Jeg har så lyst til å skrive om bestemoren min. Bestemoren min er av en nå svært sjelden årgang; hun er født i 1913. Den fine, gamle damen med de store arbeidsnevene er 101 år gammel. Julen fyller meg alltid med takknemlighet, og er det noe som gjør akkurat dét så er det at jeg var så heldig å få ha en så god bestemor. En god og fin hverdagsbestemor som gjorde barndommen min magisk bare ved å være tilstede.

Jeg vokste opp med bestemor i nabohuset. Hver dag stod jeg ved vinduet og ventet på å se at bestemor kom gående opp bakken på vei hjem fra jobb med sykkelen sin, en fin gammel damesykkel med heklet nett over bakhjulet og kurv foran. Tålmodigheten min ble alltid belønnet med verdens beste bestemorklem.

Da mamma etterhvert begynte å jobbe igjen skulle bestemor, som da hadde blitt pensjonist, passe meg hver dag frem til jeg skulle begynne på skolen. Når jeg tenker på den tiden jeg var hjemme sammen med bestemor kjenner jeg på en uendelig varme. Og jeg tenker på sakte tid. Vi hadde det aldri travelt, vi to. Hun hadde alltid plass til meg ved kjøkkenbenken, og jeg er overbevist om at all matlagingen jeg fikk være med på på det gamle kjøkkenet er hovedgrunnen til at jeg ble så glad i å lage mat selv. Hun lagde verdens beste hvetehorn (som jeg fikk spise med bare smør på, og som det fortsatt går gjetord om blant venninnene mine, for de ble selvfølgelig også inkludert i varmen på bestemors kjøkken) og hun lagde eggedosis til meg stadig vekk. Eggedosisen ble alltid laget med hjulvisp, og alltid i den samme, store koppen. Jeg lurer på om den koppen fortsatt står i kjøkkenskapet hennes?

Bestemoren min har alltid vært et utrolig raust og snilt menneske. Selv om hun så klart har sine sider (som vi alle har) så har jeg aldri hørt henne si et vondt ord om noen (selv ikke etter hun ble riktig gammel og ga litt blanke i veloppdragenhet). Døren hennes har alltid vært åpen og hele livet har hun satt andre foran seg selv. Under andre verdenskrig hadde hun og bestefar to små barn; onkelen min født rett før krigen og moren min et par år uti krigen. De hadde så lite, bestemoren og bestefaren min, likevel så klarte de å holde ungene fra å sulte. Bestemoren min har fortalt at hun aldri var mett i løpet av det fem årene krigen herjet, maten gikk til barna slik at de skulle få legge seg mette.

Etter krigen flyttet de inn i huset som bestemoren min fortsatt eier. Huset på haugen som hun bodde i frem til hun gikk i sitt nittiåttende år, alene i flere tiår etter at bestefaren min omkom på tragisk vis på slutten av sekstitallet. Ettersom årene gikk og hun ble gammel og enda eldre, ble hun et begrep i lokalmiljøet. Den driftige damen som ønsket seg ny øks i åttiårsgave og som kokte rømmegrøt hver torsdag på eldrehuset til "de gamle" (med andre ord de som var et par år eldre enn henne selv). Siden hun ikke kjørte bil brukte hun barnevogn til å frakte dagligvarene fra butikken og hjem. Hun slo med ljå til hun nærmet seg nitti og bakte tyve danske smørkaker hver eneste desember; det var julegave til venninner og slekt. Hun var en glimrende kokk, fulgte intenst med på fotball og var alltid oppdatert på nyhetene.

Nå bor hun på sykehjem. For tre år siden falt hun og slo seg stygt og etter det har hun aldri kommet seg. Hørselen og synet er omtrent borte og dagene er lange. Den fine, gamle damen med de store arbeidsnevene nærmer seg slutten av livet, et ualminnelig rikt og langt liv. Ikke rikt på de store reisene og påkostede opplevelsene, men hverdagsrikt. Jeg tror i grunnen at dette er siste julen hun får oppleve. Og det tror jeg hun synes er helt fint; hun er trett av dage og ønsker i grunnen at reisen tar slutt om ikke lenge.

For hennes skyld håper jeg at livet snart slipper taket. Jeg er så uendelig takknemlig for alt hun har gitt oss som har fått delta i livet hennes og jeg kommer til å savne henne gruelig når hun går bort. Hun kommer ikke til å gå inn i historiebøkene, men for meg er hun en av de store heltene. Hverdagshelt. Hverdagsbauta. Hverdagsbestemor. Takk!