[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg tror også at intelligens i enkelte tilfeller kan bli en slags "sovepute" for foreldrene også. Man blir kanskje så forberedt på at barnet kommer til å få problemer at man nesten forårsaker det. Hvis barnet blir "vanskelig" - ja så GJØR man ingenting, man bare gjemmer seg bak at det skyldes høy intelligens.

Det tror jeg sikkert kan skje. Sånn sett blir det vel som man kan risikere med andre "diagnoser" også - når man kjenner årsaken til problemer som oppstår, så er det noen som føler at man dermed ikke trenger å gjøre noe med dem. (Eventuelt føler at det da må være noen andres ansvar å gjøre noe med dem.) Å være intelligent er selvsagt fint, men det er ikke nødvendigvis alltid positivt (eller kanskje heller "enkelt") i alle situasjoner, og det følger utfordringer med å ha (eller være) et intelligent barn. Det følger jo utfordringer med å ha, eller være, alle slags barn, selvsagt, bare av ulike slag, og kunnskap om hva som forårsaker problemene kan være nyttig som utgangspunkt for hvordan man skal møte dem. Så det må jo være nyttig å vite om et barn f.eks. er eksepsjonelt intelligent, både for foreldre og skole.

Adferdsproblemer og sosiale konflikter må man selvsagt ta tak i som problemer, også selv om den bakenforliggende årsaken skulle være at barnet er spesielt intelligent. En ulempe ved å være generelt smart er at man risikerer å bli lat, fordi man så ofte ikke trenger å anstrenge seg, og dermed gidder man ikke å gjøre noen ekstra innsats på de områdene der man kunne trenge det. Det er også noe som foreldre bør være klar over og jobbe med.