Münchhausens syndrom, Hedmark (VG)

[Lille Blink]

Madam Mim: Dette syntes jeg var et bedre argument for å la moren skulle se sin sønn... Du er visst ganske inni dette her du
Jeg er helt enig og ser det med litt nye øyne nå... Barnet er jo for liten til å forstå hva som har skjedd... Ellers så står jeg fortsatt på meningen min om denne saken og det er at jeg tror moren er 100% skyldig, og husk dere at det er MIN mening, akkurat som noen mener å tro at hun ikke er skyldig....

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Lille Blink, her.

Madam Mim: Dette syntes jeg var et bedre argument for å la moren skulle se sin sønn... Du er visst ganske inni dette her du
Jeg er helt enig og ser det med litt nye øyne nå...

Forebygging er for sent for denne familien, dessverre. Jeg er av den oppfatning at så lenge barneloven sier at barn har rett til foreldre, må man bestrebe seg til å ha samværsordninger.

Men, og det er et gigantisk men; i de sakene der feks far har drept mor eller der en eller begge foreldrene har forsøkt å drepe barna, MÅ samvær vurderes NØYE. Det må selvsagt skje under tilsyn, det må skje med barnets beste for øye, og det må kontinuerlig vurderes om det ER til barnets beste å ha samvær med en forelder som har forsøkt å ta livet av en.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Lille Blink, her.

Hvis ikke dette er grunn nok så hvet ikke jeg.... Kanskje man må drepe sitt barn for at det skal gå opp for enkelte....

Hvis du mener at hun skal nektes å se barnet kan det bare være på grunn av to ting sånn som jeg ser det:

Hun er til fare for barnet.
Besøket skal skje under strengt tilsyn, så det argumentet faller bort.

Du synes ikke hun fortjener å se barnet, det skal være en straff.
Hun er for det første ikke dømt for noe, og for det andre er det ikke krystallklart at det beste for barnet er å ikke ha noe som helst samkvem med moren, gitt at det er trygt selvfølgelig.

"Gå opp for enkelte ..." du. Jeez.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Lille Blink, her.

Hvis ikke dette er grunn nok så hvet ikke jeg.... Kanskje man må drepe sitt barn for at det skal gå opp for enkelte....

For det første så er hun ikke dømt....
For det andre så vil samvær med tilsyn være noe helt annet. For som jeg skrev s er man mye alene med barn om de ligger på sykehus.
Hun skal være tiltalt for å ha forsøkt å drepe barnet sitt, men ingen har vært vitne til det................

[Maz]

Jeg mener barnevernet for ofte blir et foreldrevern.

Jeg synes det hadde vært flott om alle barn ble tettere fulgt opp, og hadde de ringt på døra her hadde de fått en kopp kaffe. (ikke alltid så plettfritt da men...)

Jeg mener det ikke er foreldrenes rett til samvær som er relevant. Jeg tror samvær under strengt tilsyn kan være veldig frustrerende og forvirrende for barna.

Jeg synes barn bør skjermes mens tiltale foreligger.

Alt i alt burde det være lettere i Norge å miste samværsretten. Tror det er mange som har gitt opp å bli fosterforeldre fordi det er for vondt å sende barna til samvær, men ikke dømte foreldre. Ikke dømt betyr ikke at det ikke har skjedd bestandig, det betyr at det ikke finnes objektive bevis.

Det hadde vært en gledens dag for mange barn å få nye foreldre på ordentlig. Å bli valgt å bli fulleverdige medlemmer. Foreldreskap er en rekke plikter, men jeg synes ikke det innebører rettigheter.

[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Det hadde vært en gledens dag for mange barn å få nye foreldre på ordentlig. Å bli valgt å bli fulleverdige medlemmer. .

Dette kan jeg skrive under på etter å ha hatt fosterbror i 13 år! Han kom til oss som 2-åring. Begynte å kalle mamma for mamma og pappa for pappa -helt til hans biologiske foreldre fikk gjennom å ha samværsrett. Først med tilsynsverge, men senere alene.

HVER gang han hadde vært hos foreldrene sine, så måtte vi bearbeide ham når han kom hjem. De lovet ham gull og grønne skoger hele tiden, sa at han snart skulle få komme hjem til dem, ga ham falske forhåpninger, kjøpte ting til ham som han bare fikk leke med når han var hos dem...
Denne gutten har gått gjennom mye vondt pga samværet med hans biologiske foreldre (pille-og alkoholmisbrukere). Han har stengt seg mye inne, løyet på foreldrenes vegne, stått i harde dilemma.

Jeg kan IKKE forstå at barnevernet godkjente dette. . .
Foreldrene mine prøvde flere ganger å få stoppe samværet. Det ble iallfall redusert til en gang i måneden istedetfor 2. Rart at de kunne redusere til en gang, men likevel ikke innrømme at gutten tok skade av å være hos sine bio. foreldre....

Jeg ser på ham som min helbror, men vet ikke om det er gjensidig. Når han er med sine foreldre, så klarer han ikke å se på meg om jeg treffer ham ute. Det er ganske hardt. Men det er nok enda hardere for ham!

[Lille Blink]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Hvis du mener at hun skal nektes å se barnet kan det bare være på grunn av to ting sånn som jeg ser det:

Hun er til fare for barnet.
Besøket skal skje under strengt tilsyn, så det argumentet faller bort.

Du synes ikke hun fortjener å se barnet, det skal være en straff.
Hun er for det første ikke dømt for noe, og for det andre er det ikke krystallklart at det beste for barnet er å ikke ha noe som helst samkvem med moren, gitt at det er trygt selvfølgelig.

"Gå opp for enkelte ..." du. Jeez.

Jeg mener at hun er en fare for barnet når hun har prøvd å drepe det (hvis det viser seg at hun faktisk har gjort det da, det kan ikke noen av oss dømme, bare ha en formening om det!!!!)

Jeg bryr meg ikke om tiltalte i denne saken, jeg tenker på hva som er best for ungen... Slik som Madam Mim sa så bra at : "og det må kontinuerlig vurderes om det ER til barnets beste å ha samvær med en forelder som har forsøkt å ta livet av en."

[Lille Blink]

Smurfine: Stakkars lillebroren din.... Desverre er det sånn at uannsett hvor mye vondt et barn opplever av sine foreldre så vil de alltid ha en tilhørighet, de vil alltid beskytte sine foreldre samme hva.... (skal ikke ta alle under en kam, men i den alderen og yngre, kanskje litt eldre og så er det nok ofte sånn.... Snakker desverre av egen erfaring....) Jeg beskytter enda min mor altfor mye, men jeg er mye mer sint, forbanna og tørr å si ifra nå som jeg er foreldre selv, selv om jeg enda kjenner den trykkende dominerende holdningen av en slags hersker eller hva jeg skal kalle det...)

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av smurfine, her.

Dette kan jeg skrive under på etter å ha hatt fosterbror i 13 år! Han kom til oss som 2-åring. Begynte å kalle mamma for mamma og pappa for pappa -helt til hans biologiske foreldre fikk gjennom å ha samværsrett. Først med tilsynsverge, men senere alene.

HVER gang han hadde vært hos foreldrene sine, så måtte vi bearbeide ham når han kom hjem. De lovet ham gull og grønne skoger hele tiden, sa at han snart skulle få komme hjem til dem, ga ham falske forhåpninger, kjøpte ting til ham som han bare fikk leke med når han var hos dem...
Denne gutten har gått gjennom mye vondt pga samværet med hans biologiske foreldre (pille-og alkoholmisbrukere). Han har stengt seg mye inne, løyet på foreldrenes vegne, stått i harde dilemma.

Jeg kan IKKE forstå at barnevernet godkjente dette. . .
Foreldrene mine prøvde flere ganger å få stoppe samværet. Det ble iallfall redusert til en gang i måneden istedetfor 2. Rart at de kunne redusere til en gang, men likevel ikke innrømme at gutten tok skade av å være hos sine bio. foreldre....

Jeg ser på ham som min helbror, men vet ikke om det er gjensidig. Når han er med sine foreldre, så klarer han ikke å se på meg om jeg treffer ham ute. Det er ganske hardt. Men det er nok enda hardere for ham!

Slikt er tragisk, barn bør ikke lande i slike lojalitetskonflikter. Barnevernet legger ansvaret hos barnet noe som er galt.

Jeg trodde ikke det var så ille til jeg snakket med flere som hadde gitt opp på grunn av dette. Det være seg som fosterforeldre eller å jobbe med barnevern. Å kjøre et gråtende barn til pappa fordi systemet sier så, og du vet i hjertet ditt at ungen snakker sant. Det er umenneskelig.

For noen år siden var det et program ( mulig det gikk på BBC) der de fulgte fosterfamilier på vei mot adopsjonen. Jeg glemmer aldri et innslag der tre søsken som hadde hatt det tøfft hadde fått barnløse fosterforeldre. Etter en prøvetid som fosterforeldre så skulle det bli "årntli". Familien var stivpyntede, barna høytidstemte der de dro til rådhuset for å bli familie. En av ungene sa noe om å være utvalgt og at de nå fikk en skikkelig mamma og pappa som ville ha DEM. Da gråt jeg .