Gå tilbake   Foreldreportalen > Blogger > Lorien skribler, syter og skryter

Morgenstemning fra Gokk

Om stort og smått, interessant og uinteressant.

Rangér dette innlegget

Morgenstemning fra Gokk

Postet 04-09-18 kl 10:08 av Lorien

«BLÆÆÆÆRT, BLÆÆÆÆRT, BLÆÆÆÆRT!» Den mest enerverende av alle alarmlydene som finnes i sortimentet til iphone skjærer som en kniv gjennom stillheten i soverommet, dyna, og mitt hode. Så fort jeg viser tegn til bevegelse, akkompagneres den iltre alarmlyden av pistring og høyfrekvente bjeff fra to hundebur i hjørnet av soverommet. Det er morgen. Ubønnhørlig. Jeg slår dyna til side, ignorerer de to pelsdottene i skarp diskant og sjangler ut av min varme kokong i retning Oppdraget. «Heine, det er morgen, opp og hopp!» sier jeg, med min aller mildeste og mykeste mammastemme. Jeg får et grynt til svar. Det er med andre ord tegn til intelligent liv, så jeg tusler videre (sabla golvkaldt det er her, burde tatt på tøfler) til neste dør. «Wilma, nå er det morgen, opp og hopp!» Nok et grynt og et jamrende gjesp. Jeg vandrer videre, denne gangen i retning løvens hule, også kjent som rommet til husets femtenåring. (Tøflene ja, det var de jeg skulle finne.) «Isak, klokka er sju. Du må stå opp.» Her er det foreløpig ingen tegn til liv, hverken intelligent sådan eller andre typer. Jeg må ruske i ham. «Morgen. Opp! Skole!» (Hvor satte jeg egentlig de forhufsede tøflene?) På vei fra tenåringens stramtluktende residens (det må være sånn det lukter i apeburet i København Zoo!) møter jeg en bustete lyslugg med to X-kromosomer. Jeg får en søvnig klem, og min datter erklærer at det minsann er turdag i dag. Det betyr pølser og tursjokolade. Og endel andre nødvendigheter. Jeg peker bustehodet i retning badet og registrerer med tilfredshet at lyslugg nummer en med Y-kromosom også er oppe. Jubel og fryd, og PØLSER. (Har nå mistet følelsen i den ene stortåa pga. kulde.) Tilbake til apeburet. Tenåringen, som tilsynelatende var bevisst for tre og et halvt minutt siden, er nå tilbake i komatøs tilstand. Nå bjeffer jeg ordre på militær manér. Borte er mild morgenstemme. «Opp! KLÆR! Insulin! Mat! NÅ!» Komapasienten mener bestemt at han er syk. Jeg kjenner på panna og konkluderer med null feber. Altså er det ingen pardong. Får ham opp i sittende stilling og fortsetter mot kjøkkenet.

Pølser, som til alt overmål er innenfor datostemplingen, lokaliseres i kjøleskapet. Pølsebrød også, og kvikklunsj. (Nå MÅ jeg få på meg de tøflene!) Diabetikeren roper fra zoo, om jeg kanskje kan steike bacon og egg? Og siden han spør så pent i et noenlunde høflig tonefall for en gangs skyld, hører jeg til min forbauselse meg selv rope tilbake «Ja da!» Altså bacon. Og speilegg. Håper bare stekepanna er ren, det er den. Flaks.

Lyslugg 1 og 2 har nå fått på seg klærne. Jeg kommanderer dem i retning høyfrekvente pip og ytterdør. De adlyder uten de helt store protestene. På vei tilbake til kjøkkenet snubler jeg i katten, som er i strålende humør. «Prrrrtmiaaao!» sier det stripete droget mens han gnir seg kjærlig og insisterende mot min venstre legg. I grunnen behagelig, men nå var det altså bacon. Og sitteunderlag. Og pølsepinne, det må jeg ikke glemme, da blir det krise. Og frokost. Det er tomt for glutenfritt brød, så jeg tripper på frostskadde tær inn på vaskerommet der fryseboksen står. Nå BØR det bare...der ja. Ett stykk brød, og FAEN, der ligger begge yndlingshettegenserene til tenåringen våte i vaskemaskinen. Med lynets hastighet får jeg slengt dem over i tørketrommelen, mens jeg vekselvis hopper på høyre og venstre bein for å få pause fra den kalde linoleumen. Nå, BACON. Og speilegg!

Det er stille fra apeburet, så jeg må ta en tur dit. Delinkvinten har veltet og er tilsynelatende ikke lenger bevisst. Nå er ikke stemmen min mye velmodulert lenger. Men det virker, adressaten spretter opp i sittende stilling igjen med et forskrekket uttrykk. Jeg strener mot kjøkkenet. I yttergangen hører jeg to tobeinte og to firbeinte lyslugger. HvaerklokkaERDENHALVALLEREDE?, holy hell! «Frokost, unger! Nå! Drosja kommer om ett kvarter, Heine!»

Bacon. Tursekk. Pølsepinne, sitteunderlag. En lyslugg har funnet frem havrefras og jeg kjenner jeg elsker ham litt fordi han er så ukomplisert om morgenen. Den andre lysluggen erklærer at hun såmenn også skal ha bacon, ellers vil hun ikke ha frokost. «Gå og børst håret ditt», svarer jeg. Hun himler med øynene og forsvinner ut av synsvidde.

En stykk høy og mørk (og bister) type ankommer kjøkkenet og lurer på om frokosten hans er klar, det er den ikke, så jeg henstiller høflig om å smøre skolemat mens han venter. «Er ikke brød her,» brummer den høye og mørke, og jeg skyver stekepanna til side og går ut på vaskerommet og henter brødet som ligger oppå tørketrommelen. Fryser nå så mye på beina at jeg ikke lenger kan føle tærne mine. Går tilbake til komfyren mens jeg fantaserer om å tine føttene mine i baconfettet som blir til overs.

Havrefrasen er fortært og lyslugg 1 forsvunnet, lyslugg 2 likeså. «Heine, drosja er her om fire minutter, gå og puss tenner og HUSK BRILLENE!» «Men jei er på do!» Selvfølgelig.
Baconet er stekt. Jeg knekker egget i stekepanna og knuser plommen, ettersom jeg erindrer at jeg fikk kjeft i går fordi plommen var hel.

Høy og mørk er vekk, men på fjøla ligger to glutenfrie brødskiver. Ved siden av står smøret og osten. «Isak, du må smøre ferdig maten din, frokosten er straks klar, HEINEEEE, drosja er her!» «Men jei må pusse!»

Lyslugg 2 er ikke å se. Jeg puster dypt inn og roper. «WIIIIILMAAAAAA!» og innser i samme øyeblikk at jeg høres ut som Fred Flintstone. Jeg slenger noen baconskiver på en tallerken og lemper resten samt speilegget over på en annen. Høy og mørk kommer tuslende og mumler misbilligende: «Må du rope sånn? Ho står jo rett der borte og mater gullfiskan!»

(...)

«HEINE! DROSJA!» «Men jei glemte capri-sonne’n min!»

(...)

«Hadet, mamma!»
«Hadet, skatt, elsker deg, ha en fin dag!»
«Ja da!»

(...)

«Klokka e åtte, mamma, og skolen begynner halv ni!» «Ja, lille skatt, du må gå. Men du må børste håret og pusse tanna først, okei?» Hun forsvinner i retning badet.

«Du mamma, neste gang, kan du prøve å sprøsteike baconet litt mindre, det e så vanskelig å få tak på det med gaffelen når det e så hardt.»

(...)

«Wilma, nu må du gå, den e ti over!»
«Men jei har ikke pussa enda!»
(Ikke har hun børsta håret heller, viser det seg. Hva har hun da gjort på badet i ti minutter, det må fuglene vite.) Sytten minutter over, etter en lang diskusjon om sykkel/ikke sykkel og elevkor/ikke elevkor, trasker Lyslugg 2 i retning skolen.

(...)

«Isak, skolen bynne om ti minutt! Du har ikke pakka diabetesutstyret, ikke pakka sekken, og ikke pussa tenner!»

«Slapp av, mamma! Æ sykler på to minutt!»

08.32: Huset er tomt. Katten har fått mat. Sola skinner, vepsen i kjøkkenvinduet er død. Jeg finner fortsatt ikke tøflene mine.

Postet under Hverdagsliv, Unger
Kommentarer 17 E-post blogginnlegg
Kommentarer totalt 17

Kommentarer

Gammel
tink sin avatar
Herlig innsyn i en lett gjenkjennelig kaosmorgen. Må si det er storartet av mor å steike egg og bacon til frokost på en hverdagsmorgen. Det er imponerende!

Hver dag må vi stå opp, uansett hvor trøtte vi er. Matpakker smøres, maten spises og hver dag kommer man seg dit man skal. Ofte også i tide - det er jo egentlig et mirakel. Et hverdagsmirakel!
Postet 04-09-18 kl 10:35 av tink tink er ikke aktiv
Gammel
Mex sin avatar

Det er ikke bare solskinn og blide unger i Lorien heim altså?
Postet 04-09-18 kl 10:36 av Mex Mex er ikke aktiv
Gammel
Albertine sin avatar
Fantastisk!
Postet 04-09-18 kl 10:44 av Albertine Albertine er ikke aktiv
Gammel
Muskat sin avatar
Haha, herlig! Og så er jeg veldig glad for at ungene mine har blitt så store at de fikser seg selv om morgenen. Største er ute av døra før jeg står opp, og minste står opp i det jeg drar på jobb. To av oss er ganske morgengretne, så det er helt perfekt.
Postet 04-09-18 kl 10:57 av Muskat Muskat er ikke aktiv
Gammel
star sin avatar
Postet 04-09-18 kl 11:15 av star star er ikke aktiv
Gammel
Rabbit sin avatar
Så herlig å lese om morgenkaoset deres, veldig gjenkjennelig fra den gangen jeg hadde skolebarn som ikke gikk på selvstyr,ja. Håper du har fått varmen i føttene, Lorien.
Postet 04-09-18 kl 11:41 av Rabbit Rabbit er ikke aktiv
Gammel
Pamina sin avatar
For dette var jo ikke gjenkjennelig i det hele tatt

Veldig godt beskrevet
Postet 04-09-18 kl 12:03 av Pamina Pamina er aktiv nå
Gammel
Tallulah sin avatar
Haha, jeg har bare én, men kjenner meg allikevel igjen! Morsomt!
Postet 04-09-18 kl 12:33 av Tallulah Tallulah er ikke aktiv
Gammel
Pelen sin avatar
Herlig! Du er flink på å skrive!
Postet 04-09-18 kl 14:14 av Pelen Pelen er ikke aktiv
Gammel
Tjorven sin avatar
Jeg har ingen tålmodighet med døve unger. Jeg gjentar ingen tålmodighet. Ting fungerer best om jeg forlater åstedet før de i det hele tatt trenger å være ute av senga.

I dag skulle jeg på jobbreise, og jeg var derfor hjemme på morgenkvisten. Til høylydte protester fra mine små og yndige.

Altså ikke så ulikt slik det var hos deg.
Postet 04-09-18 kl 15:01 av Tjorven Tjorven er aktiv nå
Gammel
Neket sin avatar
Fint det er flere av oss.
Postet 05-09-18 kl 12:35 av Neket Neket er ikke aktiv
Gammel
Dragen sin avatar
Postet 05-09-18 kl 12:36 av Dragen Dragen er ikke aktiv
Gammel
Bluen sin avatar
Herlig skrevet!
Postet 05-09-18 kl 12:38 av Bluen Bluen er ikke aktiv
Gammel
Primrose sin avatar
Fantastisk.
Postet 05-09-18 kl 13:27 av Primrose Primrose er ikke aktiv
Gammel
Fersken sin avatar
Postet 05-09-18 kl 14:14 av Fersken Fersken er ikke aktiv
Gammel
gnuri sin avatar
Jeg er bortskjemt. Eldste drar før jeg står opp og minsta drar idet jeg står opp.
Postet 07-09-18 kl 07:34 av gnuri gnuri er ikke aktiv
Gammel
Olvina sin avatar
Herleg beskrivelse!
Postet 09-09-18 kl 17:55 av Olvina Olvina er ikke aktiv
 

Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 13:25.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2018, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no