungerer ikke for alle. Og det er urettferdig ovenfor 11åringen å tro at den spolerer ferien for familien bevist.

[rine]

Det handler ikke om barnesyn, men om menneskesyn for min del. Jeg tror at vi mennesker er egoistiske av natur, i større eller mindre grad, og at det ikke er sunt for oss å leve i en verden der alt blir tilrettelagt for oss. Noen dager, eller ferier for den del, er ræva, men man kan velge å ikke la ferien bli helt ræva for de andre man reiser med også. Den 11-åringen som alltid får lov til å la egne følelser få førstepri. vil du ikke være partner eller kollega med når vedkommende blir voksen.

Og så er det vel ingen i tråden som sier at man ikke trenger å bry seg med å finne ut hvorfor 11-åringe er sur?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Men når man har et barnesyn som sier at barn ikke gjør så godt de kan, så sier man indirekte at de ønsker å ødelegge for andre. De ønsker å være sur og ønsker å havne i negative situasjoner. Det er det veldig få barn som ønsker altså. Selvfølgelig bør 11åringer kunne ta seg sammen, og tilpasse seg andre. Men når de ikke klarer i situasjonen å se de løsningene så tyr de til de løsningene de kan som ofte er å være sur å vanskelig. Det er en måte å få viljen sin på, få kontroll på situasjonen. Det kan være de angrer 10 sekunder etterpå og selv ser at ja de kunne klart dette, det hadde ikke vært verdens undergang å ta seg sammen og bare være med på det. Men da er det et annet aspekt inni bilde som er det å miste ansikt. Har man startet noe så må man liksom fullføre det. Ingen god løsning men en løsning for å fikse problemet.

Men jeg kan være enig om å være uenig med flere av dere. Dette er ikke et barnesyn jeg har funnet opp av meg selv men kommer fra psykologen Ross Green sine teorier rundt barn med atferdsvansker. Han jobber mye med barn som er i konflikt med foreldrene.

Min opplevelse som mor og som spesialpedagog er at det bli alltid mye lettere å møte barna når man prøver å finne ut hvorfor de reagerer som de gjør og tenker at de alltid er ute etter å finne en god løsning, men faktisk ofte ikke evner å finne den og da tyr til dårlige løsninger.

Suck it up fungerer ikke for alle. Og det er urettferdig ovenfor 11åringen å tro at den spolerer ferien for familien bevist.

At man forstår hvorfor de reagerer som de gjør er ikke det samme som å godta at de gjør det. Ja, det er en grunn til at de blir sure og ødelegger for andre, og det er ikke nødvendigvis det de ønsker, men løsningen de velger er like fullt uakseptabel, og det å fungere i samspill med andre, og ikke la negative følelser gå ut over folk rundt seg, det er også noe som må læres.

Det er fagfolk sin oppgave å forstå, og hjelpe med å håndtere vanskelige følelser på sikt, når man ikke greier det selv. Men det er foreldrenes oppgave å oppdra, å sette regler og grenser for hva som er greit og ikke av handlinger, uansett hvilke følelser som ligger bak. Er man låst i en situasjon i et øyeblikk holder det ikke å bruke metoder som på lang sikt skal gi barn verktøy til å håndtere vanskelige følelser. Det må man selvsagt gjøre i tillegg, men i den aktuelle situasjonen bør man også kunne signalisere at grensen er nådd, at oppførselen ikke er grei, og at hensynet til folk rundt, og at flest mulig skal ha det bra, er det som blir prioritert.

[Candy Darling]

Ja, jeg tror vi diskuterer utfra litt forskjellige premisser her. Jeg tar for gitt (som HI også sier) at man allerede har gått ganske mange runder med en 11-åring som er sur og lei på å finne ut hva som er galt og om det ligger noe mer alvorlig til grunn. Noen ganger trenger man også å rett og slett få beskjed om å skjerpe seg. I hvert fall mine unger. Og jeg, for den del. Noen ganger er man urimelig og utrivelig og trenger å skjønne at det er uakseptabelt å ødelegge for andre.

Jeg tror ikke unger bevisst ønsker å være destruktive, men jeg tror de i mindre grad enn (de fleste) voksne klarer å se urimeligheten i oppførselen sin; jeg tror mange mener de har rett til å forsure omgivelsene når de er sure selv. Og for den del, det er nok av utrivelige eldre også som burde fått et kræsjkurs i god folkeskikk, altså.

I denne situasjonen hadde jeg sagt at fint, bli på rommet med boken din, iPaden er med oss på tur, si fra når du er klar for å møte verden eller har et godt forslag til hva vi kan gjøre. Eller når du er sulten. Men du må behandle familien din ordentlig når vi er sammen.

[Pøblis]

Jeg tenker at det er en del av oppdragelsen å lære barn hvordan det er greit og ugreit å oppføre seg. Jeg mener det er forskjell på å tenke at det alltid ligger en årsak til et barns oppførsel, til å tenke at de alltid gjør så godt de kan. jeg tror at normalt utviklede 11-åringer ikke alltid gjør så godt de kan - jeg tror at de noen ganger prøver å manipulere sine omgivelser og bruker verktøy som ikke er akseptable og som de må lære seg at IKKE funker/ikke er akseptable i samhandling med andre.
Jeg synes man både kan møte et barn med åpenhet og genuin interesse for hva som får dem til å reagere og agere slik de gjør - og samtidig forvente at barnet endrer adferd når adferden er destruktiv for den sosiale settingen 11-åringen er en del av. De fleste 11-åringer vet litt/ganske mye om hva som er greit i omgang med andre og hva som ikke er det. De fleste 11-åringer vet VELDIG godt hvordan de selv ønsker å bli møtt eller ikke bli møtt.

Mine egne barn gjorde ikke alltid så godt de kunne i den alderen. De kunne være både frekke, utspekulerte og totalt oppslukt av seg selv og sine egne ønsker. Men de kunne også hjelpes til å se situasjoner utfra helheten i den sosiale settingen de var en del av.

[Cumulus]

Tusen takk for støtte og innspill. Vi har tatt hverandre i hånden på at det skal bli en bedre dag. Har lastet ned lydbøker til henne og blitt enige om at hun får is hvis hun bader. (har egentlig et opplegg med svømme mål for å få is, men nå får hun is bare for å komme seg uti vannet, så hun få kjøpt seg ned litt.) krysser fingrene for at det blir en bra dag

[Niobe]

Barn gjør ikke alltid så godt de kan. Det gjør heller ikke voksne. Og selvsagt er det greit, vi har alle dager der vi ikke gjør så godt vi kan. Det som antagelig skiller mellom spiselig og uspiselig, er hvilken grad man er klar over det selv. Jeg gjør barna mine en bjørnetjeneste om jeg lar dem tro de alltid gjør sitt beste. Ikke fordi de skal føle seg noe dårligere, men fordi de skal vite at de kan bedre. Det er en del av læringen, en del av det å lære å ta ansvar for seg selv og sin egen oppførsel. De ser meg drite meg ut og gjøre mitt aller verste rett som det er, men jeg innrømmer det i det minste. At jeg vet jeg kan bedre og at det er jobben min å fortsette å prøve. Jeg kan ikke se for meg at det kan gagne noen å innbille dem at de gjør sitt beste hele tiden. Jeg har sett en del potensielt brukbare mennesker forsvinne i det dragsuget.

Man forventer selvsagt ikke at 11-åringer alltid skal gjøre sitt beste. Jeg forventer ikke det av voksne heller. Men med alderen forventer man økende grad av bevissthet rundt egen oppførsel.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Tusen takk for støtte og innspill. Vi har tatt hverandre i hånden på at det skal bli en bedre dag. Har lastet ned lydbøker til henne og blitt enige om at hun får is hvis hun bader. (har egentlig et opplegg med svømme mål for å få is, men nå får hun is bare for å komme seg uti vannet, så hun få kjøpt seg ned litt.) krysser fingrene for at det blir en bra dag

Kan det være noe problematisk for henne det med svømming, og at det kan være noe av årsaken til at hun er "lei av" å bade?

Jeg har et barn som av og til har urimelige forventninger til seg selv. Når hun er redd hun ikke greier å innfri sine egne krav ender det ofte med at hun ikke har "lyst" til noe, fordi det er "kjedelig", når hun egentlig er redd for å mislykkes eller tape ansikt. Særlig hvis det er noe hun ikke tør, for i sitt hode må hun alltid være den tøffeste, selv om ingen andre forventer det av henne.

Så hvis det kan være noe sånt hos dere så kan det være en helt riktig løsning det du gjør nå, å ikke fokusere på at hun må øve på å svømme, selv om det unektelig er en viktig ting å kunne. At det er greit å bare duppe i vannskorpa og leke på grunna for å avkjøle seg, men at svømming ikke er et must. Så kommer kanskje lysten til å øve litt mer gradvis i løpet av dagene, hvis det skjer gøyere ting lenger ut, og det ikke er noe press?

Håper dere får en fin dag i dag! Min erfaring er også at humøret svinger veldig, og bunn en dag (eller tre) plutselig kan snu til topp neste dag.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Enig!! Barn må lære at verden ikke spinner rundt deres akse og at alt man gjør gjennom livet ikke nødvendigvis er gøy. Jeg har en sønn som av og til sliter med å gjøre ting han ikke får glede av selv, og han får virkelig ikke lov til å ødelegge for andre av den grunn. Det er fullt mulig å formilde «ja, jeg forstår at du kjeder deg/ikke liker dette, men du skal likevel klare å oppføre deg, så du ikke ødelegger gleden for alle de som faktisk gjør det». Det er viktig å kunne glede andre.

Man skal forstå unger, men ikke forstå dem i hel. Og det er fullt mulig å forstå at de har en dårlig dag, formidle at man forstå det, men likevel kunne forvente at de oppfører seg (når det er snakk om større barn og ikke smårollinger).

Jeg har dårlige dager, jeg også. Da ber jeg om unnskydning og låser meg inn på rommet om jeg ikke klarer å fake godt humør.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette trengte jeg å lese! Utrolig godt å bli minnet på at det er flere sider av en sak når vi synes snart-13-åringen bare er håpløs.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Kan det være noe problematisk for henne det med svømming, og at det kan være noe av årsaken til at hun er "lei av" å bade?

Obs jenter i puberteten som KAN ha fått mensen for første gang og ikke vil dele det med hele verden. Just saying, som en påminnelse, ikke som direkte til HI her.

[rine]

Husker at det var superkleint med bading de første årene jeg hadde mensen. Turte ikke bruke tamponger, og gjemte meg ofte bak "gidder ikke bade i dag" fordi jeg ikke ville si det som det var. De mest oppvakte rundt meg skjønte vel hva det gikk i likevel, normalt var/er jeg jo en person som eeelsker å bade når solen skinner.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Obs jenter i puberteten som KAN ha fått mensen for første gang og ikke vil dele det med hele verden. Just saying, som en påminnelse, ikke som direkte til HI her.

Men også hvis det er en historie med vannskrekk e.l., som har gjort at barnet henger etter når det gjelder svømmeferdigheter, og spesielt hvis man har søsken som er mye flinkere (vet ikke om det er tilfelle her da). Det er klart man bør øve, men ikke hvis det fører til prestasjonsangst og opplevelse av press når man har ferie og bare skal kose seg. Da får man heller sette av mer tid til dette hjemme, og la ferie være ferie.

Men følelsen trenger ikke å bunne i reelle forventninger og krav fra omverdenen, det kan like gjerne være en opplevelse som kommer innenfra, på grunn av selvpålagte krav og forventninger. Da er det i alle fall viktig som foreldre å være klar på at det er helt greit å bare kose seg, det er ikke nødvendig å utfordre seg selv eller konkurrere hele tiden (har jobbet mye med akkurat dette hos vår).

Når det gjelder det med mensen (som ikke trenger å være reelt i det hele tatt, i dette tilfellet), så har jeg også gått på en smell der, og innsett i etterkant at den umotiverte furtingen og utidige oppførselen som barnet selv heller ikke skjønte noe av, faktisk viste seg å være PMS.

[007]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Helt enig!
Jeg ødela en ferie for foreldrene mine da jeg var 12. Jeg var et surt helvete som var negativ til alt og som saboterte alle forslag - alt med vilje. Jeg var sur fordi vi «bare» besøkte familie, sur for at søstrene mine fikk være hjemme, sur for at det var for varmt, for kaldt, for kjedelig, fordi alle var teite og fordi jeg egentlig ville på ferie til syden, enda jeg visste at det var umulig mtp økonomien.
Så i stedet for å ta meg sammen, slik to fornuftige tanter ba meg om, så gikk jeg altså med vilje inn for å gjøre livet surt for de rundt meg. Noe jeg absolutt klarte. Jeg manglet verken fornuft, forståelse eller verktøy til å løse situasjonen, jeg valgte oppførselen min kun for å gjøre livet kjipt for de rundt meg.

[Pelle]

007 - som å lese om den påtvungne fjellferien jeg hadde i romjulen 1991. Jeg klarte å ødelegge den skikkelig, med vilje. Gikk sakte på ski, klaget på smurning, klaget på mat, kjedet meg og var i det hele tatt motbydelig.

[nokon]

Eg tenker generelt at det er forskjell på dei tilfella der «Ta deg saman» er riktig tilbakemelding og dei tilfella der «Eg er her og ser at du har du har det vanskelig akkurat nå» er riktigare tilnærming. Det er ikkje sånn at det eine alltid er bra og det andre alltid er feil.

[apan]

Jeg har bare skummet tråden. Normalt friske barn uten kjente utfordringer kan få beskjed om å skjerpe seg. Og jeg har gitt min niåring den beskjeden i dag. Ingen har vondt av å få høre at alle har et ansvar for å ha det hyggelig og ikke komme med sure kommentarer. Jada, det kan være en grunn, for eksempel at man synes det er kjedelig å gå og ikke liker bli sliten og helst vil ha det gøy hele tiden. Det er en grunn, men ingen unnskyldning. Barn uten ekstra utfordringer trenger få vite at ikke verden dreier rundt deres behov hele tiden. Det betyr ikke at man ikke skal lytte eller finne ut hva som er problemet.

[apan]

Jeg har også ødelagt deler av ferier. Fordi det var kjedelig. Oppførselen min i Byrums rauker i 1990 (?) er nærmest en legende i familien.

[Millen]

Jeg kan være sånn enda jeg om det er ferie jeg absolutt ikke vil på, men må. Jeg vet det er skikkelig barnslig, men jeg bare takler det ikke. I år skal vi ikke det så jeg er mer positiv til ferie.