Lesesirkeltjuvstart? The Kite Runner/Drageløperen

Jeg tenkte vi kunne tjuvstarte lesesirkelen mens folk skaffer seg og leser Hundehode, jeg. Og så vet jeg jo at hauger av oss har lest The Kite Runner/Drageløperen i det siste. Hvorfor ikke tjuvstarte med den?

Jeg syntes barndomsskildringen fra Afghanistan var helt fantastisk, ubehagelig-smertefullt bra. Resten av boka syntes jeg gikk litt på tomgang. Dere?

Jeg er helt enig med deg! Det er nøyaktig det samme jeg tenkte da jeg leste den. Og slutten der han henter barnet i Afghanistan syns jeg er litt for klisjeaktig, og egentlig mindre troverdig enn oppvekstskildringen.

Jeg leste ut boken i går, og er tilbøyelig til å være enig. Selv om andre halvdel av boken inneholdt veldig sterke og gripende enkeltepisoder, så synes jeg de bar litt preg av overdrevne dramaturgiske virkemidler der handlingen forøvrig var gått litt i stå. Og enkelte av episodene ble litt lite troverdig, synes jeg.
Hvor gammel var egentlig Sohrab? Kom dette fram?
På slutten synes jeg også at jeg-personen forholdt seg veldig naivt til Sohrab, en gutt som må ha vært sterkt traumatisert og hadde blitt seksuelt misbrukt under grusomme omstendigheter.

Men helhetsinntrykket er at boken absolutt er lesverdig.

Dette blir nok veldig rotete fra min side, men jeg har en del strøtanker som jeg gjerne vil få ned i full fart før jeg jobber videre:

Jeg synes også barndomsskildringen var fantastisk og at resten av boken ikke var like bra. Jeg "likte" den første konfrontasjonen med "skurken" (han som voldtok både Hassan og Sohrab), som en illustrasjon av hvordan sadistiske og brutale personer vil kunne trekkes til ekstreme politiske og religiøse retninger og brutalisere dem samtidig som de selv korrumperes ytterligere av den makten de få. Jeg er fascinert av psykologien i totalitære regimer og ekstrem-hierarkiske bevegelser.

Jeg synes faren til hovedpersonen var gripende beskrevet som en "larger than life" farsfigur, som representant for og symbol på storheten (og også på det "gale"/råtne)i det gamle Afghanistan, og som sådan var det også interessant både hvor "hverdagslig" han ble etter at de dro til USA, og hvordan han falt i sin sønns øyne da han forstod at han var Hassans far. At faren hadde sveket og utnyttet Hassan og Hassans familie, slik Afghanistan svek og utnyttet dette folket, som jeg ikke husker navnet på. Og hovedpersonen, som er langt "svakere" enn faren, er han representant for de moderne eksilafghanerne som har latt landet i stikken og blir vestlige? Sohrab er den mishandlede og svekede "lausungen" som de har unnlatt å ta seg av eller tenke på, men som de bestemmer seg for å ta ansvaret for likevel. Er hovedpersonen derfor, til syvende og sist, "bedre" enn faren? Selv om faren var heroisk og moralsk og modig og alt slikt - han tok ikke ansvaret for Hassan, men sønnen hans ender opp med å ta ansvaret for Sohrab likevel.

Så spennende å høre om denne boka. Jeg har reservert den på biblioteket.

Er den verdt å lese?

Skilpadda skrev:

Jeg "likte" den første konfrontasjonen med "skurken" (han som voldtok både Hassan og Sohrab), som en illustrasjon av hvordan sadistiske og brutale personer vil kunne trekkes til ekstreme politiske og religiøse retninger og brutalisere dem samtidig som de selv korrumperes ytterligere av den makten de få. Jeg er fascinert av psykologien i totalitære regimer og ekstrem-hierarkiske bevegelser.

JA! Den var veldig god den scenen når hovedpersonen skal prøve å kjøpe fri Sohrab, og så viser det seg å være den virkelig eksepsjonelt onde Assef nå igjen! Jeg er helt enig. Jeg er også enig i at farens overgang fra karismatisk høvdingtype i Afghanistan til en mye mindre og vanligere mann i USA var godt skildret og ganske tragisk. Det var definitivt gode ting i den siste delen av boka også. Men jeg synes den skulle vært ganske dramatisk redigert ned, det var virkelig grenser for hvor interessert jeg var i hovedpersonens ekteskap og fertilitetsproblemer. Det ble altfor mye om det.

En annen ting er at jeg aldri klarte å engasjere meg så veldig i denne hovedpersonen som voksen. Ja, jeg vet han skulle være "flawed" og alt det der, men han ble liksom litt uinteressant? (Jeg husker jo ikke hva han het engang ...)

Skilpadda skrev:

Er hovedpersonen derfor, til syvende og sist, "bedre" enn faren? Selv om faren var heroisk og moralsk og modig og alt slikt - han tok ikke ansvaret for Hassan, men sønnen hans ender opp med å ta ansvaret for Sohrab likevel.

Tja? Det koster vel antagelig mindre for hovedpersonen å ta seg av Sohrab enn det ville kostet for faren å anerkjenne Hassan som sønn (han tok seg jo tross alt av Hassan)? Hvis forfatteren prøver å si det du sier, synes jeg kanskje ikke det ble så veldig vellykket.

Tinetoff skrev:

En annen ting er at jeg aldri klarte å engasjere meg så veldig i denne hovedpersonen som voksen. Ja, jeg vet han skulle være "flawed" og alt det der, men han ble liksom litt uinteressant? (Jeg husker jo ikke hva han het engang ...)

Enig i det, ja. (Inkludert at jeg ikke husker hva han het. Men det er jo ofte et problem med bøker skrevet i første person, da.) Jeg likte ham liksom ikke noe særlig - ikke at hovedpersoner trenger være veldig sympatiske eller heroiske for min del, men han virket ganske uinteressant og egentlig litt sutrete.

Mulig poenget var at han ikke på noen måte kunne leve opp til noen av de to store "idealpersonene" - hverken alfa-male-faren sin eller den helgenaktige Hassan. Det er et greit poeng det, men det er likevel et problem med en bok der man egentlig ikke bryr seg om hovedpersonen.

Amir het han!

Skilpadda skrev:

Mulig poenget var at han ikke på noen måte kunne leve opp til noen av de to store "idealpersonene" - hverken alfa-male-faren sin eller den helgenaktige Hassan. Det er et greit poeng det, men det er likevel et problem med en bok der man egentlig ikke bryr seg om hovedpersonen.

Det finnes jo nok av bøker der man faktisk bryr seg veldig om den ufullkomne og mislykkede helten.

Tinetoff skrev:

Tja? Det koster vel antagelig mindre for hovedpersonen å ta seg av Sohrab enn det ville kostet for faren å anerkjenne Hassan som sønn (han tok seg jo tross alt av Hassan)? Hvis forfatteren prøver å si det du sier, synes jeg kanskje ikke det ble så veldig vellykket.

Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig tenkte omkring dette, jeg prøver å skrive meg frem til ett eller annet ... Men når man ser på hvor ekstremt lojale Hassan og faren var, virker det som et enormt svik mot Hassan å ikke anerkjenne ham som sønn. Og avsløringen sparker skikkelig beina under faren som idealskikkelse, i tillegg til at måten hovedpersonen (kan vi kalle ham HP?) behandlet Hassan på, fordi han følte at han selv var mer verdt, blir enda grellere når vi får vite at de var brødre. Det er for sent for HP å be Hassan om unnskyldning, på vegne av seg selv og faren, og det eneste han kan gjøre for å gjøre opp for noe av den uretten som har skjedd, er å reise og hente/redde Sohrab. Og det gjør han jo med fare for eget liv og alt det der. Å faktisk ta seg av Sohrab koster kanskje mindre, men å reise til Afghanistan i utgangspunktet er en ganske "heroisk" ting å gjøre for en mann som hverken har motet eller kontaktene som skal til for å gjøre noe slikt. Han må jo da også konfrontere sin barndoms "nemesis", Assef, igjen; det er egentlig noe ganske legende- eller eventyr-aktig ved hele turen hans tilbake til Afghanistan, for å redde sin sjel eller gjøre bot for sin fars synder eller noe slikt. Hvis vi ser mer symbolsk på det, så kan det jo hende HPs barnløshet er et uttrykk for at han mangler et eller annet essensielt for å kunne bli far (jo, altså, doh!, men jeg tenker nå symbolsk/"åndelig"), fordi han har arvet ansvaret for sin fars dårlige far-skap. Og når han endelig får en "sønn" på slutten - Sohrab - så er han mishandlet og "besudlet" og nesten ødelagt, men med mye slit og strev får han ham med seg hjem og kan begynne på den tunge og slitsomme jobben det er å være en virkelig far.

Tinetoff skrev:

Amir het han!

Det gjør han, ja! Takk. 😀

Tinetoff skrev:

Det finnes jo nok av bøker der man faktisk bryr seg veldig om den ufullkomne og mislykkede helten.

Nettopp. Så jeg tror det er en svakhet ved denne boken (og ikke en nødvendighet fordi Amir er "mislykket") at jeg ikke bryr meg så mye om Amir.

Skilpadda skrev:

Men når man ser på hvor ekstremt lojale Hassan og faren var, virker det som et enormt svik mot Hassan å ikke anerkjenne ham som sønn. Og avsløringen sparker skikkelig beina under faren som idealskikkelse, i tillegg til at måten hovedpersonen (kan vi kalle ham HP?) behandlet Hassan på, fordi han følte at han selv var mer verdt, blir enda grellere når vi får vite at de var brødre.

Men tatt i betraktning at Hassan var Hazara, og en "bastard", så ville det vel ikke vært direkte uproblematisk for Baba å anerkjenne ham som sin sønn i Afghanistan på den tiden? Og også med tanke på at Hassan var født utenfor ekteskap.
Det er et svik likefullt, men dog en formildende omstendighet.

Jeg oppfatter heller ikke at HP egentlig behandler Hassan så stygt (tidvis)fordi han føler at han selv er mer verdt, men fordi han føler at faren setter større pris på Hassan enn ham selv.
Og fordi han forstår at Hassan er verdigere, modigere og "renere" enn ham selv.

Claire skrev:

Men tatt i betraktning at Hassan var Hazara, og en "bastard", så ville det vel ikke vært direkte uproblematisk for Baba å anerkjenne ham som sin sønn i Afghanistan på den tiden? Og også med tanke på at Hassan var født utenfor ekteskap.
Det er et svik likefullt, men dog en formildende omstendighet.

Absolutt en formildende omstendighet. Og dette var vel såvidt jeg husker ment å skildre 70-80 tallet. Det er ikke så mye tidligere det var stor skam forbundet med å ha løsunger i Norge. Det blir vel omtrent som om sønnen til Løwenskiold på Bygdøy skulle få barn med en taterjente.

Claire skrev:

Jeg oppfatter heller ikke at HP egentlig behandler Hassan så stygt (tidvis)fordi han føler at han selv er mer verdt, men fordi han føler at faren setter større pris på Hassan enn ham selv.
Og fordi han forstår at Hassan er verdigere, modigere og "renere" enn ham selv.

Det er jeg veldig enig i. Han bruker sin, skal vi kalle det "nominelle verdi" (han er pashtu, han er sønn av en ansett mann, han har fine ting, han kan lese), til å være slem mot Hassan nettopp fordi han ser at Hassan har så mange verdier han selv ikke har, at han er minst like intelligent (Amirs sterke kort), og fordi han tror at faren setter større pris på Hassan enn på ham på grunn av egenskapene hans. Han vet jo ikke om at faren setter Hassan så høyt også fordi han er sønnen hans, og at han også kompenserer for svart samvittighet.

Skilpadda, jeg er enig med deg i soningsreise-symbolikken, og at Amir ikke får barn "fordi" han må sone og slite for å få det skadeskutte barnet i stedet. Men jeg synes ikke det er så vellykket. Det aller beste i den sekvensen er (som sagt) møtet med Assef, synes jeg.

Claire skrev:

Men tatt i betraktning at Hassan var Hazara, og en "bastard", så ville det vel ikke vært direkte uproblematisk for Baba å anerkjenne ham som sin sønn i Afghanistan på den tiden? Og også med tanke på at Hassan var født utenfor ekteskap.
Det er et svik likefullt, men dog en formildende omstendighet.

Det ville på ingen måte vært uproblematisk å anerkjenne Hassan som sin sønn, nei. Men sviket er like stort likevel, og det begynner jo allerede med forholdet til Hassans mor. Dersom han selv mener hazaraer er "mindreverdige", skulle han aldri laget barn med en av dem. Og dersom han ikke mener dette (og respekten og kjærligheten han viser Hassan og faren hans tyder på det), så er det ingen unnskyldning for å lyve for sønnen sin For begge sønnene sine, faktisk.

Claire skrev:

Jeg oppfatter heller ikke at HP egentlig behandler Hassan så stygt (tidvis)fordi han føler at han selv er mer verdt, men fordi han føler at faren setter større pris på Hassan enn ham selv.
Og fordi han forstår at Hassan er verdigere, modigere og "renere" enn ham selv.

Det tror jeg også. Absolutt. Mindreverdighetskomplekser og sjalusi, kombinert med at samfunnet rundt ham forteller ham at han er mer verdt enn en hazara, slik at han kan slippe unna med måten han behandler Hassan. Men hadde han visst at Hassan var broren hans, ville han forstått farens behandling bedre, og kanskje følt seg mindre "truet" av ham. I så fall er jo dette også til dels farens skyld - han forteller ikke at Hassan er sønnen hans, men han behandler ham som en sønn, og skaper dermed sjalusi og nesten fiendskap.

Tinetoff skrev:

Skilpadda, jeg er enig med deg i soningsreise-symbolikken, og at Amir ikke får barn "fordi" han må sone og slite for å få det skadeskutte barnet i stedet. Men jeg synes ikke det er så vellykket. Det aller beste i den sekvensen er (som sagt) møtet med Assef, synes jeg.

Ja, jeg er i grunnen enig i at det ikke er så vellykket gjennomført. Jeg ble bare litt begeistret for tolkningen min av hensikten bak. 😀

Skilpadda skrev:

Ja, jeg er i grunnen enig i at det ikke er så vellykket gjennomført. Jeg ble bare litt begeistret for tolkningen min av hensikten bak. 😀

Du er så flink atte!

Et forsonende trekk ved Amir er jo hans samvittighet. Til tross for at han er feig, og av og til direkte ondskapsfull, mot Hassan har han jo enorm skyldfølelse og plages av dette i alle år - helt til han blir slått helseløs av Assef. Da føler han at han har gjort opp for sviket mot Hassan.
Men et paradoks i den scenen er jo at selv ikke her klarer han å ordne opp selv, det blir Hassan, via sin sønn Sohrab, som må redde situasjonen. Sånn sett synes jeg ikke den scenen er så god, fordi den blir litt sånn to-skritt- frem-og-ett-tilbake for Amir. Og ikke så forløsende som det kanskje var ment at den skulle være?

Jeg leste Drageløperen i går (jadda, blir litt revet med), og synes denne tråden var spennende lesning. Er enig med flertallet i at første del av boka var bedre enn den siste. Uventet klisjéaktig avslutning, men ikke dårlig eller kjedelig lesning allikevel. Undrer meg veldig på denne Ali (faren til Hassan) jeg. Hvordan kunne han leve på denne måten, som en føyelig og fotrolig tjener, når hans "bror" hadde sveket ham ved å være ligge med kona hans? Han visste så vidt jeg husker om det?

I dag har jeg kjøpt "Tusen strålende soler" av samme forfatter, og gleder meg til å sette i gang. 🙂

Claire skrev:

Jeg leste ut boken i går, og er tilbøyelig til å være enig. Selv om andre halvdel av boken inneholdt veldig sterke og gripende enkeltepisoder, så synes jeg de bar litt preg av overdrevne dramaturgiske virkemidler der handlingen forøvrig var gått litt i stå. Og enkelte av episodene ble litt lite troverdig, synes jeg.
Hvor gammel var egentlig Sohrab? Kom dette fram?
På slutten synes jeg også at jeg-personen forholdt seg veldig naivt til Sohrab, en gutt som må ha vært sterkt traumatisert og hadde blitt seksuelt misbrukt under grusomme omstendigheter.

Men helhetsinntrykket er at boken absolutt er lesverdig.

Det er det inntrykket jeg sitter igjen med også.
Leste den ut nå på morgenkvisten, mens ungene så på Playhouse Disney. (god mor)
Jeg skal definitivt lese den nye boken hans også, men først skal jeg få fatt i Hundehode.