En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er overrasket over at så mange svarer ja på dette, selv om jeg regner med at det for de aller fleste dreier seg om "småting" som å ta tak i armen og at det har vært få ganger. Likevel er jeg sjokkert. Er det virkelig så vanskelig å la være å være fysisk hard mot et lite barn? Jeg mener, jeg blir da til vanlig mye mer forbannet på pasienter og arbeidskollegaer enn barnet mitt og det er da ikke noe vanskelig å la være å klabbe til de voksne.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.

(Ikke at jeg mener at de som sier at de har gått over grensen i det hele tatt er noe dårligere foreldre eller noe sånt, det kan like godt være at jeg har mindre ideelle grenser for den saks skyld. )

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Nå skal det jo sies at jeg uhyre sjelden treffer på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige, da. Det er heldigvis ikke så mange sånne i min bransje, og jeg har ikke "publikumskontakt" heller.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Nå skal det jo sies at jeg uhyre sjelden treffer på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige, da. Det er heldigvis ikke så mange sånne i min bransje, og jeg har ikke "publikumskontakt" heller.

Nei man er heldig sånn i helsevesenet, der treffer man på voksne som faktisk helt klart er mer ufordragelig enn noe som helst barn.

Og som Teo sier: Jeg har et lite barn og jeg tviler ikke på at jeg kommer til å bli mer sint på ham etter som han blir større. Derimot tviler jeg faktisk på (men jeg skal være ærlig å si ifra om jeg tar feil altså, den lover jeg) at jeg noen gang kommer til utøve fysisk makt som er sterkere enn hva jeg har tenkt. Jeg har såpass god trening med å tøyle mine aggressive tendenser at jeg kommer ikke til å snappe ovenfor barnet mitt når jeg greier å la være å banke opp pasienter og pårørende. Men som sagt, vi får se.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Mener du det?
Det er ingen som kan irritere meg så mye som dem jeg elsker mest. Det er jo kanskje nettopp derfor de irriterer. Fordi de betyr noe. Andre mennesker er ikke like signifikante for meg, så jeg har ikke noe behov verken for å være glad i dem eller å bli særlig forbannet. Selv om jeg selvsagt kan bli forbannet på andre også.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.

Og jeg signerer Guniss. Kan bare bytte ut navnet på jentungen, så er vi der. Frøkna mi kan til tider ha en veldig provoserende oppførsel, og selv om jeg kan boka framlengs og baklengs, og innerst inne vet akkurat hva som lønner seg å gjøre, hender det at jeg er sliten, sur og sulten, og ikke reagerer som jeg burde. Men jeg har aldri slått/klapset/knipset etc.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg er helt enig. Jeg har aldri slått ungene mine, men det var ikke vanskelig å svare ja på denne undersøkelsen. Det er jo ikke det man spør om. Man spør om man har opplevd situasjoner hvor man har reagert mer fysisk enn man hadde trodd at man ville gjøre. Det er noe annet enn å være fysisk voldelig mot ungene sine, spør du meg.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Veldig enig i denne.
jeg har tatt begge ungene mine hardt i armen for å fjerne fra en situasjon f.eks.
Jeg ville allikevel ikke bruke fysisk avstraffelse som klaps, knipsing på hånd osv.