Jeg var et av de barna som mer eller mindre vokste opp i en sur idrettshall. Jeg var med på det meste av sport fra jeg var så vidt over metern høy. Da jeg ble litt eldre begrenset jeg det ned til håndball og fotball. Jeg elsket begge deler, dypt og inderlig.

Da jeg var 16 satte skader kjepper i hjulene for videre spill, en epoke var over.

Jeg spilte litt håndball sammen med en nyoppstartet lag før jeg ble gravid med eldstemann, men så var det to tette graviditeter, hus og hjem som stjal all min tid.

Men så i fjor slang jeg meg på en gjeng med hånballveteraner som spilte for å ha det gøy. Det er rett og slett dritgøy!! Vi sliter oss helt ut når vi spiller, vi svetter, vi kaver og vi peser.

I dag var det kamp, jeg har ikke fått trent så mye de siste månederne pga av nytt hus, sykdom og den generelle tidsklemma. Jeg løp et par ganger over banen og det kjentes ut som om jeg var halvveis i et eller annet marathon. Jeg ble holdt, jeg holdt selv fast, jeg scora 3 ganger og jeg hadde det som fisken i vannet.

Vi tapte 14-19, jeg kommer til å være blå og gul i morgen, men jeg gikk fra hallen med et fårete smil rundt munnen og tenkte " Im back"