Er det blitt "in" å være fattig?

[amo]

Vansklig innlegg å skrive, for jeg er redd for å bli oppfattet som en surmaget, gammel kjerring, men jeg lurer oppriktig.
Avisene flommer over av triste historier om hvor vondt mange har det nå i desember. Man klarer ikke å oppfylle barnas julegaveønsker og sliter med dette og ber om hjelp. De fleste klarer seg og hjulene går rundt, men vil så gjerne gi så mye. Mange enslige med barn som sier pengene ikke strekker til. Jeg tenker at de aller fleste av oss vet at julen kommer, og sparer vi en 100 lapp hver måned så trenger ikke det ødelegge økonomien, vi bruker vel mer enn det som kommer inn i desember de fleste av oss. Misforstå meg rett, jeg vet at det finns de som har behov for hjelp. Vi er selv med på et "God jul, lille venn-prosjekt", der de offentlige etatene i kommunen her tar seg av fordelingen.
Men hvordan er vi kommet der at forventningene til foreldrene er blitt så høye? Det er vi voksne som står frem, jeg tror helt ærlig ikke at de håpefulle har så store forventninger som media skaper? Hvor er det blitt av å sette tæring etter næring? Verden er urettferdig, men er det ikke viktigere å lære barna hvordan livet er? Må barna skjermest for enhver pris?

[Lisa]

Med den sosiale ulike vi nå har i Norge, og med erfaringer fra folk som definitivt lever under det som er satt som fattigdomsgrense i Norge så er tittelen din så provoserende at jeg ikke orker svare eller delta annet en med dette innlegget.

Men jeg lover deg, det er ikke "in" å være fattig hverken for barna eller voksene. Og de fleste fattiges stemmer kommer aldri frem i media. Det er sjokkerende og tragisk hvor førende media er og forblir av folks oppfatninger av virkligheten.

Jeg tenker folk sier og snakker sånn som du gjør i innlegget ditt fordi vi lider litt for mye av mangel på perspektiver. Av type dette: http://debatt.nordlys.no/article/ita...en-libaneseren

[Nenne]

Jeg lurer på om det er et slags generasjonsskifte ute og går eller et slags skifte av kultur på området om man kan kalle det det. Jeg vokste opp med at man satte tæring etter næring og at det var helt legitimt å si at noen ting hadde man ikke råd til. Det var helt greit. Sånn er det visst ikke lenger.

De som står frem i media er vel ofte unge voksne. De har kanskje aldri hørt foreldrene si at det finnes noe man ikke har råd til eller de har kanskje ikke opplevd at det måtte spares på så mye.

[Niobe]

Jeg forstod muligens ikke innlegget ditt, men jeg tror ikke det er in å være fattig, nei.

Det jeg derimot synes, er at forbruksdebatten er veldig tilspisset, slik at unntakene fremstilles som normalen i media. Vi bor i et område og vanker i et milljø hvor folk har god råd, noe som riktignok viser igjen i bolig, hytte og båt, men de har virkelig ikke toåringer med egen iPad, tiåringer med iPhone 6, multiple sydenturer årlig, tenåringer med designervesker og parkas til mange tusen. Jeg ser virkelig fint lite til det media påstår er et stort problem i dag. De er i grunnen helt greit fornuftige og bena på jorden, både barn og voksne.

[amo]

Jeg er enig med deg i det Lisa, at de som er fattige er ikke de som står frem og roper høyest. Men jeg mener det er forskjell på å ha dårlig råd, og å være fattig.
Jeg hadde selv dårlig råd når jeg ble alene, og etter statistikken så ser jeg i ettertid at jeg levde under fattigdomsgrensen, men jeg har aldri følt meg fattig fordi om jeg kjøpte brukt tøy, gaver og droppet ferieturen. Jeg kunne solgt bilen, og dratt på ferier, men vi valgte å heller ha bil. Tror med hånden på hjertet at ungene ikke tok skade av å få brukte mobiler og jeg kjøper faktisk brukt til de enda, for jeg finner meg ikke i dette kjøpepresset.

[amo]

Der sa du noe viktig Niobe, det unormale fremstilles som normale, og dette må vi ikke henge oss på.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Der sa du noe viktig Niobe, det unormale fremstilles som normale, og dette må vi ikke henge oss på.

Ja, og også at de fattige fremstilles som en motpol til noe jeg blir usikker på om egentlig finnes i så stor grad som det hevdes.

[Tjorven]

Jeg skjønner godt at folk blir fortvila. Jeg er priviligert. Jeg kan velge å ikke gi 9-åringen min en iPhone til jul, selv om hun ønsker seg det av hele sitt hjerte. Jeg har råd til å gjøre det, men velger å la være. Jeg er vanvittig takknemlig for at jeg har det valget.

Det er ikke på noen måte "in" å være fattig. Det må være utrolig kjipt å ikke ha råd til det som trengs og i hvert fall ikke ha råd til de tinga som man ønsker seg, men som strengt talt ikke trengs. Særlig når du ser at folk rundt deg har de det de trenger og enda litt til. Særlig når du føler at det går utover dine egne unger.

Jeg er vokst opp som en av de som ikke fikk det alle andre hadde, og vi hadde ikke valget heller. Men vi hadde alltid mat og jeg fikk alltid fine og nye presanger til jul og bursdag. Jeg syntes det var kjipt nok. Og sånne som meg verken er eller var det synd på.

Det er ikke alle som står frem i media som jeg synes like synd på, men det er uendelig mange som virkelig ikke har råd og som aldri i livet ville stått frem med det heller.

[him]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Vansklig innlegg å skrive, for jeg er redd for å bli oppfattet som en surmaget, gammel kjerring, men jeg lurer oppriktig.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og da er det blitt "in" å være fattig. Og med "in" mener jeg at det er en trend i den tiden vi lever i nå.

Det jeg er uenig med deg i er at det er selvforskyldt. Jeg mener at dette er en politisk dreining som gjør at folk blir mer sin egen lykkes (for ikke å snakke om ulykkes ...) smed. Ansvaret dreies over mot det induvidielle fremfor det kollektive.

[Harriet Vane]

Det er aldri in å være fattig. Men det er kanskje en skamløshet i forhold til å be om ting man mangler ut fra hva man kanskje kan definere som "prioriteringsfattigdom".

En ipad koster fra 3000,- ny. Det er 30 røykpakker.

Jeg tror som Nenne at mange ikkeer i stand til å sette tæring etter næring, spare til ting, velge bort noe her og nå med tanke på andre ting. Jeg synes også at denne debatten kan deles opp i flere nivåer.

Det er det strukturelle som gjelder merkepress og materielle goder. Skal man bare gi etter hvis ungene vil ha det? Hvis de maser veldig? Hvis man har råd? Jeg mener at man definitivt skal si nei innimellom når det mases om ting man ikke trenger. Står man på ski tre ganger i året, trenger man ikke nytt av alt eller det dyreste utstyret. Står man på ski tre ganger i uken, så er det definitivt verdt å se på skikkelig utstyr. Må man feire dyre bursdager, dra i gang eller følge opp veldig dyre feiringer som gjør at andre får vondt i magen av frykt for å ikke henge med?

Så har du det personlige ansvaret for egen økonomi på den ene siden og det å få folk i jobb eller gi dem mulighet til å forsørge seg og ungene sine på en mest mulig anstendig måte på den andre. Dette handler jo både om hva man bør ta ansvaret for selv i fht arbeidsvilje og kreativitet og på samfunnets evne til å gjøre det mulig for folk å jobbe.

Fattigdom er relativt, og den norske opplevelsen av fattigdom handler i liten grad om klær eller mat eller tak over hodet, vi er på at fattig betyr at du mangler ipad, Canada Goose og flatskjerm, liksom. Jeg tror dessuten den opplevde fattigdommen er litt som når mine unger kommer og påstår at alle andre har, også undersøker jeg litt og så er det nesten ingen som har. Det er basert i en følelse og så blir følelsen til en rettighet man ikke har fått oppfylt. I Verdens Rikeste LandTM!

Men jeg tror også som him, at dette er et økende problem som kommer som direkte resultat av den politiske dreiningen i landet og at folk uten verktøykasse nå får beskjed om å bygge sin egen bil.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg lurer på om det er et slags generasjonsskifte ute og går eller et slags skifte av kultur på området om man kan kalle det det. Jeg vokste opp med at man satte tæring etter næring og at det var helt legitimt å si at noen ting hadde man ikke råd til. Det var helt greit. Sånn er det visst ikke lenger.

De som står frem i media er vel ofte unge voksne. De har kanskje aldri hørt foreldrene si at det finnes noe man ikke har råd til eller de har kanskje ikke opplevd at det måtte spares på så mye.

Dette trur eg er viktig og riktig. Noko har skjedd og normaliteten er flytta. Vi har vel dei fleste kjent på at ting ikkje gikk rundt i dei første åra. Purringar og hard prioritering på kva regningar som skulle betalast først. Feriar som var bilturar i Norge. Eg var på min første utenlandstur som 32-åring. Ein episode eg huske veldig godt var då eg som høygravid skulle i en 80-årsdag. Føtene var hovne og eg fekk ikkje på meg sko. Då gjekk eg i "sportssandalane" mine til kjole for vi hadde ikkje råd til at eg prioriterte et par sko som eg kun kom til å bruke vekene før fødsel. Foreldra mine hadde fruktkasser som sofabord i tre år etter dei bygde hus og innreda ikkje heile huset på ein gong. I dag meine eg å sjå noko heilt anna og dei yngste vil ha alt fort. :knirk:

Men at det er in å vere fattig trur eg på ingen måte det er.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg er uenig med deg i er at det er selvforskyldt. Jeg mener at dette er en politisk dreining som gjør at folk blir mer sin egen lykkes (for ikke å snakke om ulykkes ...) smed. Ansvaret dreies over mot det induvidielle fremfor det kollektive.

Der sa du enkelt det jeg har sittet i en time og lurt på hvordan jeg skal formulere.

Det er legitimt i debatten å bruke seg selv og sin egen erfaring som fasit på hvordan man bør forholde seg ved dårlig økonomi. "Jeg greide meg på brukte filler, brød og vann, så da har ingen andre rett til å klage heller". Det handler om at solidaritetstanker er så ut som det kan få blitt og at fellesskapet er på vei til å bli en saga blott.

Det blåser iskalde vinder over samfunnet vårt, og det at forskjellene stadig øker og blir mer fundamentert ser ut til å forsterke meningene om at "når jeg greier det, så bør alle greie det".

[Acino]

Det er ikke in å være fattig. Jeg tror heller ikke det er de som har aller minst som skriker høyest, verken før eller nå. Men det har kanskje blitt en liten bølge av de som har pressa økonomi som spør om hjelp til de tingene som de føler alle andre har råd til. Ja, der sa jeg det, jeg tror ikke alle andre har råd til ny pc til ungen sin til jul. Klart noen har, men ikke så mange som man kan få inntrykk av. Jeg føler det er stor forskjell på de som spør om hjelp til å kjøpe en gave, litt ekstra mat i jula osv til de som spør om hjelp til å kjøpe presanger i 1000+kr kagegorien.

Føler også der er en endring på hva som kalles å ha dårlig råd/være fattig. Slik noen definerer det å være fattig nå så lurer jeg på hva vi var når jeg var i tenårene og foreldrene mine slet. Vi snakker om å vanne ut ketchupflaska, bruke matpapir mange ganger, kun ha frukt til spesielle anledninger osv. Men klart, ingen hadde pc og mobiler på den tiden så man skilte seg ikke så synlig ut alltid slik som man lettere gjør nå. Det er vanskelig uansett tenker jeg, både nå og da. All ære til de som sliter og gjør alt de kan for seg selv og sine barn, men min mening er at det går over i det flaue når man f.eks(tror eksempelet er fra finn) spør om hjelp til mobiler, pc osv fordi man bare har råd til å kjøpe julepresanger for 1500kr. Når jeg først har sagt det og tenker gjennom hva jeg har sagt så er det kanskje ikke særlig å tape på å spørre heller, man skiller seg jo godt ut uten disse tingene nå, har jeg inntrykk av. Men som sagt lengre oppe, kanskje sliter flere enn vi tror og er det ikke heller mer det som er normen?

[amo]

Men jeg tror Tussa har et godt poeng også. Når man etablerer seg i dag og får barn,har jobber og låner riklig med penger for å kjøpe bolig, så har man god økonomi. Bil,interiør og dyre barnevogner. Om det da skjærer seg, så må livstilen endres. Det er der jeg tror mange får problem.

[Lykken]

Jeg synes eksemplene de bruker i avisen virker mot sin hensikt. De kunne virkelig brukt bedre eksempler. Det er alltid noe å stusse på og han ene som sto fram ble jo "avslørt" av sin egen Facebookside mht hvordan artikkelen framla hvorfor han hadde det vanskelig. Gjør de ikke ordentlig research? Jeg tror en del går på mentaliteten at andre eller "staten" skal rydde opp i rotet ditt eller gjøre det sånn at du har like god råd som de som har gode jobber med god inntekt. Og det framstår rart at man ikke får jobb i det hele tatt når helsevesenet flommer over av behov.

[Lavender]

Jeg tror familier som lever utelukkende på trygder og stønader er virkelig fattige i Norge, en egen udiskutabel kategori. Mulig de burde gjort krav på mer, men selv det krever ressurser. De som ikke kommer inn på boligmarkedet vil slite, vi er velsignet verdiøkning, lav rente og fradrag.

Men så er det oss friske i 100% stilling som ikke gjør de gode økonomiske valgene. Eller velger bort noen stillings prosenter. Belåner oss maks, velger avdragsfrihet og et godt forbruk. Det går fint helt til en av inntektene reduseres ufrivillig ved sykdom, død eller blir utenfor arbeidslivet. Vi er visst ikke så gode på å forsikre oss, eller til å skrive samboeravtaler. Og når de samme menneskene går fra hverandre er det lite eiendeler i boet og de må starte hver for seg med null kapital, det er dyrt.

Ikke minst kjenner jeg mange som vil slite noe skikkelig om Scheel utvalgets forslag om kun 20% fradrag for renter og skatt på leieinntekter hadde trådd i kraft. Selv med redusert skatt på personinntekt. For vi har gjort forbruket vårt avhengig av formue i eiendom. Sikkert mindre effekt i distrikter enn byer.

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Men jeg tror Tussa har et godt poeng også. Når man etablerer seg i dag og får barn,har jobber og låner riklig med penger for å kjøpe bolig, så har man god økonomi. Bil,interiør og dyre barnevogner. Om det da skjærer seg, så må livstilen endres. Det er der jeg tror mange får problem.

Vi er kanskje noen få som har den fordelen av å ha vokst opp fattig, da mener jeg virkelig fattig. Ikke sånn at familien prioriterer vaskehjelp selv om, men at en eller flere i husstanden hadde tatt den type jobb for å spe på.

[Cumulus]

Jeg skjønte ikke hovedinnlegget. Jeg håper dere er klar over at det finnes mange virkelig fattige i Norge i dag.... Jeg jobber innenfor sektoren, og for folk som er avhengige av Fattighuset og Kirens bymisjon for å klare seg, handler julen virkelig IKKE om å klare å kjøpe en iphone til ungene sine. Mange lever faktisk under fattigdomsgrensen og må på gå julearrangementer med ungene der det GIS ut julegaver gratis.

Jeg skjønner ikke heller hvilke medieoppslag det er snakk om. Legg gjerne ut noen lenker så jeg kan forstå bedre.

[Tjorven]

Jeg er veldig enig med deg, Cumulus. Det finnes reelt fattige mennesker i Norge i dag, og de har ikke en "prioriteringsutfordring".

Det er nok en del som synes de har det tungt nok, men som kunne ha prioritert litt lurere enn de gjør.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg er veldig enig med deg, Cumulus. Det finnes reelt fattige mennesker i Norge i dag, og de har ikke en "prioriteringsutfordring".

Det er nok en del som synes de har det tungt nok, men som kunne ha prioritert litt lurere enn de gjør.

Klart det finnes reelt fattige i Norge. Det er bare at de sakene som gjerne florerer i media før jul fremstiller fattige som "De som ikke har råd å gi iPad til ungene til jul, slik "alle andre" gjør". Og det tror jeg er veldig uheldig for de som virkelig er fattige.