[carolin]

Jeg må innrømme at den siste måneden av svangerskapet så var jeg ikke alltid så lett å leve med. Og på en måte så var jeg vel litt missunnelig på han som slapp unna alle plagene. Jeg slet veldig med å sove om natten, og av en eller annen grunn så hengte jeg meg veldig opp i at jeg måtte ha god plass i sengen når jeg sov.

Dette blir jo nesten litt for flaut å fortelle, men shut heller: Kom han over på min side av sengen så prøvde jeg å skubbe han tilbake til sin side, men siden det ikke alltid var så lett så endte det ofte med at jeg tok på lyset, vekket han, og viste han hvor streken gikk. Dette er min side og dette er din side.
En natt så tok hormonene litt vel overhånd, og jeg var på vei for å hente spritusjen for å tegne skille på madrassen, men da fikk han nok og røsket med seg ene sengebunnen, og tok den med seg inn på rommet ved siden av. Dette var jo helt krise for meg for jeg kunne jo ikke ligge i nedoverbakke, så jeg gikk med vilje inn til han og kjeftet på han lenge nok til at han satt seg i bilen og kjørte. Da kunne jeg bære sengen inn igjen og legge meg til å sove.

Det verste av alt er at jeg ikke en gang så at det var jeg som var urimelig her, og jeg krevde til og med en unnskyldning fra han som kunne behandle en gravid dame på den måten. Det var nesten litt sånn: gjør hva du vil, men sengen rører du ikke.

Vi kan heldigvis le av det nå, og jeg har sagt unnskyld til ham i ettertid.