Alle har hørt om selektiv hørsel. Påstår du noe annet, så velger jeg å tro at det har blitt deg fortalt, men at du valgte å overhøre det. Overhøre er forresten et pussig ord hva tvetydighet angår; så la meg heller si at jeg velger å tro at du valgte ikke å høre etter da det ble deg fortalt.

Selv har jeg i stor grad selektiv hørsel. Både bevisst og ubevisst. Diverse støy og ulyder filtreres bort helt ubevisst. Heldigvis for bevisstheten. Dessverre for både meg og omverdenen er det noe flytende og uklart hva denne hjernen til enhver tid definerer som støy og ulyder. Ta med i betraktningen at jeg har selektiv hukommelse, hvor jeg forbausende ofte velger bort informasjon som ikke er brennmerket "listen carefully, I will only say this once", så tegner det seg fort et bilde av en det kan være fryktelig frustrerende å nå igjennom til. For ikke å snakke om å kommunisere med.

Ingen av disse sjarmerende personlighetstrekkene finner jeg verdt å blogge om. Ikke fordi de gir meg riper i lakken. Jeg er ikke overvettes opptatt av hverken lakk eller lær. Nei, ene og alene fordi de etter min mening blekner mot kong kreativ hørsel. En real, royal improvisasjonshørsel. Det kan skyldes manglende tilstedeværelse, udisiplinert tankevirksomhet, midlertidig redusert hørselsevne, en rund damerumpe i horisonten og/eller en lang rekke andre kreative grunner. Effekten av runde damerumper i horisonten faller for øvrig ikke inn under manglende tilstedeværelse, men er mer for skiftende tilstedeværelse å regne.

Uavhengig av årsak oppstår det tidvis et eller flere hull i budskap tolket av hjernen basert på den evinnelige strømmen med data levert av ørene. Hvis disse hullene er tilstrekkelig små, en annen definisjon som dessverre er flyktig, velger den delen av hørselen som sitter i hjernen, helt på autopilot, å fylle inn tomrommene på egen hånd. Hørselen selv synes dette er en effektiv måte å fungere på, og ofrer gladelig kvalitetskontroll mot sine interne effektivitetsmål. De mest talende eksemplene på hvilke utslag dette kan gi i mitt tilfelle, finner vi i Oslo by på ringvei to og omegn.

Når et trøtt eller slitent hode settes i bane pr buss, hvor navnet på neste stopp annonseres over høyttaler, så er det ikke alltid at hørselen leverer varene med kvalitet for øyet. På sitt rulleblad over leveranser av misvisende informasjon har den, i kronologisk rekkefølge, graverende eksempler som dette:

• "Neste stopp: Helvetesgapet" (er jeg død?)
• "Neste stopp: Distrikts-Norge" (pokker, jeg glemte å gå av på Helsfyr!)
• "Neste stopp: Fuktskade" (kan han ikke kjøre utenom?)

Det er da opp til resten av hjernen å stusse, debatere litt frem og tilbake, komme med innvendinger og til slutt en troverdig korreksjon. I de nevnte eksemplene fungerte denne symbiosen tilfredsstillende, og de som gikk av bussen endte til alt hell opp i henholdsvis Helgesens gate, på Fyrstikktorget og i Vogts gate.

I andre eksempler, har resultatet blitt mer i "God dag, mann! Økseskaft!"-gata. Kreativ hørsel er derfor ikke så lett å leve med som mange sikkert vil tro. Mindre om dette en annen gang.