Riktignok begynner det å bli en stund siden jeg tippa 30, men allikevel - først nå begynner jeg å kjenne tida snike innpå meg. I første omgang i form av at jeg har begynt å etterape mine middelaldrende naboer og deres strigla hager og rosebed. For ikke å snakke om hvitmalte stakittgjerder og ikkeeksisterende løvetenner i full blomst. Jeg har riktignok hatt et snev av kjerring i blodet all den tid, men nå har jeg virkelig nådd nye høyder. Jeg har vært typen som har kjøpt inn blomster og satt ut i gamle hermetikkbokser og krukker fra loppis, jeg har sådd agurkfrø i store plastbøtter og frydet meg over de to stakkar agurkene som har representert en hel sesongs avling. Nå derimot har jeg matchende verandakasser med margeritter i midten omkranset av lilla stemor, og til alt overmål på hver sin side av verandatrappen, så yndig og synkronisert at det nesten er kvalmende. Jeg irriterer meg over at blomsterkrukkene ikke matcher fargen på huset og andre trasige trivialiteter. Om ikke det var nok har jeg tatt meg selv i å ønske meg regnkåpe og Ilse Jacobsen-støvler, riktignok kule og rocka (i mine øyne vel og merke!) Men allikevel...