Jeg er en enkel sjel - lett å glede. Jeg har vel aldri helt gitt slipp i barnet i meg. Det er nok en grunn til at jeg valgte bli førskolelærer og stortrives med jobben min. (Sånn når jeg ikke går og mumler surt over dagens hårreisende barnehagepolitikk og hvordan den går ut over min, og ikke minst barnas, arbeidshverdag. Men det er, kanskje, et annet blogginnlegg en dag.)

Nuvel. Vi har alt slått fast at jeg er en enkel sjel og lett å glede. Barnet bor fremdeles både i hodet og magen min.

Gjett hvor lykkelig jeg ble da, da jeg for litt siden gikk forbi Raafens, og der sto den - denne aldeles vakre, oransje - (favorittfargen min, alt jeg forbinder med sommer, sol og lykke er oransje, jeg blir jo glad bare av å se oransje) - hattifnattskåla.

Den sto der, og den ropte på meg. Den gjorde det. "Se på meg, Inagh - her står jeg, oransje og med hattifnatter, to av de beste ting i verden i en sleng. Her står jeg og venter på deg. Jeg er til og med på salg!"

Så da var jeg solgt.

Slik argumentasjon kan jeg ikke motstå, vet du. Den var riktig så veltalende og fin i målet... Og i formen... Og i fargen... og i sin herlige hattifnatthet.

Jeg bare måtte ha den.

Jeg drikker ikke melk, så jeg bare må ikke ha det, for tenk. Men denne, barnlige, til å bli glad i magen av når jeg ser på den, oransje ( ) hattifnattskåla. Jeg bare måtte ha den.

Stakkars skåla. Jeg kunne jo ikke bare ta den med meg. Den sto der, med sine artsfrender - noen med Lille My på... Åh, jeg elsker Lille My, jeg kjenner meg så igjen i Lille My. Jeg hadde en gang en bitteliten Corsa som het Lille My. Jeg var barnlig glad i den bilen...

Så Lille My, i form av ei skål måtte bare bli med hjem, så hattifnattene fikk selskap i kjøkkenskapet.

"Men hva med oss, da?" Mummipappa og Filifjonka hørtes egentlig litt snurte ut, der de sto i hylla. "Skal ikke vi få være med, liksom?" Mummipappa og Lille My var kanskje midt i en spennende diskusjon om hva Hufsa holdt på med og hvor hun var? Jeg kunne jo ikke bare avbryte dette, sånn brått og brutalt. Best Mummipappa fikk slå føle med Lille My. Man vil jo ikke være uhøflig. Og hvem vet, kan hende har Filifjonka et hemmelig godt øye til han karen i flosshatt? Nei, best hun fikk bli med og.

Jeg plukker de med meg - hattifnattene, Lille My, Filifjonka og Mummipappa. Jeg gjør meg klar til å gå til kassa for å betale. Da hører jeg en myndig stemme bak meg:

"Stopp en halv! Jeg kunne ikke unngå å overhøre at Mummipappa og Lille My spekulerte i hvor Hufsa har gjort av seg. Da kan jeg bare opplyse om at jeg nettopp har tatt henne i arrest! Bring meg hit, så skal du få se selv!"

Det var selveste politimesteren, gitt, og han hadde helt rett, Hufsa var med på slep. Når politimesteren først hadde klart å få hanket Hufsa inn, var det nok ikke lurt å la Hufsa gå, sånn egentlig. Og noen måtte jo sørge for at Hufsa oppførte seg og ikke forstyrret freden blant resten av de som allerede skulle få være med meg hjem og befolke kjøkkenskapet mitt. Dermed, jo, logisk nok, politimesteren fikk bli med han med.

Akk ja. Så sto jeg der, med seks skåler, som skravla i munnen på hverandre. Jeg lukket bestemt ørene (og øynene) for tryglingen fra resten av hylla. "Åh, ta meg med, ta meg med..."

Nå vet jeg de finns...

Og slik kan det gå, og snipp, snapp, snute. Når mor Inagh blir barnslig glad over å finne ei lita skål med lykke, i fysisk form av oransje og hattifnatter.

Ha en god helg.