1. mai skulle vi vært i Oxford og stått på Magdalen bridge og hørt koret synge Hymnus Eucharisticus fra Magdalen Tower.



Av lett forståelige grunner ble ikke det noe av. I stedet bestemte vi at årets pepperkakehus måtte bli Magdalen Tower.

– Men da må vi pynte med litt stil, da, sånn at det fortsatt er mulig å se at det er Magdalen Tower, sa jeg.
– Men mamma da, hvem er det vi har blitt?!

Secundas utbrudd må forstås i lys av en lang tradisjon for more is more. Det er også verdt å huske på at vi egentlig ikke er så veldig gode til å bygge pepperkakehus, selv om vi gjør det hvert år – vi har ofte ambisiøse ideer som strander på latskap og knekkproblematikk. Så vanligvis har det vært like greit å dynge ned spetakkelet med glasur, nonstop, sjokoladenisser, gelétopper, bamsemums og mokkabønner. (Vi er fortsatt bitre over at Dessertsjokolade har gått ut av produksjon.) Siden tradisjon er tradisjon, kjøpte vi naturligvis inn alle de tingene i år igjen.

Men ingen kan si at vi ikke hadde fin plantegning.



Siden Secunda eier et sett bokstaver til å stemple inn i kjeks, valgte vi det mest julete verset av Hymnus Eucharisticus som vegginskripsjon.



Te adoramus, O Jesu,
Te, Fili unigenite,
Te, qui non dedignatus es
subire claustra Virginis.

I stekt tilstand så det litt ut som romersk kursiv.




Vi overlevde knekkstadiet med bare ett brannsår og ett brukket spir som måtte etterlimes. Det ble aldri helt seg selv igjen, stakkars.





Opphetede diskusjoner fulgte om hvorvidt vi skulle ha noen prinsipper for pyntingen i det hele tatt. Mot enkeltes protester ble det vedtatt å kun tillate bamsemums, nisser og seigmenn nederst på fasaden eller som kormedlemmer øverst i tårnet.



OK, det er lov å ha en skulpturnisje med bamsemums under inskripsjonen (fortsatt delvis leselig).



Og sånn ble det til slutt. Ungene forsikrer at alle i koret er i samme kohort, og at smittevernet følgelig er i orden.



Så hvem har vi blitt? Omtrent de samme som vanlig, ser det ut til!