Er nordmenn sosialt sære?

[Pebbles]

I lys av barselgruppetråden hvor flere tar direkte avstand fra å måtte møte en gruppe med andre foreldre i måle/veie-situasjonen, slår det meg at jeg tror vi nordmenn er veldig mye mer sosialt sære enn resten av verden?

Er jeg for tabloid her, eller er det sånn?

Jeg er ikke noe bedre selv, med min "jeg blir sur om jeg får uanmeldt besøk"-holdning. Vi snakker ikke med folk på venteværelser - vi skuler på dem. Og gud forby at man må delta i ulike sosiale settinger der man ikke har håndplukket hver og én av de andre deltakerne.

Blir vi litt ensomme og kjipe som folk av en slik holdning?
Og har vi, som folk, en slik holdning, eller generaliserer jeg inntil det uakseptable her?

[Dronningen]

Folk er vel en god mix. Selv kan jeg godt snakke med f.eks. eldre folk på bussholdeplass, venterom eller andre steder de måtte finne på å si noe. Jeg hadde ingen problemer med menn som var med på barselgrupper, men opplevde det heller ikke som et veldig utleverende sted. Jeg var også en av dem som ikke var enig med helsesøster i en del ting, og la gjerne fram alternative metoder for ting. en misjonsarena. Jeg er gjerne litt nysgjerrig på andre, og er gjerne spent på sosiale settinger. Men jeg er ikke glad i uanmeldt besøk. Det blir liksom noe annet.

[Pebbles]

Ja, klart vi er ulike på individnivå.
Jeg tenker mest på om vi som folk har en kultur som kanskje kan frarøve oss livskvalitet? Stiller vi så høye krav til hvem vi ønsker å tilbringe tid med at vi ender opp med å gå glipp av mange interessante, morsomme og utviklende bekjente?

[Retz]

Jeg er sær, utvelgende og håndplukker så det suser. Selv mine 18 venner på facebook er nøye silt ut. Jeg ville aldri funnet på å gå i barselgruppe, - bare tanken får meg til å grøsse - men det er fordi jeg synes barseltemaer jevnt over er kjedelige. Derimot tar jeg gjerne imot uanmeldt besøk. Av mine håndplukkede.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Retz, her.

Jeg er sær, utvelgende og håndplukker så det suser. Selv mine 18 venner på facebook er nøye silt ut. Jeg ville aldri funnet på å gå i barselgruppe, - bare tanken får meg til å grøsse - men det er fordi jeg synes barseltemaer jevnt over er kjedelige. Derimot tar jeg gjerne imot uanmeldt besøk. Av mine håndplukkede.

Jeg tror ikke du er alene - jeg tror det ligger i den norske folkesjela å omgåes kun "sine". Mine foreldre er ekstreme i så måte. Da de hadde runde dager, vurderte jeg å invitere venner og bekjente til overaskelses-selskap, men droppet umiddelbart ideen - jeg visste at de ville føle ubehag om det ikke kun var bare de nærmeste der.

Selv slites jeg litt mellom den kulturen og en litt mer latinsk attitude, som jeg egentlig idealiserer. Jeg tror særheten vår frarøver oss noe, og jeg tror at mange kan oppleve mer ensomhet enn de hadde trengt, kanskje særlig etterhvert som de blir eldre og kretsen krymper.

[Bokormen]

Jeg trives som sær. Det som kanskje er litt rart med meg er at jeg liker vennene mine mye bedre enn de fleste mennesker jeg er i familie med. Den ene broren min synes det er kjempegøy å øke omganskretsen fra 70 mennesker til 75, og hiver seg lykkelig ut i sosiale settinger. Jeg vil mye heller ha fem gode venner.

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg trives som sær. Det som kanskje er litt rart med meg er at jeg liker vennene mine mye bedre enn de fleste mennesker jeg er i familie med. Den ene broren min synes det er kjempegøy å øke omganskretsen fra 70 mennesker til 75, og hiver seg lykkelig ut i sosiale settinger. Jeg vil mye heller ha fem gode venner.

Jeg trives sammen med familien i forhold til selskapeligheter også, men vil heller ha 5 gode venner, enn 75 bekjente og tjo og hei.
Og jeg vil ha meg frabedt å få umeldt besøk - jeg kan virkelig ikke utstå det. Og da mener jeg av alle altså, kjente, venner eller hvem som helst. Gi meg minst en halvtime.
Jeg var med i barselgruppe, men vi endte opp bare jeg og ei til etter første gangen, og vi har blitt virkelig gode venninner, og hadde også andre svangerskap felles. Vi har to barn hver, og de er født med ca. 10 dagers mellomrom i to omganger

Da jeg giftet meg i hine, hårde dager ble det foreslått utdrikningslag. Ja jøss, særlig.
Glem det. Dere må gjerne drikke meg ut, men uten meg. Jepp. Og jeg hadde ikke blitt med uansett hva de hadde gjort. Nope. Så jeg er sikkert en smule sær.

[Olive Oyl]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Selv slites jeg litt mellom den kulturen og en litt mer latinsk attitude, som jeg egentlig idealiserer. Jeg tror særheten vår frarøver oss noe, og jeg tror at mange kan oppleve mer ensomhet enn de hadde trengt, kanskje særlig etterhvert som de blir eldre og kretsen krymper.

Jeg ser poenget ditt, men jeg setter også enormt stor pris på den friheten jeg opplever å få nettopp på grunn av denne væremåten. Jeg synes det er fantastisk å slippe å forholde meg til sosiale situasjoner jeg ikke har interesse for (privat - jobb blir selvsagt noe annet), og for meg er det mye verdi i dét.

[Hyacinth]

For å si det rett ut, så ja, jeg synes det. Generelt. Noen mer enn andre, selvsagt, men sammenlignet med mange utlendinger synes jeg at nordmenn er sosialt sære.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Olive Oyl, her.

Jeg ser poenget ditt, men jeg setter også enormt stor pris på den friheten jeg opplever å få nettopp på grunn av denne væremåten. Jeg synes det er fantastisk å slippe å forholde meg til sosiale situasjoner jeg ikke har interesse for (privat - jobb blir selvsagt noe annet), og for meg er det mye verdi i dét.

Jeg skjønner godt hva du mener, jeg er sånn selv.

Jeg synes det er deilig å slippe å omgåes "gud og hvermann".

Likevel tar jeg meg i å lure på om vi frarøver oss selv (og samfunnet generelt) mye omsorg, varme, utvikling, glede og mening ved å være så nøye på hvem vi "gidder" å bruke tid på.

Jeg har blitt mindre sær. Og jeg liker det. Så får vi se hvor langt jeg er i stand til å strekke det.

For meg er det ikke sånn at man må velge mellom å ha få, gode venner og å ha 150 overflatiske bekjente. Jeg lurer på om det ikke kan være lurt å kombinere. Jeg tenker at det kan være positivt for psyken å ha mange å smile til og hilse på og slå av en liten prat med - samtidig som man har de få, nære.

[Røverdatter]

For min del handler det om at fritiden min er så dyrebar. Jeg vil helst bruke den til ting som gir meg glede og energi. Å tilbringe masse tid med mennesker jeg ikke har noe forhold til eller som ikke gir meg noe - det syns jeg rett og slett ikke er verdt det. Jeg tror ikke det fordi jeg så veldig sær, mer fordi hverdagen er så slitsom at man helst vil gjøre ting som gir overskudd.

Jeg er også sosial og omgjengelig, skravler med alle og liker uanmeldt besøk, men det er ikke dermed sagt at jeg syns alle mennesker hører hjemme akkurat i mitt liv.

Og ang. den norske folkesjela så tror jeg ikke man kan generalisere over at nordmenn er så veldig sære og private. Det har selvsagt med kultur å gjøre, men man finner ganske store forskjeller i de forskjellige landsdelene på hva slags sosiale former som er vanlige. Man kan kanskje bli ensom om man er veldig privat, men jeg vet ikke om det er verre enn å ha hele storfamilien under samme tak. Det har nok en anselig mengde negative sider å leve på sydlands vis også.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

men jeg vet ikke om det er verre enn å ha hele storfamilien under samme tak. Det har nok en annselig mengde negative sider å leve på sydlands vis også.

Ja, det skal du få meg til å tro. Jeg har bodd (som voksen) hos mine foreldre en lang periode, og jeg sier bare aldri mer!

[Guttemammis]

Ja, tror det er ganske vanlig blandt nordmenn dessverre.
Selv er jeg ganske sosial og kan omgås og prate med mange forskjellige
type mennesker også de som er heeeelt ulik meg selv, mannen derimot er ikke der.
Han må snakke med noen han finner noe interressant å snakke om,
eller at de er lik han.
Mulig det har noe med jobben min å gjøre hvor jeg MÅ konversere og
sosialisere meg med mange forskjellige mennesker(bhg).
Jeg har også fått "skryt" på jobb at jeg er flink på småsnakk, der andre
ikke vet hva de skal snakke om finner jeg alltids noe :skravlekjærring:

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

men jeg vet ikke om det er verre enn å ha hele storfamilien under samme tak. Det har nok en anselig mengde negative sider å leve på sydlands vis også.

Ja, erru gæærn! Det hadde tatt innersvingen på meg, ihvertfall.

Jeg tenker ikke at man skal skaffe seg massevis av venner som man bruker mye tid på - mer slå av en prat med folk som man ikke nødvendigvis kjenner godt litt oftere.

Jeg merker at jeg blir glad av korte, hyggelige menneskemøter med tilfeldige folk. Det gir en felleskapsfølelse.

[Jinx]

Ja mange er det. Jeg er ikke sånn. Syns det er koselig med uplanlagt besøk og prater gjerne med folk i butikken og køer. I dag prata jeg lenge med ei i køen på systembolaget i Sverige.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Ja, erru gæærn! Det hadde tatt innersvingen på meg, ihvertfall.

Jeg tenker ikke at man skal skaffe seg massevis av venner som man bruker mye tid på - mer slå av en prat med folk som man ikke nødvendigvis kjenner godt litt oftere.

Jeg merker at jeg blir glad av korte, hyggelige menneskemøter med tilfeldige folk. Det gir en felleskapsfølelse.

Men er det så mange som ikke vil det da? Jeg syns ofte hvis jeg for eksempel skal gå en tur i nabolaget, så blir jeg gående dobbelt så lenge som jeg hadde tenkt fordi jeg hele tiden må prate med noen. Eller hvis jeg henter på skolen eller håndballen eller er i butikken eller hva som helst.

Eller tenker du at vi burde snakket mer med fremmede mennesker? Er det sært å ikke stoppe opp og slå av en prat med en man ikke kjenner?

Kanskje alle burde få prøve seg en runde med ettåringen min. Jenta som sier Hei! til alle og slett ikke gir seg før de hilser igjen. Jeg blir sosialisert til den store gullmedalje når jeg har med henne.

[Olympia]

Jeg synes ikke det.

Som søreuropeer (og jeg har kun erfaring med nordmenn fra det sentrale Østlandet) synes jeg ikke nordmenn er så mye mindre sosiale eller sosialt enn andre europeere. Jeg tror det bunner i nordmenns ideer om hvordan ting er i andre land, og jeg tror ikke de nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg synes ikke det.

Som søreuropeer (og jeg har kun erfaring med nordmenn fra det sentrale Østlandet) synes jeg ikke nordmenn er så mye mindre sosiale eller sosialt enn andre europeere. Jeg tror det bunner i nordmenns ideer om hvordan ting er i andre land, og jeg tror ikke de nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten.

Ja, "Europa" er vel så mangt det også.

Jeg har jobbet med minoritetsspråklige elever i mange år, og kommer på den måten i kontakt med folk fra mange ulike land. De fleste synes det er tungt å komme i prat med nordmenn. De opplever et det ikke er så naturlig å slå av en prat i kø etc.

Selv kommer jeg stadig i snakk med andre i slike situasjoner, jeg er åpen for det selv. Men jeg innleder ikke samtaler med hvem som helst - det er ganske mange som med kroppsspråk og utstråling tydelig viser at de ikke er åpen for slik kontakt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Eller tenker du at vi burde snakket mer med fremmede mennesker? Er det sært å ikke stoppe opp og slå av en prat med en man ikke kjenner?

Å stoppe opp foran en fremmed på fortauet og innlede en samtale, ville vært både sært og litt sosialt uintelligent. Men å veksle noen ord med en man sitter ved siden av på et venteværelse eller i annen kø synes jeg er helt fint - selv om man ikke kjenner hverandre fra før. Det kan ofte være overraskende hyggelig.

[Kitty Bastard]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Å stoppe opp foran en fremmed på fortauet og innlede en samtale, ville vært både sært og litt sosialt uintelligent. Men å veksle noen ord med en man sitter ved siden av på et venteværelse eller i annen kø synes jeg er helt fint - selv om man ikke kjenner hverandre fra før. Det kan ofte være overraskende hyggelig.

Men det gjør da folk?
Jeg er jo sosialt sær (på en sånn stor, blinkende, dette har jeg papirer på-måte), og jeg syns folk skal snakke hele tiden.