Denne luken har jeg grublet litt på. På den ene siden er jeg glad i julen, og har lyst til å skrive om koselige tradisjoner, julepynten fra besteforeldrehuset som vi heldigvis fant likevel og gode minner. På den andre siden er julen og førjulstiden ganske tung, fordi to av de viktigste menneskene i livet mitt ikke er med oss lenger.

Faren min døde for sju år siden, og selv om sorgen der er i en fase der det ikke er like vondt hele tiden, får julen det frem. Spill Julekveldsvisa for meg, og jeg gråter hver gang. Pappa pleide å tralle på den på lille julaften når alt begynte å bli klart og treet var pyntet. Jeg hører stemmen hans i stedet for Prøysen sin, og knekker sammen. Moren min døde for bare litt over et år siden, et par måneder før jul. Hun har feiret jul med oss hvert år siden minste var født (ett år rakk også pappa å bli med), og for tre år siden var jeg redd for at det ble den siste. Da var vi på Gran Canaria, koste oss og hadde verdens mest avslappede julefeiring (bortsett fra hjemturen, men det er en annen historie), og mamma hadde mest sannsynlig kreft – det lå i bakhodet, men jeg tror alle var innstilt på å nyte tiden sammen. Det ble en jul til, for hun ble frisk, eller i hvert fall friskere. Bivirkningene plaget henne, men hun feiret jul med oss i 2019, og etter eviglang koronaseparasjon fikk vi en uke sammen i fjor sommer i barndomsparadiset. Så kom kreften på nytt, og nå er hun ikke her. Ikke i fjor, ikke i år, og aldri mer. Jeg pynter med pynt fra barndomshjemmet, fordelt mellom oss søstrene på denne tiden i fjor, da vi hadde urnenedsettelse og så smått begynte å pakke ned barndomshjemmet. Jeg tviholder på akkurat den fyrstikkesken med tegnestifter som hun brukte til å henge opp pynt i vinduene, og svelger tusen klumper i halsen. Julen har mye glede i seg, men for meg har den også sorg, og det tror jeg den må få lov til.

Denne luken sender en stor, varm klem til alle de som savner noen denne julen, de som vet at livet snart blir totalt forandret, de som skulle ønske det ble det, de som bærer på vonde minner som skygger over i en tid der alt skal være glede. Til dere, og meg, denne sangen som vi har sunget i begge bisettelser og som (også)får tårene frem hos meg: