Jammen er det min debut som kalenderpike. Og jeg var skikkelig usikker på hva jeg skulle skrive om. Men så åpenbarte dagen i dag ( i går) seg som en riktig gavepakke i så måte.

Jeg skal rett og slett ta dere gjennom min dag. En vanlig, litt uvanlig dag i Floksas liv.

Den begynte egentlig mandag kveld. Vi skulle levere en del dyr. Det betyr å levere dem på slakteriet. Da kommer det en stor lastebil å henter dyra i fjøset her også kjøres de til slakteriet enten i Trondheim eller på Hamar, litt etter hvor det er kapasitet. Koronaen har gjort at vi har hatt flere kuer enn normalt for alle melkebønder har fått levere litt mer melk i 2020 og 2021 på grunn av koronaen. Og mer melk betyr flere kuer. Men i 2022 er det slutt på det og det var på tide å levere dyr. Det er alltid litt, om ikke vanskelig så noe som gjør meg litt ettertenksom. Og mandag kveld var det klart for å plukke av transpondere. De har halsbånd rundt halsen med en stor datachip som forteller elektronikken i fjøset hvem de er. Men de tar vi av når de skal reise. Og for meg blir det noe litt rituelt når jeg gjør det. De får en ekstra klapp og noen gode ord med seg på reisen. Og dette gjorde jeg da mandag kveld. For bilen skulle komme 7:30 tirsdag morgen. Og det krever litt logistikkplanlegging. Normalt går ikke vi i fjøset før etter at ungene har gått på skolebussen, rundt halv ni. Men i dag måtte jeg da være ferdig melket klokka 7:30. Og kaoset ble ikke bedre av at eldste sønn, som normalt tar med seg nest eldste sønn når han reiser på jobb, ikke var hjemme. Dermed måtte mann kjøre nest eldste sønn, mens jeg stelte fjøs og leverte dyr. All good so far.

Det gikk fint å levere dyra, seks stykker, fem voksne kyr og ei kvige som ikke hadde tatt kalv. Jeg kom inn for å spise frokost med mannen som da omtrent skulle være tilbake etter å ha kjørt nest eldste. En tur på drøye 3 mil, t/r. Men der satt til min overraskelse min nest, nest eldste sønn…. Og han skulle definitivt ha vært med skolebussen halv ni. Så da måtte mannen bare snu i døra og kjøre nest, nest eldste sønn nøyaktig samme vei som han nettopp hadde kjørt nest eldste sønn…. Forsovelsen ble muliggjort av at yngste sønn som normalt ville vekket sin 1 år eldre bror, hadde hjemmedag i dag. Ikke hjemmeskole, men en planlagt hjemmdag er de skal rydde, vaske, skifte på senga og lage middag. Og dermed sov han til halv ni og oppdaget ikke at den litt eldre broren ikke var våken. Det er ikke sikkert han hadde registrert det om han skulle tidligere opp heller altså, men oddsene ville vært bedre.

Nok om det, mannen tar med seg nest, nest eldste sønn og kjører glad i vei. Jeg spiser og finner fram en kaffekopp og kjenner roen (så rolig det kan bli med en elleveåring som skal bake hamburgerbrød og brownies på samme kjøkken, men jeg er ikke kresen, smuler av ro, er også ro) senke seg. To slurker ned i kaffen ringer telefonen. En noe spak mann står på Rv 3, med strømtom bil!! En ganske farlig situasjon. Jeg kaster på meg varmedress og hiver meg i den andre bilen (den som går på bensin ja, og som mannen, i retroperspektiv BURDE valgt) og kommer meg ned dit han står. Litt skjelven og veldig sint. Vi får tauet den strømtomme leafen bort fra veien, til stor fornøyelse for naboen som rakk å passere. Og plassert den et sted den ikke sto i veien eller skapte farlige situasjoner.

Vel hjemme igjen rakk vi en kaffekopp før det var tid for en tur til sentrum (ja, der mannen allerede hadde vært to turer den morgenen). Det var nemlig dropinn vaksinering av tredje korona vaksine i dag vi kunne begge vaksineres og tenkte det var lurt, for svigermor skulle til frisøren og handle litt, og hun kjører ikke bil selv for tiden. Til alt overmål hadde mannen fylt hengeren vår med rundballeplast vi skulle levere på gjenvinningsstasjonen. Smooth med andre ord. Effektivitet.
Svigermor ble levert hos frisøren med beskjed om å ringe når hun var ferdig. Vi skled rett inn til vaksinering, null ventetid. Annet enn de påkrevde 20 minuttene etterpå. Og der traff vi et nydelig menneske vi sjelden ser. Rett på gjenvinningsstasjonen og sjaue av noen hunder kilo rundballeplast. Jeg innser at kjole og kåpe kanskje ikke var riktig bekledning. Men det gikk da det også.

Mens vi driver og kjører rundt planlegger jeg kveldens korpsavsluttning. Jeg er sånn crazy mor som er svært engasjert i barnas aktiviteter og jeg er (en ganske overivrig) korpskontakt. Vi SKULLE hatt avslutting neste tirsdag med konsert for foreldrene og grøtspising etterpå Men så kom føkkings korona og ødela hele dritten i år også. Men jeg brenner jo for at ungene skal få være sammen og kose seg, så halv ti mandag kveld omorganiserte vi øvelsen til avslutting. Så da måtte jeg innom butikken i dag å kjøpe fyll til 45 julegavekoseposer til korps og drill unger. Alt dette mens han med hjemmedag jevnlig ringte for moralsk og faglig støtte……

Så var svigermor ferdig hos frisøren og ble plukket opp. Hun skulle innom matbutikken og vi skulle gjøre noe annet imens. Også skulle hun ringe når hun var klar…. Nevnte jeg at hun ikke kjører bil, fordi hun er relativt ny operert. Vi stussa litt over at hun brukte så lang tid på matbutikken, men vi fikk unna en haug med julegaver mens vi ventet på at hun skulle ringe. Nuvel, det tapte anropet fra ukjent nr på mannens telefon burde kanskje fått det til å ringe noen bjeller…. Men til slutt reiste vi på matbutikken for å finne henne…. Oh well…. Telefonen hennes lå i vår bil og det ukjente nr som hadde ringt var en av de ansatte…

På tide å reise hjem da…

Der hadde vår nydelige, yngste sønn deilige hamburgere klare, med pommesfrites og hjemmebakte hamburgerbrød.



Og brownies med is!! Altså!! Velsignede unge At kjøkkenet var BOMBA får stå sin prøve, rotet går ikke noe sted. Så vi fikk mat og laget poser til korpset.

Rakk en lite kaffekopp før avreise tilbake til sentrum, dagens fjerde tur ja når turen halvveis for å redde mannen ikke er talt med. Der ventet 35 unger som egentlig ikke visste hva de skulle og fem instruktører som heller ikke hadde en anelse. Men alle snudde seg raskt og vi fikk til en koselig liten stund sammen. Først spilte korpset for drillerne, det var ikke fint, det hørtes ut som en musikalsk kjedekollisjon, men vi avslutta med Nå tennes tusen julelys hoved og junior krops sammen og da klaffet alt. En skikkelig god følelse for alle!! Da er det godt å være korpskontak og mamma.

Så byttet vi plasser og drilljentene våre (for tiden er de bare jenter) fikk viste seg fram. Dette er unger som har spilt og danset i hele høst med foreldrekonsert som mål. Og den ble altså ikke noe av. Men den glede de viste over å få vise fram det de har jobbet med Jeg er SÅ glad for at vi fikk dette til. Etter intimforestillingen (ok, det hørtes litt tvilsomt ut…) og den obligatoriske blomsterutdelingen (jeg fikk også blomst!! Og jeg blir så latterlig glad for slikt!!) gikk vi i den lille kinosalen for å se en filmsnutt. De eldste drilljentene våre var nemlig med i digitalt drill NM i sommer. Og hadde laget en nydelig film!! Alle fikk godepose med brus, mandarin (det er obligatorisk!!) Gomp og snop! Og det ble e skikkelig gåsehud opplevelse. Jeg er så utrloug takknemmlig for at jeg får lov å være en del av dette og at ungene mine lar meg være med. At jeg får være en voksen som betyr noe for andre unger. Så en stor takk til dere som lar oss låne ungene deres, bli kjent med dem og dele fine opplevelser med dem!!

Det var en stor kontrast til å rydde opp og slukke lysene i vårt normalt så pulserende kulturhus og vite at det skal være mørkt og stille lenge. En blir litt ettertenksom av det.

Etter litt fram og tilbake, en sønn skulle finnes, et kjøretøy leveres, en sekk hentes, det skulle handles var vi endelig å vei hjem. På veien stoppet vi innom og tok med oss traktoren som sto igjen etter nødlading av strømtom leaf, fra traktor med strømaggregat….. Leafen sto ikke der da, så den hadde tydeligvis fått det den trengte for å komme seg hjem

Vel hjemme (klokka hadde nå blitt halv ni) begynnte det å kjentes i armen at vaksina var satt og at dagen egentlig hadde vært ganske lang. Men det hjelper jo ikke, for fjøset var ikke stelt enda. Så da var det å få på ullstillongsen og fjøsdressen og gjøre det som egentlig er jobben min. Her er arbeidsplassen min



Men tross alt noe jeg kan til fingerspissene og ikke egentlig behøver å tenke så mye for å gjøre. Men det SLÅR ALDRI feil! Det skjer aldri noe på en helt vanlig mandag liksom. Men i dag hadde det kasta ei ku. En neste fullbåren kalv. Det skjer av og til, det er trist, men ikke noe vi kan hverken forhindre eller gjøre noe med. Det er naturens gang. Men kua blir veldig urolig av det. Og det er stusselig. Og kua må melkes på spann. Litt prakk altså. Og helt etter boka på en travel dag.

Sprell levende og friske kalver



Og når jeg nå satte meg ned for å skrive, gikk strømmen. Dva den kommer og går, hvilket betyr at elektronikken i fjøset må restartes, men det får vente til i morgen….…… Ha en flott dag, sett pris på de små gledene, det er mange av dem, ikke kvel mannen din selv om han kjører bilen tom for strøm og nyt god mat selv om kjøkkenet er helt bomba. Livet får flere farger av det.

Rett fra hjertet hilsen meg