Ja, så sier ordtaket, og i dag kjenner jeg veldig på akkurat det.

Hva er det med skadefryd? Jeg fikk vite i dag at noen jeg kjenner har diverse problemer. Jeg kan ikke gå mye i detalj uten å utlevere dem her, så bær over med meg.

Problemene er av typen i stor grad selvforskyldt. Litt av problemet er økonomi. I en tid med boligpriser og rentenivå som vi har nå så har de kjøpt over evne.

Det var ingen grenser for hvor fint og flott og perfekt alt måtte være. Det var ikke grenser for skryt og selvgodhet på dem - over hvor dyrt de kjøpte.

Vi var flere som forsøkte å helle kaldt vann i blodet på dem og få dem til å tenke lengre enn fram til innflytting og nye gardiner. Men fånyttes. Nå sliter de, veldig.

Det er flere ting også - som på lignende vis er selvforskyldt, hvor de har blitt forsøkt rådet til å tenke seg om, men som de likevel har gjort. Og hver gang med den mest overlegne mine man kan tenke seg. Som om andres råd var et utslag av de andres utilstrekkelighet.

Så ja. Jeg fryder meg. Jeg gjør det. Skadefro konstaterer jeg at "det var jo det jeg sa". Jeg er ikke spesielt stolt av den følelsen.

For min egen del tenker jeg at jeg liksom har litt "rett" til å fryde meg, for de var så overlegne og blærete og ufyselige mot alle som prøvde å si noe. De var nedlatende og kunne ikke "skjønne at noen orket å bo sånn" - om både hvordan vi og andre bor.

Foreløpig har jeg ikke snakket direkte med dem det gjelder om dette. De har ikke sagt noe til meg. Det kommer via andre. Og joda, jeg skal prøve å opptre høflig og dannet når jeg etter hvert møter dem igjen. Men hvis de nevner problemene så blir det VELDIG vanskelig å ikke si "hva var det vi sa...."