[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.

(Ikke at jeg mener at de som sier at de har gått over grensen i det hele tatt er noe dårligere foreldre eller noe sånt, det kan like godt være at jeg har mindre ideelle grenser for den saks skyld. )